Månedsmagasinet på Costa del Sol

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Når en tilbringer store deler av året i Spania, har hus, venner, masse gjøremål og dertil elsker landet, kan en alltid diskutere hva som er hjem.

Vi pleier å si at vi er i Spania, men vi bor i Norge. Og av og til må en jo være der en bor, så da må vi reise. – Men jeg vil ikke reise nå når Spania er på sitt beste! Det er jo nå det er sol og varme, vann i elvene, grønt gress og marker overstrødd av blomster. Det er nå vi drikker tintoverano under parasoll, går i hageselskaper eller holder pic-nic i skyggen under trærne.

Og likevel begynner jeg å rydde og vaske og lirke kofferter fram fra kottet. Hjem til snesmelting, seks grader og regn! Det må være et instinkt, for dette gjør jeg altså ikke av fri vilje. Det jeg vil er å være i Spania til varmen blir uutholdelig og naturen er brunsvidd. – Men instinkter kjemper en ikke mot.
Om laksen et år helst ville gyte i havet, ville den likefullt ta den lange slitsomme turen opp til den elvekulpen den kom fra. Og om elefantens høyeste ønske var å dø i solnedgang på en strand, så ville bena dens gå av seg selv til elefantkirkegården. Og prøv å få en svale til å legge eggene sine mellom to pinner på en blindvei slik ternene gjør! – Nei, instinkter nytter det ikke å kjempe mot.
Men mennesket har bare ett instinkt. Det er å reise seg opp på sine to ben og gå. Resten av livet går det i alle retninger. – Men jeg skal nå fly nordover.
Jeg vil ikke tenke på om flygende øgler i fjern fortid har tullet med genene sine. For er det ikke dem vi alle stammer fra?

Da avreise nærmet seg, og jeg begynte å få oversikt over tingens tilstand, skjønte jeg at jeg hadde et problem. Og nå måtte jeg være forsiktig.
-Du……(veldig søtt)
-Ummmmm
-Jeg får visst et problem, jeg.
-Å ja?
-Jeg får ikke plass i to kofferter.
-HVA?…… Vi var jo enig om to kofferter.
– Jamen det går ikke! Vi må bestille plass for en til? – Det skal ikke gjenta seg.(spakt)
– Det sier du hver gang!

Jeg kan ikke nekte for at han har rett. Selv skulle han ha med PCen sin. Og jeg hadde overtalt ham til å ta med hjem to nye, smarte sommerskjorter. Og så skulle han jo ha med toalettsakene sine. Men det er jo ikke nok til å polstre PCen, så mine tre nye cashmereullgensere fra El Corte Inglés vil bli helt nødvendige.
Så måtte vi ha med spanskkurset siden vi ikke har fått gjort noe med det i hele vinter. Penslene mine og noen malesaker måtte med, og min egen PC som jo og måtte polstres. Så der fikk jeg med sommerklærne mine i tilfelle det skulle bli et par sommerdager oppe i nord i løpet av sommeren.
Jeg hadde ikke med skinke og oster og to flasker Torres som jeg pleier, bare en kilo mandler og litt annet smått. Og mine hjemmelagede kokebøker som jeg
kanskje får bruk for hjemme, siden jeg ofte dropper matlaging i Spania. Så er det alt jeg hadde kjøpt på loppemarkedet i løpet av vinteren. Det måtte spesialpakkes. Og de nye skoene, hva skulle jeg med dem i et skap i Spania?
Det er ufattelig som det hoper seg opp! Men så kom redningen. Den kjære mannen kom og sa at det var i orden med koffertene.
Så var det alle plantene jeg hadde odlet i løpet av vinteren. Nå kunne jeg få med noen av dem også. Aloe-veraen som jeg hadde fått av Helene kunne jeg putte i en toliters vannflaske som jeg hadde skåret halsen av, og andre småplanter kunne jeg pakke i plastbokser med lokk.
Resten av plantene kjørte vi opp til fincaen til Finn Ludvigsen. Han hadde lovet å ta hånd om dem. Det var en stor lettelse.


Hvitveis i bergsprekk.

Så dro vi til Norge med tre tunge kofferter pluss diverse. Vi hadde en skrekkelig reise, var hjemme tolv timer senere og stupte i seng.
Neste morgen da jeg kikket ut, var det seks grader og regn. Jeg visste det! Det var bare en ting å gjøre, begrave seg under dynen og aldri stå opp mer.
Utpå dagen kom mannen med et grappaglass fylt med snøklokker og scilla og serverte meg på sengen. Og da bare kjente jeg at jeg måtte og ut og kikke. Og der, i et bed, under løv og greiner fra i fjor var det faktisk en krokus også. Og når jeg så godt etter så var det liv både her og der.
Dagen etter, da vi skulle besøke venner som var på hytte i Meråker, kjørte vi gjennom et landskap parat til å ta i mot våren. Sneen hadde gått. Alt var grått, bare noen hestehov lyste opp her og der, men sola skinte, luften var lun og atmosfæren dirret av forventning. Hvilket øyeblikk som helst ville naturen eksplodere i grønt.
Da vi kjørte hjem neste dag hadde det skjedd. Landskapet var hyllet i et grønt slør, og hvitveisen struttet i veikanten. Det er et eventyr. Sola skinte og vi var enige om at det sikkert var varmt nok til at vi nok kunne sitte på terrassen og ta en kopp kaffe når vi kom hjem. I alle fall med et pledd over knærne. Livet var levelig tross alt. Her nord er vi vant til at vi må utnytte hver eneste solstråle. Og det er vi flinke til.

I dag har vi vært på en planteskole og kjøpt planter til hagen. Bare tælen får gått av bakken, kan vi plante. Og så får vi håpe at vi får et par soldager i løpet av sommeren. Håp og tro er veldig viktig her nord.

Av Inger Jakhelln

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet