Maskinist Kjell Amundsen - med hjemhavn i Estepona

Han kan se ut som en hvilken som helst eldre kar som rusler langs strandpromenaden i Estepona, men idet han begynner å fortelle om sitt sjømannsliv, senker stillheten seg rundt bordet. Han har bodd i flere land enn de fleste kan drømme om og tilbragte en mannsalder til sjøs. Han ble torpedert under Gulfkrigen og opplevde at folk i Gibraltar tok for gitt at han var smugler. Senere drev han sitt eget skipsreparasjonsverksted i Algeciras havn i over 20 år. For Kjell har fellesnevneren alltid vært sjøen.

Denne gangen går turen til Estepona hvor vi møter den pensjonerte maskinisten Kjell Amundsen (80). Vi låner hans private kjellerparkering, og derfra er det bare noen få meter å gå til bygningen der han har toppetasjen. I heisen forteller han at han gikk langs hele strandpromenaden og så på penthouses før han endelig fant den rette. Og når vi kommer opp i leiligheten, forstår vi hvorfor. Terrassen som omkranser den romslige takleiligheten har en utrolig panoramautsikt til Middelhavet. For det er klart at en gammel sjømann vil se vann!

Med sjøen som fellesnevner

Kjell på takterrassen med utsikt til Middelhavet. Foto  © Karethe Linaae
(håper å få tilsendt et bilde av Kjell som ung sjømann for å eventuelt bruke det her)

Haugesundingen reiste til sjøs da han var bare femten år, og ble der til han var nesten 40. Etter hvert tok han offisiell utdanning og ble maskinist. Sjømannslivet brakte ham verden rundt, inntil han begynte å jobbe fra land.

Har hele ditt profesjonelle liv vært knyttet til maritim virksomhet?
Ja, det kan man si. Jeg jobbet lenge med Knudsen-rederiet i Haugesund, før jeg begynte å jobbe for John Fredriksen som den gangen var verdens største tankreder. Hovedkontoret lå på Kypros, men jeg var for det meste ute og reiste – blant annet i Singapore, Hong Kong og Dubai – så jeg har vært med på litt av hvert.

Ja, det siste må vi komme tilbake til, men fortell først hvordan du endte opp i Spania?
Da Fredriksen la ned kontoret på Kypros, kjøpte han en del skip i Spania. Jeg var heldig og fikk en stilling i Madrid – min første i Spania – før jeg begynte med nybygg av båter i Cádiz. På et tidspunkt ble jeg tilbudt jobb i Norge, men hadde ikke lyst til å reise fra Spania. Derfor fortsatte jeg som prosjektleder, mest på skip, men også på skipsverksteder. Jeg besøkte et verksted på Gibraltar og tenkte at det kunne være en god plass å drive med skipsreparasjoner. Så jeg drev mitt eget lille firma der i et par år. Men Gibraltar var et vanskelig sted å jobbe, for alle trodde du var smugler når du jobbet ute på skipene. Hele klippen er jo bygget rundt smugling! Det ble så vanskelig at jeg til slutt flyttet firmaet over grensen til Algeciras.

Hvordan var det å drive et shippingfirma i Spanias største laste- og skipshavn?
Algeciras er en perfekt plass å stoppe for småreparasjoner, så det gikk veldig bra for oss. Vi hadde kunder fra hele verden og var 7–8 stykker på kontoret. Det var litt komplisert med utenlandske skip, men de spanske myndighetene var greie å jobbe med. Hvis vi for eksempel fikk inn en reparasjon på en lørdag, sendte vi bare beskjed til sosialkontoret om hvem som jobbet for oss, og det ble godtatt. Vi hadde et dusin fast ansatte skipsmekanikere og sveisere, men fikk vi en større jobb og trengte 30–40 personer, måtte vi registrere dem. Derfor ble jentene på kontoret veldig flinke til å bruke telefonen og få tak i de beste i bransjen.

Hva var din erfaring med spanske arbeidere?
Jeg hadde bare gode erfaringer. Vi hadde veldig dyktige spanske skipsmekanikere og sveisere som jobbet og sto på. Vi forsøkte en stund med både polakker og filippinere, men polakkene var litt for glade i vodka, og de utenlandske arbeiderne skulle ha hjemreiser og trengte et sted å bo. Spanjolene derimot, dro hjem om kvelden, så det var mye enklere. Selv om de kostet mer per time, brukte vi spanjoler fordi de var dyktige arbeidsfolk.

Og etter 20 år i Algeciras havn ble du endelig pensjonist?
Ikke helt. Da jeg solgte selskapet for ti år siden, drev jeg et lite firma med aircondition-reparasjoner. Men jeg fant snart ut at jeg ikke kunne være pensjonist og jobbe samtidig. Jeg har jo spansk pensjon etter å ha jobbet 25 år i landet. Så nå er jeg helt pensjonert.

Fant hjemhavnen i Estepona

Kjell har fire barn, fem barnebarn og fire oldebarn fra to tidligere ekteskap. Hans lengste forhold er imidlertid med den tyske venninnen Sabine. Paret møttes for over 20 år siden og har vært både samboere og særboere siden. Hun jobber fremdeles i Tyskland, men nå håper Kjell at hun også vil pensjonere seg slik at de kan tilbringe lengre perioder sammen.

Hvorfor valgte du å bo i Estepona?
Grunnen til at jeg kom hit opprinnelig og ble værende, er fordi jeg møtte Sabine. Da vi ble sammen, måtte vi bo et sted der jeg kunne kjøre til jobb hver dag. Det er greit å jobbe i Algeciras, men jeg ville ikke bo der. Vi kjørte langs hele kysten, og syntes Estepona var en hyggelig plass. Først kjøpte vi leiligheten i bygget der dere parkerte, men etter 3–4 år ble den litt liten. Vi gikk på visninger til sikkert 50 takleiligheter langs strandpromenaden, og da vi fant denne leiligheten, slo vi til – og det har vi ikke angret på.

Vil du anbefale pensjonisttilværelsen her i byen?
Ja, jeg trives i hvert fall veldig godt, og synes det er fantastisk å bo her. Jeg kan gå lange turer langs strendene, og fra leiligheten er det bare fem minutters spasertur til alt vi trenger. Jeg hadde nok aldri funnet en sånn plass i dag – ikke noe sted på Costa del Sol. Så her blir jeg.

Hva skiller Estepona fra de andre byene på Costa del Sol?
Den er en veldig pen by, spesielt gamlebyen som ligger rett bak leiligheten her. På husveggene langs smågatene henger det tusenvis av planter som kommunen kjører rundt og vanner. Og så er folk veldig hyggelige her. Jeg trives mye bedre her enn jeg ville ha gjort på for eksempel strandpromenaden i Marbella eller Puerto Banús. Det er litt for snobbete for meg.

Kjenner du naboene, og har du fått venner i strøket?
Det er mye utleie i denne bygningen, så folk kommer og går hele tiden. Men jeg kjenner flere i nabolaget og har fått mange gode venner her, både engelskmenn og spanjoler.

Hvorfor er det så få nordmenn på denne delen av kysten?
Jeg vet egentlig ikke. Det har kommet flere svensker og i det siste også en del amerikanere, men de fleste utlendingene er engelskmenn. Det er også mange marokkanere, men det er ikke noe problem. Estepona er en trygg by, så jeg er mer nervøs når jeg går rundt i Oslo.

“Du hadde vært dau”

Kjell har hatt sine helseutfordringer, men har bare gode ting å si om behandlingene han har fått på sykehus i Spania. Han har overlevd kreft og nyresvikt, og i tillegg kan han skryte av to nye knær, en ny hofte og en ny skulder!

Det høres ut som du virkelig har fått prøvd ut helsesystemet her nede?
Absolutt. Jeg har privat forsikring, og sykehuset de bruker ligger bare ti minutters kjøring herfra. Kong Harald havnet på et tilsvarende sykehus på Gran Canaria, så det må da være godt nok for meg. For 30 år siden fikk jeg kreft i tungeroten og ble operert av dem. En venn fra Norge som var formann i Kreftforeningen, sa: – Hadde du gjort det her, hadde du vært dau. Med privat sykehus gikk behandlingen veldig raskt – de fjernet en muskel og en blodåre opp til hodet og kuttet noen nerver i armen, og det eneste ménet er at golfsvingen min ikke er så bra lenger. Rett før jul fikk jeg total nyrekollaps, men de klarte også å redde nyrene mine, så det er utrolig hva de kan gjøre! Jeg har vært heldig, men jeg passer på meg selv og har nesten sluttet helt med alkohol – kun et glass vin til maten i ny og ne.

Du hadde en reddende engel en gang før, under Gulfkrigen?
Jo. Det var under Iran-Irak-krigen i julen 1984. Jeg var maskinsjef på tankbåten Torshavet som nettopp hadde hentet olje i Iran da vi ble truffet av et Exocet-missil. Hele båten ristet og så tok det fyr. Vi satte i gang brannpumpene og fikk alle mann på dekk. Siden det brant på styrbord side, beordret skipperen at mannskapet skulle gå i livbåten på babord side. Etter noen minutter bestemte han og jeg oss likevel for å gå ombord igjen for å prøve å redde båten. Skipperen holdt kontakt med uteverden, mens jeg satte i gang brannkanoner for å prøve å holde flammene i sjakk. Etter hvert kom det helikopter fra Iran og hentet de siste av mannskapet, så plutselig var det bare oss to igjen. Oljen rant fortsatt ut av tanken, og når de tauet båten, brant det bortover havet, mens gassen skapte brannsøyler på kanskje 15–20 meter.

På et tidspunkt hadde jeg fem brannslanger rundt meg, som om jeg var fem brannlag helt alene. Jeg hadde aldri gjort det i dag. Men jeg var 39 år og sprek, og når du er oppe i noe sånt, glemmer du å være redd. Men ingen andre turte å komme ombord før brannen var slokket – ikke en gang branninspektøren. Og det brant fra 21. desember inntil julaften. Noe av det som skjedde ble beskrevet i boken Norske sjøfolk i krig og terror – Gulfkrigen 1980–1988 av Arild E. Syvertsen, som også intervjuet meg.

Hvordan har denne hendelsen påvirket deg i ettertid?
Jeg hadde mye søvnproblemer, og det tok meg flere måneder før jeg kunne snakke om det som hadde skjedd. Som da jeg befant meg mutters alene nede i styremaskinrommet for å prøve å slå på en motor. Plutselig tok det fyr i noen malingsspann, og den kullsorte røyken gjorde at jeg ikke en gang kunne se lyset fra lommelykten jeg hadde i hånden. Jeg kunne heller ikke røre noe, for alt var glødende varmt. Jeg hadde på meg oksygenutstyr, men ellers bare en jobboverall og vanlige sjøstøvler, så jeg kunne ikke stå stille for lenge, for da hadde de smeltet. Jeg husker at jeg lukket øynene og telte til tre. Så begynte jeg å lire meg mot der jeg trodde utgangen var. Etter en stund som føltes som en evighet, støtte foten min borti hjørnet av trappen som ledet opp og ut. Jeg har aldri vært så glad i hele mitt liv for å se dagslys igjen!

Etter det dro du vel så langt vekk fra Midtøsten som mulig?
Man skulle tro det, ja, men etter noen uker begynte alt å komme tilbake til meg. Jeg fikk angst når jeg tenkte på hva jeg hadde gjort. Den eneste utveien var å dra tilbake. Jeg måtte inn i krigen og ut i Gulfen igjen for å bli kvitt redselen. Selv om jeg bodde i Dubai og jobbet på land, var jeg hele tiden ute på båtene, for det var stadig problemer. Jeg var inne i krigssonen 32 ganger, og slik kan man si at jeg kurerte meg selv …

Fikk dere noe hjelp fra Norge eller behandling for posttraumatisk stress etter hendelsen?
Nei, og det er én ting som jeg har lyst til å nevne. Etter tragedien på Utøya ble de berørte tatt vare på og sendt til psykologer og fikk all verdens hjelp. Når slike episoder skjer, bør jo myndighetene steppe opp og passe på at man får den hjelpen man trenger. Men ingen brydde seg om oss i det hele tatt. De spurte oss ikke en gang hvordan det var med oss. Vi fikk ingen hjelp, verken fra myndighetene eller fra andre kanter, annet enn en plakett for «heltemodig innsats».

 Det kan høres ut som om ikke mye har forandret seg siden krigsseilerne?
I hvert fall ikke i vårt tilfelle. Jeg møtte flere krigsseilere da jeg dro til sjøs for første gang i 1960. Vi var på en fruktbåt som gikk fast til Antwerpen. De jobbet til de hadde tjent opp litt penger, så gikk de i land til de var blakke igjen og fikk seg en ny båt. Ingen av dem torde å reise tilbake til Norge. De torde ikke se familien sin, for de var totalt ødelagt innvendig. Og de fikk heller ingen hjelp. Men det er jo en helt annen tid nå, og det er jo nesten ikke norske sjøfolk igjen …

Den pensjonerte maskinisten blir litt tungsindig, men det varer ikke lenge. Han har mye å glede seg til – blant annet fødselen av sitt neste barnebarn og at Sabine kommer ned til Estepona igjen, kanskje for å bli denne gangen.

Her i sin endelige hjemhavn har Kjell et godt liv, bare et steinkast fra havet.