NORSKE
PLUSS+
For de fleste nordmenn er frivillighet noe som sitter i blodet. Vi er en nasjon av Operasjon-Dagsverkere som så å si får dugnadsånden inn med morsmelken. Men når vi kommer ned til våre hjem i Sør-Spania, går vi ofte inn i en langvarig feriemodus. Vi koser oss i solen, spiller golf, spiser tapas og drikker rimelig vin, mens givergleden kanskje blir satt litt på sparebluss.
Behovet for å hjelpe andre har økt både under pandemien og spesielt i forbindelse med krigen i Ukraina. Vi ser en utfoldelse av sjenerøsitet fra de mest uventede hold og vet at mange har åpnet sine lommebøker for saken. Så hva hvis vi ønsker å gjøre noe mer for å bidra til det spanske samfunnet, selv om vi bare bor her i noen måneder av året?
Det Norske Magasinet har møtt et knippe nordmenn som gir av sin tid, energi, midler, kunnskap og omsorg som frivillige på Solkysten. Vi håper at disse samtalene vil kanskje inspirere deg til å ta på deg et frivillig verv.
«Alt jeg har går hit, men likskjorta har som kjent ingen lommer …»
Første stopp er hos Ann Ravn Jarlsdatter i et overraskende grisgrendt område dedikert til campingvogner og dyrepass rett utenfor Fuengirola. Jeg ber henne på en kaffe i lokalbaren, men hun har et par veldig sultne griser som venter, så vi møtes i stedet i stallen som også er hovedsetet for hennes veldedige dyreorganisasjon, Princess Alba Foundation. Her tar Ann seg av forlatte og mishandlede dyr som hun gir et verdig liv, og hvis mulig, et nytt hjem. Akkurat nå har hun fem hester, to griser, kaniner, fugler og hunden Kaos, som blir ellevill hver gang en katt dukker opp. «Jeg vil gjerne ha frittgående høner også, men det er begrenset hva jeg kan gjøre», sier den nordnorske ildsjelen.
Ann er fra Rognan nord for Polarsirkelen og vokste opp med besteforeldre i nabohuset. «Vi fikk frivillig arbeid inn med morsmelka. Bestefar inspirerte oss til å ta vare på de svake i samfunnet, uansett hvilken bakgrunn de har.»
I 2015 solgte Ann alt hun hadde i Norge og ble fastboende i Fuengirola. Her dedikerer hun hver ledig time, pluss alle helger til dyrestell og fôring. Kun lørdag ettermiddag tar Ann og forloveden seg ‘fri’ for å gå og handle dyrefôr, men så er hun tilbake med dyrene sine. «Vi har barn på besøk hver søndag så lenge det ikke pøsregner. De kan vaske grisene og ri litt hvis de vil. Det er jo mange som ikke har tatt i et dyr før!»
Ja. I Norge var jeg leder for Dyrebeskyttelsen og engasjert i IFAW en tysk organisasjon med fokus på marinemiljø og anti hvalfangst, men det var mye maktkamp i ledelsen, så jeg trakk meg ut. Nå er jeg tilbake på grasrota, og det eneste politiske jeg driver med er anti-tyrefektning. Hvis man tar med seg barn på boksekamp i Norge, er barnevernet der med en gang, men her tar folk med seg barn for å se at dyr blir torturert og drept. Det er helt forferdelig.
Jeg hjalp til med å redde hester via andre organisasjoner, men da Hector kom, nektet de å ta imot han fordi han var syk, så det ville bli dyrt. Men akkurat da tenkte jeg at «denne hesten slipper jeg ikke». Så jeg snakka med eierne her og fikk leia baksida av Mijas Buggy, og slik starta vi. Jeg har et par faste frivillige og noen som kommer og går, og som hjelper noen måneder eller bare på sommeren, men de må vœre voksne. Tenåringer og barn som kommer hit får jo ikke noe ansvar som sådan.
Jeg er registrert i Norge, men prøver å registrere organisasjonen i Spania, men ting tar tid. Jeg skulle ønske at jeg var flinkere med innsamlinger på nettet, men jeg er helt aleine om dette. Hver gang jeg prøver, ser jeg alle som trenger hjelp, som barn med kreft, så blir det bare til at jeg betaler for behovene i stedet. Alt jeg har går hit, men det er jo en prioriteringssak, for jeg går ikke ut og sånt. Det gir meg den livskvaliteten jeg ønsker, og likskjorta har som kjent ingen lommer … Jeg prøver å holde av en buffer, for det skjer alltid noe uforutsett – oversvømmelse, syke dyr osv. Heldigvis har vi noen som donerer penger, men etter pandemien har behovene har bare økt.
Under pandemien følte mange seg ensomme og fikk seg en hund eller katt. Nå skal de tilbake på jobb eller forlate landet, og så slipper de bare dyra ut. Derfor oppfordrer vi alle som ønsker kjæledyr til å gå til redningssentrene først. Dessverre reiser også skandinaver fra dyra sine, som vi oppdager fordi de har skandinavisk chip. Folk kunne aldri tenke seg å gjøre noe sånt i Norge, men det er akkurat som om når vi er i Spania så gjør vi ting som vi ikke gjør hjemme.
Dårlig råd, og ingen fritid … Neida. Jeg får kvalitetstid. Når du ser dyr som Hector, som var halvdød da han kom, og så glad han er nå – det er belønninga. Det er så mange dyr som trenger hjelp. Jeg får meldinger hver uke om forlatte hunder. Jakt hunder som ikke lenger kan ‘brukes’, henges ofte med streng rundt nakken fra et tre. Bakbeina treffer bakken og holder de levende til de ikke klarer mer. De kaller det pianostreng. Jeg tok inn en slik mastiff som het Baby Blues, og pleia han i to år inntil han ble omplassert til en svenske og bodde der til han døde. Den hadde 17 brudd i bakkroppen etter spark og slag. Jeg kan ikke ta alt innover meg for da blir jeg helt sprø.
Vel, man skal jo ikke ha favoritter, men hvis jeg greide å omplassere alle dyra i dag, så ville det nok vœre hardest å si farvel til Alba. Hun ble tatt ifra mora si, som ble sendt på slakteri. Hun var baby da hun kom hit – livredd, tynn og mishandla, så hun er veldig spesiell.
Hver søndag kan familier få besøke stedet. Det er gratis, men man kan gjerne hjelpe til med en donasjon. Mange barn fra Fuengirola vil møte ‘kjempekjendisen’ Piggy Sue. Hun kom fra en minigris-industri hvor hun ble fôret med tre salatblader om dagen for å holde seg liten, mens den halte grisen Ivar the Boneless ble reddet da han kom flytende nedover Fuengirola-elven. Hunden Kaos ble kastet i søppelbeholderen sammen med søsknene sine og var den eneste som overlevde. Men hos Ann får alle dyr et verdig liv.
Kontakt Ann og Princess Alba Foundation her:
https://www.facebook.com/annravn.jarlsdatter
«Vi anerkjenner at det bare er en dråpe i havet, men det er alltid en mulighet til å gjøre litt.»
På Den Norske Skolen i Benalmádena venter fire aktive mødre fra Foreldrenes Arbeidsutvalg (FAU). Lise Steffensen, Marianne Grønneflåta, Eirin Fidje og Cecilie Karlsen er frivillige representanter for hver sin skoleklasse, og sammen med andre foreldre har de innsamlinger for skoleprosjekter, med salg av vafler og pølser.
«Alt vi gjør er jo basert på frivillighet. Denne gangen gikk innsamlingen til Ukraina og det ble en kjemperespons! En pappa kom med innspillet, som vi tok på strak arm. Vi snakket med den ukrainske organisasjonen Maydan, som sa at det er NÅ de trenger hjelp, så planlegging og utførelse skjedde i løpet av bare et par dager. Foreldrene stekte vafler og stilte opp med premier. Elever solgte lodd og mange ga kosedyrene sine til ukrainske barn. Inntjeningen fra innsamlingen ble brukt til medisiner, soveposer, hodelykter, lommelykter og batterier, pluss babymat, bleier, melk og hygieniske produkter. Vi samlet inn over 1100 euro i tillegg til andre donasjoner, som ellers er hva vi tjener på et halvt år!»
Elevrådet er et frivillig verv med én elev fra hver klasse. Skolen har ellers utført opprydningsaksjoner. 10. klasse var i Almeria og ryddet plast, og elevene tilbragte en dag på stranden for å rydde søppel. I fjor hadde vi også innsamling til Røde kors for trengende under pandemien, spesielt til to familier som vi fikk tildelt som hadde det veldig vanskelig.
Barna lœrte hvor heldige de er som bor i et land som ikke er i krig, og at det er viktig å hjelpe til. De var veldig bevisst på at dette var til Ukraina. En gutt ga alle bamsene sine utenom de han hadde fått av besteforeldrene. Det var veldig emosjonelt. Det som skjer er så uforståelig og vanskelig å snakke om, men barna lœrte at noe godt kan komme ut av noe så forferdelig, og at små ting man gjør har verdi. Et slikt hjelpeprosjekt gir dem større innsikt, og de er mer involvert enn hvis mamma og pappa bare Vippser noen penger til Ukraina, som man selvsagt også kan gjøre. Vi voksne kan vœre et forbilde for barna på den måten. Vi kan vise dem at man også bør strekke ut en hånd til mennesker som man ikke kjenner, ikke kan se, og ikke har noe forhold til. Kriser som denne gir oss foreldre en mulighet til å engasjere oss og lœre barna å vise omsorg og empati for andre.
«Man er jo så velkommen når man kommer hit at man får lyst til å gi tilbake.»
Nesten alle på Den Norske Sjømannskirken i Calahonda kjenner Astrid Frida Zehetner, som har vœrt frivillig der i mange år. «Da jeg pensjonerte meg og flytta til Spania, fikk jeg plutselig så mye tid. Jeg tenkte at jeg må jo bruke tida på noe fornuftig, så jeg meldte med som frivillig på kirka. Først ble jeg med i basargruppa og lagde ting til vår- og julebasaren. Senere ble jeg blant annet med på å organisere et årlig moteshow med bruktklœr, med de ansatte som modeller. Hvis det er noe, så stiller jeg opp.
Ja. Som pensjonist fikk jeg endelig tid til å male. Jeg har hatt mange utstillinger og har en fast årlig utstilling her på kirka. Jeg holdt også malerkurs for barn i tre år. Jeg har strikka, hekla og mala masse gevinster og sånt og har overrakt kunst til dagsenteret for Alzheimer-pasienter i Mijas kommune.
De eldre som bor her føler en veldig trygghet ved å komme hit. Kirka er som en norsk ambassade, bare annerledes. Det er veldig trivelig, og personalet er jo helt fantastisk. Man er så velkommen når man kommer hit at man får jo lyst til å gjøre enda mer og gi tilbake.
For min del ble jeg veldig rastløs da jeg ble pensjonist, etter en veldig tøff jobb. Nå føler jeg at jeg har funnet roen og at jeg samtidig gjør noe godt for samfunnet, og det er kjempeviktig. Det er alltid noen som trenger hjelp. Kirka har god stemning, godt miljø og gir gode opplevelser, som er medisin for oss mennesker, mener jeg.
«Vi er pensjonister og frivillige i alt vi gjør, og det er givende!»
To frivillige man møter på kirken for tiden er paret Torgeir og Alice Ropstad. De er vinterassistenter på El Campanario, og dette er faktisk det åttende året de har kommet for å hjelpe. Alice hjelper med kjøkkentjeneste, som kafevert, prater med gjester og hjelper der hun kan, mens Torgeir jobber i resepsjonen med booking og telefoner, og er ellers en altmuligmann. «Vi er som poteten – vi passer til alt», smiler Torgeir.
Når ekteparet er hjemme i Kristiansand, jobber Alice som frivillig butikkansvarlig for gjenbruksbutikken til Norsk Misjonsselskap, mens Torgeir er med i lokalkirkens dugnadsgjeng. «Baktanken er å kunne gi litt tilbake, og det gir oss mye glede», forteller de.
Det hele begynte med at vi gjerne ville gjøre noe da vi skulle pensjoneres, og en venn som er sjømannsprest snakket varmt om kirken. Vinterassistent er en frivillig jobb som man søker på via hovedkontoret. Vi blir forespurt fra Bergen hvert år, samtidig som det er et ønske fra stedet her at vi kommer tilbake grunnet kontinuiteten. Jobben er frivillig idet det er ulønnet, men vi får reise og et sted å bo. Det er selvsagt en bonus å vœre på et fint sted, men det er ikke noen ferie – vi jobber fem dager i uken, pluss noen kvelder.
Stedet her appellerer til både en menneskelig og en åndelig faktor, som betyr mye for oss. Vi får en veldig god følelse av å vœre her og mange koselige tilbakemeldinger fra takknemlige folk som kommer hit. Mange kommer fordi sjømannskirken er sjømannskirken, selv om de ikke lenger har noen tilknytning til sjøen (nå Norsk Kirke i Utlandet. red. anm.). Andre føler behov for å snakke med og treffe nordmenn. Det er et fint miljø her, og noen går igjen i mange, mange år. Noen av vennene våre er litt misunnelige fordi vi har tatt steget og gjort dette, for mange kanskje ønsker det, men å gjøre det er noe helt annet …
Ja, det tror jeg. Vi merker for eksempel at de frivillige i hagegruppa synes det er godt å gjøre noe fysisk, samtidig som de hjelper til. Vi tenker ikke på at vi er så gamle, men dette er den siste perioden vår her, for sjømannskirka sender ikke ut folk etter 75. Så vi må finne på noe annet, men vi blir ikke av de pensjonistene som sitter så veldig stille.
«Takket være de utrolige frivillige som stiller opp å gjør en fantastisk jobb, klarer vi å holde foreninga i gang.»
De aller fleste nordmenn på Costa del Sol kjenner til Norsk Forening. Her er det alltid liv og aktiviteter, mye takket vœre foreningens frivillige hjelpere. Helen-Mari Gusjås ble president for foreningen i februar. «Jeg har vœrt kjøkkenhjelp og kokkeassistent, stått i baren og kassa og tatt det som kommer. Så ble jeg varamedlem i styret og senere visepresident, så jeg har gått gradene, kan du si.»
De som bor har nede har behov for en norsk forening, for å få norsk mat av og til og å komme sammen sosialt. Det er et veldig fint miljø med alle slags mennesker. Vi har medlemmer fra 50 til over 90, så det er god spredning. Alle er hjertelig velkomne til Norsk Forening. Vi er her for nordmenn.
Man må først og fremst vœre medlem, for det er medlemskap og matsalg vi lever av. Man kan stille i oppvasken, tappe øl eller smøre smørbrød. Det er alltid noe å gjøre, og det er jo koselig. De som leder aktivitetene våre, som quizen og tombolaen, er også frivillige. Nå som vi begynner å komme tilbake til normalt, planlegger vi en pubkveld, påskefeiring og 17. mai-middag. Vi som hjelper til her kan bli slitne innimellom, men vi får igjen via all hygga og omsorgen fra medlemmene. Takket være de utrolige frivillige som stiller opp å gjør en fantastisk jobb, klarer vi å holde foreninga i gang.
Sist helg hadde vi en innsamling til Ukraina. Vi bidrar også til Fuensocial hver jul for fastboende på institusjoner og inviterer psykisk utviklingshemmede her til pizza og brus og pakker. Det er to år siden sist, så vi håper vi får gjort det igjen i år. Under koronaen dro mannen min og jeg med mat til medlemmer som var syke. De ringte meg og vi ordna med mat hjemme som vi satt utenfor døra deres. Det er det samme hvis noen blir syke nå. Vi merker jo når de faste ikke møter opp, og da prøver vi å ta kontakt. Vi ønsker å vœre en forening som har omsorg for alle våre medlemmer.
– Månedsmagasinet på Costa del Sol
Centro Idea
Ctra. de Mijas km. 3.6
29650 Mijas-Málaga
Tlf.: 95 258 15 53
norrbom@norrbom.com
PUBLISERT AV:
D.L. MA-126-2001
