Månedsmagasinet på Costa del Sol

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

 
Karnevalet i Cádiz er etter sigende en av verdens største folkefester. Derfor var det også litt av en skuffelse, da Det Norske Magasinets utsendte kunne konstatere at byen ved første øyekast syntes helt å ha glemt hvilken tid på året det var.

Carnaval de Cádiz 2017. 23/2 – 5/3, 2017

 
Det står parkert biler overalt langs Cádiz’ lange paseo, men bortsett fra det er det ikke mye som tyder på at det er stort karneval i byen. Få mennesker pryder gatebildet, ingen utkledte, og det er så stille som jeg forestiller meg at en ganske vanlig ettermiddag i byen kan være. Det er sjuende dagen av den 11 dager lange festen, og jeg begynner så smått å lure på om byen kanskje er mett eller bare sparer de siste kreftene til helgens avslutning. En alt annet enn feststemt ”gaditano” forteller meg at ”det nok ville skje noe nede ved rådhuset”, så jeg begir meg dit ned i håp om å finne bare et sporadisk glimt av den festen som etter sigende skal være blant de største i verden.
Jeg har gått rundt en kilometer, og selv om jeg har passert masse mennesker, har jeg ikke sett så mye som én maske som kunne tenne håpet om å finne bare en liten fest. I dagens anledning har jeg selv hoppet i komplett cowboykostyme fra den lokale Kina-butikken, og jeg føler meg nå ærlig talt litt dum blant folk som går i hverdagsklær og som tilsynelatende er på vei hjem fra arbeidet. Frustrasjonen og skuffelsen er på dette tidspunktet enorm, og jeg spekulerer på hva som har gått galt siden mine forventninger i den grad ikke har rot i virkeligheten. I samme øyeblikk brytes tankene mine av taktfaste slag på en stortromme…

Tradisjonen sterkere enn Franco
Karnevalet i Cádiz kan dateres helt tilbake til det 16. århundret da idéen ble importert fra Venezia. Det utviklet seg til en tilbakevendende folkefest som selv ikke Franco-regimet klarte å stanse, – tross vedvarende forsøk på det. I dag er det verdens tredje største – bare overgått av Tenerife og det verdensberømte i Rio de Janeiro – og finner sted hvert år, 40 dager før påske. I år fra 16. til 26. februar. Forberedelsene er likevel i gang lenge før det, og de første tv-overføringene fra opptredener på Falla-teateret begynner uker før den egentlig fest starter. I løpet av karnevalsdagene valfarter deltakere fra hele verden til Cádiz der de sammen med lokalbefolkningen forsøker å overgå hverandre i oppfinnsomme kostymer og forskjellige kunstneriske innslag. Det er det jeg er reist til Cádiz for å oppleve.

Lyden av karneval
Jeg følger lyden ned gjennom noen små, tette brosteinsbelagte gater, men før jeg når fram til kilden, gir enda en sans håp om at jeg er på vei inn i en karnevalsone. Gatene er nemlig nå pyntet med lysende klovner og andre karnevalsfigurer, og krydret med trommeslagere som er like i nærheten, begynner jeg å merke hvordan feststemningen holder på å jage den fra før herskende følelsen av skuffelse ut av kroppen. Mens jeg beundrer de mange flotte dekorasjonene, runder jeg et hjørne og i løpet av de to skrittene er det som å vasse direkte fra gaten inn til ekstranummeret på en mindre rockekonsert. Foran en liten, tom scene danser, synger og spiller små likt utkledde grupper rundt sittende kafégjester som nyter den gode stemningen over en øl eller en kopp kaffe. Noen er kledd i nazilignende uniformer med den vesentlige forskjellen at hakekorset på armbindet er skiftet ut med en musikknote. Andre er kledd i fargestrålende superhelt-drakter som trolig er inspirert av 80-tallets og tidlig 90-talls tegnefilmhelter a la Ninja Turtles. Felles for alle på plassen er at munnen er dratt ut i et stort, bredt smil.

Mens jeg står og nyter stemningen, oppdager jeg plutselig at den tromme- og gitarspillende gruppen av notenazister holder på å slå ring rundt meg og med fakter og smil oppfordrer de meg til å danse. I ren refleks og sjokk over det uventede tilbudet kaster jeg meg ut i en improvisert billigutgave av John Travoltas legendariske dans fra Saturday Night Fever. Det må ha vært et ynkelig syn, men gruppen klapper og smiler, og etter et par sekunder kommer de første medlemmene meg til unnsetning og danser med. Når jeg først har kommet meg over sjokket, er det faktisk en temmelig morsom opplevelse, og vi fortetter vår lite flatterende hyllest til Tony Manero (Travoltas rolle i Saturday Night Fever) enda et par minutter. Etterpå byr de på en øl før jeg oppløftet over endelig å ha funnet karnevalet, begir meg videre nedover i byen.

Menigmann står for underholdningen
Det virker som om jeg nå har truffet festens nerve. Gatebildet er pyntet med utkledde mennesker og fargerik pynt som står i skjærende kontrast til det synet som møtte meg da jeg ankom byen. Enda har jeg likevel ikke sett noen av de små opptredende underholdningsgruppene som etter sigende skulle bære en betydelig del av karnevalet i Cádiz’ fundament. Men det kommer jeg til etter hvert skal det vise seg, fordi da jeg kobler meg på en større strøm av mennesker som synes å bevege seg i retning av et felles mål. Og ganske riktig. En stor gruppe på flere hundre mennesker har samlet seg foran en liten scene der 13 menn kledd i gult og grønt, med enorm energi og engasjement, underholder med satiriske sanger og vitser. Og publikum er solgt. De klapper og ler, og noen drister seg til og med til å rope eller svare igjen på vitsene. Det blir med det samme grepet fra scenen, og dermed oppstår en egentlig dialog som gjør forestillingen enormt morsom og fullstendig uforutsigbar.

Når showet er slutt, begir jeg meg videre ut i byens små karnevalspyntede gater. På de mange torgene står mindre scener som enten er tomme eller er i ferd med å bli gjort klar for neste sett med opptredende. Samtidig har de mange utkledde grupperingene så smått begynt å samle seg på gater og små improviserte scener der de nå underholder som coros (musikere som spiller mer eller mindre seriøs musikk), chigotas (satirisk teater med diverse larmende instrumenter) eller cuartetos (små teatergrupper som framfører komiske teaterstykker). De er kledd ut som munker, hamburgerselgere, musketerer, skinker (!) eller noe helt fjernt og framfører nå showet sitt med større eller mindre talent. Noen har gjort enormt mye ut av oppsettet, mens andre bare har en sangtekst og par strofer. Begge går de likevel til oppgaven med stort mot, og det er en deilig befriende å oppleve hvordan tilsynelatende alle typer mennesker for en stund kaster alle hemninger og hopper ut som musikere, sangere eller til og medsom stand up-komikere. Det er som sagt ikke alle som er like dyktige, men de opptredende blir på sympatisk vis og uten unntakelser møtt av klappsalver og tilrop som bidrar til den behagelige og ytterst positive stemningen som preger Cádiz’ gater denne kvelden.
 

Festen som ikke vil dø
Etter hvert som kvelden skrider fram, blir det kortere avstand mellom sigarrøykerne, og folk har nå for alvor funnet fram alkoholen i gatene eller på de stappfulle barene, i tillegg til at neseborene innimellom fanger opp den karakteristiske lukten av ”alternativ tobakk”. Det har tilsynelatende gitt den på forhånd tårnhøye stemningen nok et løft, og ingenting tyder på at festen er på vei til sengs, selv om kvelden snart er på vei over i natt. I stedet har festen spredt seg rundt i byen, og det føles nesten som å vandre fra den ene festboblen til den andre. Fest, fullstendig tomme gater, fest igjen.

Etter hvert som natten faller på, foretrekker flere de mer avsidesliggende barene, parker eller plasser der festen kjører videre i et litt lavere tempo. Andre fortsetter med full gass, og særlig plassen foran katedralen er fortsatt tett pakket av festende og opptredende mennesker, da Det Norske Magasinets utsendte takker av for denne gangen…

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet