Månedsmagasinet på Costa del Sol
Kjære leser april 2012 – Spansk gullalder

Kjære leser april 2012 - Spansk gullalder

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Nordmenn som bor mer eller mindre fast her i Spania, kan ikke ha unngått av få øynene opp for dette landets fantastiske historie, kultur og kunst. En rekke steder, kanskje særlig sør i Spania, finnes noen av de eldste uttrykkene for europeisk sivilisasjon, blant annet i form av grottemaleriene i Nerja. I dette store landet finnes det i tillegg kulturminner fra de fleste tidsepoker, med både fønikere, romere, visigotere, arabere og jøder – og noen vikinger fra nord – godt representert.

Fortsatt står oppfatningen sterkt om at starten på det som skulle bli ”den spanske gullalderen” var i 1492. Dette året nedkjempet og erobret som kjent de kristne landet etter nesten 800 år med muslimsk styre. Både jøder og muslimer ble fordrevet etter at ”Los reyes católicos” – de katolske majestetene dronning Isabel og kong Ferdinand – inntok muslimenes siste skanse på den iberiske halvøya, Granada.

Dessuten var det i 1492 at Kristoffer Columbus seilte vestover, krysset Atlanterhavet og ”oppdaget” Amerika. Gjennom de neste århundrene ble tonnevis med gull og sølv sendt tilbake til Spania. Dette sørget for at det nyskapte spanske kongedømmet ble søkkrikt. Gullalderen var i gang, mente man.

Nei, er svaret fra de norske historikerne Dorte Skulstad og Knut Aukrust ved Universitetet i Oslo. Sammen har de skrevet boka ”Spansk Gullalder og arven fra jøder og muslimer” (Pax forlag). Der hevder de to at året 1492 tvert om markerte slutten på gullalderen for Spania. For etter at muslimene og jødene ble tvangskristnet eller fordrevet fra landet, startet nedturen og begynnelsen på Spanias nesten 500 år lange isolasjon fra resten av verden. En isolasjon som Spania først tok steget ut av da landet ble EU-medlemmer i 1986.

Skulstad og Aukrust mener at perioden fra 711 til 1492, altså da muslimene regjerte over det meste av Portugal og Spania, var preget av en sterk og rik kulturell blomstring. I Al Andaluz – det arabiske navnet på det muslimske riket på den iberiske halvøya – utviklet det seg en egen kultur med sterke arabiske påvirkninger, en påvirkning som har hatt stor betydning for Europas historie.
For eksempel kom arven fra gresk filosofi til Vest-Europa, via araberne og Al Andaluz, samtidig som det var muslimske og jødiske filosofer i Spania som la grunnlaget for renessansen.

Det muslimske riket på den iberiske halvøya fungerte som en kulturell og intellektuell bro mellom den muslimske verden og Europa, mener forfatterne som dermed har tatt opp i seg de siste tiårenes forskning om forholdene i datidens Spania.

Forfatterne hevder at den kulturelle blomstringen i Al Andaluz skyldtes at i dette samfunnet levde tre religioner og kulturer side om side og ga sine unike impulser som bidrag til en felles kultur. De hadde arabisk som felles språk, skilte seg i liten grad fra hverandre i klesveien, matvaner eller andre skikker. Alt i alt et stort og fargerikt fellesskap av muslimer, jøder og kristne, ifølge Skulstad og Aukrust.

Eller for å bruke forfatternes egne ord om at Al Andaluz var …”et av de mest siviliserte og velutviklede områdene i den vestlige verden når det gjaldt kunst og arkitektur, vitenskap og filosofi. De skapte et samfunn og en historie som viste at det var mulig for jøder, kristne og muslimer å leve side om side.”

Man skal selvsagt ikke være blåøyd og tro at alt bare var fryd og gammen i de 800 årene muslimene regjerte Al Andaluz. Det mener da heller ikke de norske historikerne. Men de peker på at det, bortsett fra noen avgrensede episoder, i denne tiden ikke var snakk om noen forfølgelse av annerledes troende.
Fullstendig religiøs likestilling var det heller ikke. Under muslimene var jøder og kristne såkalte beskyttede minoriteter, men med færre rettigheter enn muslimene selv. De kristne og jødene måtte også betale tre ganger så mye i skatt som muslimene, et krav som Koranen slår fast.

Men altså; De nesten 800 årene med relativt fredelig sameksistens mellom tre ulike religioner her på spansk jord, kunne lært oss noe om hvordan vi burde oppført oss overfor hverandre. I stedet er forholdet mellom kristen/vestlig kultur og islam og mellom jøder og muslimer i vår tid iskaldt. Det er utrolig at vi ikke klarer å ta til oss mer fra erfaringene fra Al Andaluz!

Av Arne Bjørndal

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

NORSKE

PLUSS+

SPAR 20%

00
Dager
00
Timer
00
Minutter
00
Seunder

Spar 20% på ditt første år med NorskePluss+

Bruk koden:

pluss2021

Søk på Det Norske Magasinet