Blekksprutende lekkerbiskener - calamar, sepia og pulpo

Som havdyr betraktet er de kanskje ikke så sære. I havet omgås de med skapninger som sjøhester og havkatter, knivmuslinger og maneter som også ligner noe fra en planet i et ikke-parallelt univers, men når de ligger i fiskeavdelingen i supermarkedet like om hjørnet eller på en tallerken på fiskerestauranten nede på stranden, fremkaller de hos noen av oss vann i munnen, mens de for andre er klamme saker med slimete fangarmer og uappetittlige sugekopper.

Åtte- og ti-armede hos fiskehandleren
Calamar. Sepia. Pulpo. Det står det på prislappene som er stukket ned i utvalget av forskjellige former og størrelser på de blekksprutende dyrene som ligger rensede og flotte oppå isen hos fiskehandleren. Og på restaurantenes menyer tilbys de er grillede, friterte eller bare kokte. Men hva ligger egentlig bak disse betegnelsene?
Calamares er den ti-armede blekkspruten som også lyder det latinske navnet decapodiformes og som kjennetegnes av den torpedolignende kroppen med to finner. Den er nært beslektet med sepia, altså sepia-blekkspruten, eller sepiida.
Pulpo er den åtte-armede, den med det store hodet som er litt mørk i slimet og har store sugekopper fast montert på kraftige overarmer.

Det er de vanligst blekksprutene, men det finnes rundt 300 forskjellige varianter innen denne bløtdyrsfamilien, cephalopoda, som kommer fra gresk ’kephale’, som betyr hode og ’podos’ som betyr føtter, noe som henviser til at føttene – eller i dette tilfellet selvfølgelig fangarmene – stikker ut fra hodet. Felles for dem er dessuten at munnen minner om et fuglenebb.

De har to hjerner, og noen forskere mener at noen av dem faktisk er klokere enn hunder. De har tre hjerter og så er de helt døve. Og her en godbit, man kanskje helst vil glemme når man neste gang finner blekksprut på menyen: På både de åtte- og de ti-armede hannene fungerer en av fangarmene som reproduktivt organ.
Hos noen av de ti-armede som lever ute på de store havene, ser man noen av de største forskjellene mellom kjønnene der hanner bare er noen få centimeter store, mens hunnene er flere hundre ganger større.
Enkelte blekkspruter har et innvendig skall, noen bare et stykke brusk som virker som beskyttelse og til ”å holde dyret sammen”, mens andre ikke har annet enn det svulmende kjøttet og tentakler eller fangarmer som de bruker til å oppnå framdrift og fange føde; fisk og skalldyr.
De åtte-armede lever normalt ikke på spesielt store dyp og ofte i undersjøiske grotter, mens de ti-armede ofte finnes nærmere havbunnen, men uansett er det ikke langt derfra til det spanske kjøkkenet.

Til bords med blekk
I Spania er ikke havdyr noe man bare panerer og kun serverer på onsdager, og blekkspruter er ikke noe unntak, uansett hvor mange fangarmer og sugekopper den måtte ha.
Kjøper man den ti-armede fersk, må man som oftest selv ta brusken ut av dyret og rense den for det slimete skinnet, mens man jo normalt kun får fangarmene og ikke den store, runde kroppen fra den store åtte-armede blekkspruten.
Calamares Romana har for mange nordmenn vært det første møtet med en blekksprut på en tallerken. De vakre, sprø og gylne ringene er akkurat friterte, men så er de også en av de mest populære rettene i denne sammenhengen. På samme måte paneres og stekes Sepia og de små, best kjent som Chipirones. Begge smaker også praktfullt når de grilles, gjerne til de er nærmest svarte.

Pulpo er derimot en helt annen sak i et kjøkken. Den skal helst kokes, deretter kan den serveres som Pulpo a la Gallega, som er kuttede fangarmer drysset med litt paprika og olivenolje eller i en salat, f.eks. en Salpicón med finthakkede tomater, løk, agurk og en håndfull bredbladet persille.

Begge kan også inkluderes i en gryterett, en Cazuela de Pulpo y Calamares, der stykker av bløtdyrene kokes i en saus av tomater, løk, hvitløk, persille, laurbær, paprika og litt fargeløs alkohol etter eget ønske.
Blekksprutene er naturligvis oppkalt etter den lille sekken med blekk som de spruter ut for å forsvare seg og gjemme seg i en blekksky og i noen tilfelle for å drepe et bytte. Det finnes enkelte blekkspruter som ikke har blekk, som arten nautilus, men de har til gjengjeld et skall til sitt forsvar.

Blekk kan kjøpes i gode supermarkeder og delikatesseforretninger der de oftest kan kjøpes frosset i små poser. Blekket brukes bl.a. til svart ris, Arroz Negro og Calamares tinta (kokt i eget blekk): Man må ganske enkelt tømme posens innhold i gryta, og det gir en – nå ja – ”blekkaktig” smak som jo heller ikke er så ubehagelig som det kan høres ut.

Kjempe- og kolossbleksprutene
Sammen med uhyrer som det fra Loch Nes, har kjempe- og kolossblekksprutene gitt anledning til mange mareritt og eventyrfortellinger. Juryen er fortsatt på jakt etter de førstnevntes eksistens, mens den gigantiske blekksprutfamilien som består av åtte forskjellige arter og som er en ti-armet blekksprut, rent faktisk finnes. Kolosses latinske navn er Mesonychoteuthis hamiltoni, mens kjempen kalles architeuthis dux,

Den største skal være kolossblekkspruten som man foreløpig har fanget tre unger som veide rundt 450 kilogram. Ingen har ennå lykkes i å fange en av kjempene, og det er litt tvil om hvor store de faktisk kan bli. Men den er sett i de store havene, og en gang imellom finner man dem på stranden. De kan måle opp til 18 meter og veie så mye som ett tonn.
Og litt inspirasjon til et ekte mareritt; øynene kan være opptil 60 cm i diameter, og den har åtte tykke fangarmer med hundrevis av sugekopper som igjen har en ring av skarpe tenner, samt to lengre armer til å fange byttet, noe som har gjort dem berettiget til historier om overfall på skip.

Det er ennå ikke klarlagt hvor ”architeuthis dux” hører hjemme, men den antas å finnes i alle verdenshav.