Månedsmagasinet på Costa del Sol

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email



En kjærlighetserklæring til Comares

De hvite fjellandsbyene som tradisjonelt har hatt den ydmyke rollen som bakgrunnsteppe for det virkelige livet nede ved Middelhavskysten, holder på å endre status. Oftere og oftere selges det hus i de små mauriske landsbyene med bratte gater, søvnige torg og innbyggere som har skiftet livsstil på flere hundre år.
Som kjent finner kjærligheten veier som fornuften ikke kjenner, men interessen for de hvite byene kan naturligvis ikke unngå å vekke nysgjerrighet. Derfor sa vi ja da Majbritt Fabricius proklamerte sin kjærlighetserklæring til den hvite byen Comares og samtidig inviterte oss på et besøk for å vise oss hva det handlet om.

Turen til Comares
Jeg møter Majbritt i Torre del Mar. Herfra skal vi nå i en bil snegle oss 735 meter opp over havets overflate via en slingrete fjellvei i rundt tre kvarter. Utenfor vinduene passerer vi avocadoplantasjer, olivenlunder og ikke minst blomstrende mandeltrær. De mange hvite fincaene og cortijoene gir meg en fantasi om at det kunne være en høyere makt som med gavmild hånd har spredt perlesukker rundt omkring i landskapet. som en slags fryd for øyet.
Etter bare 25 km kjøring fra Torre del Mar har vi nådd fram til Comares. Idet vi åpner bildøren ved byens torg, blir jeg truffet av noe som minner om et hammerslag … stillheten. Forskjellen på Torre del Mars larmende gater og stilheten på Comares lille torg er ufattelig. Vi er i sannhet kommet til en annen verden som ligger uendelig lenger vekk enn de 25 km fra Torre del Mar som veikartet indikerer.
På torget blir vi mottatt av det bedagelige bysbarnet Miguel som virker som om han har ventet på oss i flere timer. Mottakelsen er hjertelig, og alderens nysgjerrighet gir seg klart til kjenne. Vi må selvfølgelig gi en forklaring på vårt besøk: Majbritt Fabricius vil bare vise meg sin elskede landsby, Comares.

Bar Tropical
Ved ankomsten er klokken rundt tre, og byen sover siesta. En enkel, doven kafé er likevel åpen: Bar Tropical. Baren blir betjent av en imøtekommende, yngre herre ved navn Jesús Martín Ponce på 17 år. Med min nordiske bakgrunn tenker jeg automatisk på om ikke den morsomme Jesús kunne trenge et kjærlig spark i en viss legemsdel for å komme i gang med en utdannelse? Men Majbritt tar ham straks i forsvar:
”Det er svært vanlig her i byen å slutte skolen etter 10. klasse. Heretter vil de unge hjelpe til hos foreldrene, og på et senere tidspunkt overtar de deres virksomhet,” sier hun.
Jesús´ foreldre eier Bar Tropical og har et jordstykke ute på campoen der de dyrker avocado. Familiens eksistensgrunnlag er ikke imponerende, men til gjengjeld er kravene heller ikke store. Det avslappede landsbylivet i Comares har satt sitt preg på vår unge bartender. I forhold til alderen har Jesús en atypisk rolig og harmonisk utstråling. Det overbeviser meg om at vi bare lar ham få være i fred. Hvorfor skal hele verden gå i takt? Hvorfor ikke glede oss over livets mangfoldighet?
Oppe i baren fordriver to engelsmenn tiden i selskap med hver sin Cruzcampo-øl. De innrømmer gjerne at deres eksistensgrunnlag er ytterst spinkelt: Fra hånd til munn. Mulighetene for ordinært arbeide er små. Hvis de søker arbeid nede ved kysten, vil de alt for enkelt bli ansett som dagdrivere, og da spiller det jo ingen rolle. For de har tatt et avgjørende valg i livet: Å hoppe av rotteracet i England til fordel for et liv i sola basert på ”simple living.” Et liv der du bare må ha det du trenger. Det moderne livets grenseløse materielle ønsker er avskrevet for deres vedkommende.

Majbritt Fabricius
I en eller annen forstand kan man også betegne Majbritt som en avhopper fra en tilværelse i Skandinavia der man uunngåelig blir preget og påvirket av materielle ønsker. Drømmen om et liv i Spania har vært til stede siden den nå 40 år gamle Majbritt var tenåring. Men den drømmen virket det umulig å få oppfylt. Økonomi, arbeid og ansvar for datteren stod i veien. Imidlertid fikk Majbritt en dag for fire år siden en kunde på sin fysiologiske massasjeklinikk som kunne fortelle at det er gode arbeidsmuligheter for den slags massører i Spania.
Deretter dro Majbritt til Andalucía for å utforske mulighetene, og valget falt på Comares. Datteren, Sus, på 16 år går på spansk skole og skal neste år fortsette på spansk gymnas i Velez-Málaga. I dag har Majbritt sitt eget firma, MB-living, og kunne ikke drømme om å vende tilbake til det kalde nord.
For Majbritt er livet i Comares mer enn bare en tilværelse. Det rette ordet er snarere tilstedeværelse. Her får øyeblikket sin betydning og sin rett. Følelsen av å være i live kommer som en gave hver eneste dag. Her kan du sette deg under et blomstrende mandeltre, se utover de andalusiske fjellene med Middelhavet i horisonten og spørre deg selv: Hva mer kan man ønske seg?

Byturen
Bystyret i Comares har generøst og turistvennlig lagt ned små keramiske fotspor i byens gater som et turforslag til de besøkende. Herved burde muligheten for å forville seg være utelukket.
Comares er en by der det mauriske preget er markant. Det gjelder ikke bare den utpregede mauriske byggestilen i Comares, men også beboernes selvbevissthet som muslimer som på et eller annet tidspunkt i historien har konvertert til kristendommen. Et faktum som klart er symbolisert ved byens kirke, Nuestra Señora de la Encarnación, som er en ombygget muslimsk moské i typisk maurisk mudejar-stil.
Restene av en gammel maurisk festning fungerer som et slags symbol for byens høyeste punkt og vitner om at Comares er en by som med sin høye beliggenhet har hatt militærstrategisk betydning. Først var det romerne som grunnla byen under navnet La Tahona. Senere kom en lang periode under maurisk styre der byen skiftet navn til Hisn Qumarich som betyder Comares festning. I 1487 ble byen endelig gjenerobret av de katolske kongene.
På byens torg finner du det legendariske hotellet og restaurant El Molino de los Abuelos. Det er to nederlendere som har bygd om den gamle olivenmølla til et sentrum for mat og underholdning i byen. Her kan du få mulighet til å se flamenco en gang i måneden eller selv danse salsa på mandager, hvis du vel å merke har fått lært deg et par grunntrinn på stedets salsaskole. Endelig er det grillaften på tirsdagene.

Rosinruten
Har du fått lyst til å se på hvite landsbyer i La Axarquía, er det naturlig å ta utgangspunkt i den berømte rosinruta, ”Ruta de la Pasa”, som i tillegg til å passere Comares, også omfatter byene Moclinejo, Almáchar, El Borge, Cútar og Totalán. Fordi ruten er 62,7 km lang, er det de færreste som kan, eller vil gjennomføre den til fots. Navnet rosinruten kommer av områdets berømte, store moscatel-druer som brukes til framstilling av rosiner og den kjente dessert-aktige moscatelvinen som spanjolene liker å bruke som ledsager til skalldyrsretter.
Det holde på bli sent på ettermiddagen, og besøget i Comares er slutt. Majbritt og jeg slingrer behagelig nedover fjellet til Torre del Mar. Mange inntrykk skal nå fordøyes, og spørsmålet om jeg kunne bli forelsket i en hvit by, begynner å henge i luften. Hvis det skulle skje, er det likevel en ting som alle må huske på: Blir du forelsket i en hvit by, så pass på – eller gled dig. For med valget av en bolig oppe i de andalusiske fjellene har du også valgt en helt ny livsform… ”take it or leave it”.
 

Fakta
Antall innbyggere: 1.700
Høyde over havet: 735 m
Avstand til Torre del Mar: 25 km.
Avstand til Málaga: 35 km.
Byens kommunale hjemmeside har også turistinformasjon: www.comares.es.
Byfester
• Byens to største fester er Feria de Comares sist i august, samt Fiesta de Verdiales i midten av mai.
• Midten av januar: Fiesta de San Hilario
• Midten av mai: Fiesta de Verdiales
• Midten av august: Feria de Las Cuevas
• I slutten august – Feria de Comares

Av Werner Kreisø

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet