Månedsmagasinet på Costa del Sol
Charterturenes barndomTorremolinos turistguide anno 1962

Charterturenes barndomTorremolinos turistguide anno 1962

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Av Tulle Elster

BIO:

Tulle Elster (83) ble født i Oslo i 1939. Hun vokste opp med moren som var kunstner og flyttet hjemmefra som 17-åring. Da hun var 19, tok moren henne med til Italia. «Jeg kom inn på sightseeingbussen i Roma og så en jente på min egen alder i blå uniform. Hun snakket fem språk mens hun viste oss rundt. Da visste jeg hva jeg skulle bli!»

Tulles første guidejobb var et dagsvikariat på Oslo rådhus som ble til et halvt år. Etter guideeksamen fikk hun endelig fast jobb på metro reisebyrå i Oslo. Hun tilbragte to år som fastboende guide i Torremolinos (1962-1964), senere til Mallorca, Barcelona, Rhodos, Athen og Bulgaria. «Så var jeg i Tunis med Stjernereiser som guide, men hoppet av og ble safarisjåfør i Sahara i Algerie og Marokko i fem år!»

Tulle traff sin finlandssvenske mann, kjøpte hytte i Norge som de bygde på sommeren mens de la opp vinterreiser til Mexico/Belize/Guatemala. Etter Berlin muren falt, ble det mer politiske reiser østover. Tulle skrev et blad for fredsbevegelsen i 17 år. I dag er hun pensjonert og bor i Sandefjord.

Det Norske Magasinet har vært heldige til å få lov til å publisere ut utdrag av Tulles reisememoarer –Den første delen kommer her.

Helsides annonse i Aftenposten høsten 1963.
Fritt gjenskapt av Det Norske Magasinet

Første charterturer til Costa del Sol

På 1950-tallet tok jetfly gradvis over for de gamle propellflyene, selv om de var fullt brukbare. Flyselskapene fant etter hvert ut at disse kunne chartres til reisebyråer som ellers organiserte reiser til utlandet med busser og ferger. Danmark var først ute med ´pakketurer´ i 1959, og snart kom de andre nordiske landene etter. Etter et par år med charterreiser til Mallorca startet to reisebyråer i Oslo sammen med et svensk byrå i Gøteborg de første flyturene til Torremolinos, og jeg ble utpekt som deres første fast stasjonerte reiseleder. 

Jeg var 23 år, snakket flytende engelsk, tysk og italiensk og litt stotrende skolefransk og hadde allerede jobbet som guide i Norge. At jeg ikke snakket spansk, var ingen hindring mente sjefen på reisebyrået. Kunne jeg først italiensk, ville jeg lett både forstå og bli forstått i Spania, noe jeg raskt oppdaget ikke stemte.  

De første turene skulle starte i september, men jeg ville være fremme i god tid for å sette meg inn i forholdene og sørge for at jeg hadde en bil på stedet, selv om selskapet ikke ville betale for reisen. Jeg kjøpte en Renault Dauphine, bilte ned til Torremolinos og hadde så vidt nok bensin igjen til at bilen rullet inn på det lille torget i byen før tanken var tom. 

Torremolinos (E) – © Flickr Mémoire 2cité
Torremolinos (E) – © Flickr Mémoire 2cité


400 kr i månedslønn

Jeg hadde hørt om Casa Suecia og ga meg i vei til fots nedover Calle San Miguel – byens eneste gate – og fant det lille pensjonatet nedenfor tårnet som hadde gitt byen sitt navn. Der ble jeg møtt av Karin fra Ångermanland i Nord-Sverige. Hun lånte meg 25 pesetas (kr. 2,50) så jeg kunne betale den første overnattingen på mitt nye arbeidssted, og neste dag satte jeg i gang med forberedelsene før den første gruppen skulle komme – to uker senere. 

For å overleve til jeg fikk min første månedslønn på kr. 400, overtalte jeg turister til å bli med til Gibraltar eller Tanger i Marokko, steder som sto på utfluktsprogrammet og som jeg ville besøke før jeg skulle guide der første gang. Jeg tok forhåndsbetaling så jeg fikk nok til bensin og overnatting, og hadde akkurat nok til overs for mat og 25 pesetas per dag for rommet jeg leiet hos Maria og Antonio. For den prisen fikk jeg både klærne og bilen min vasket hver dag!

Jeg oppdaget fort at nesten alt reisebyrået hadde brifet meg på før jeg dro, var feil. Senere viste det seg at han som hadde hatt ansvaret for reiser, hoteller osv. ikke hadde satt sin fot på stedet, men laget avtaler pr. telefon. Så det ble mye å rydde opp i før det første flyet skulle lande … 

Rikstelefon til Norge var svinedyrt og kunne ta timer eller dager før man fikk forbindelse. Postgangen var uberegnelig, så før jeg kunne sende brev hjem med flyene, var det ingen vits i å skrive. Det meste gikk likevel bra da de første gruppene kom, selv om enkelte klaget på at standarden ikke var som i brosjyren, og andre ble skuffet over at temperaturen i Middelhavet ikke var som forventet – bortsett fra tromsøværingene da som syntes at 12-14 grader var varmt nok. Alt gikk med andre ord greit – helt til denne JUL I SOL-turen som var slått opp i avisene hjemme.

Jeg hadde fått streng beskjed om at jeg aldri måtte skylde på reisebyrået dersom det oppsto problemer, feil eller klager. Jeg skulle bare smile og ta imot, beklage og si at «Jeg skal straks ordne opp». Jeg hadde også fått skriftlig beskjed om ikke å samarbeide med konkurrentens guide, ansatt av det andre reisebyrået, noe jeg naturligvis ignorerte da jeg til min store overraskelse oppdaget at guiden var min egen fetter! 


Torremolinos espagne © Flickr · Mémoire 2Cité

Så kom regnet

To dager før julaften satt vi sammen i den lille kantinen på flyplassen; jeg, fetter Henning og den svenske reiselederen Liz og stirret utålmodig ut av vinduene mens vi ventet på våre julegjester. Men flyet som skulle starte fra Fornebu kl. 8, mellomlande i Gøteborg for å ta med svensk passasjerer og åtte timer senere skulle lande i Málaga kl. 14, var ikke å se. 

Det var bare én landingsbane hvor flyene enten tok bakken etter et stup ned fra fjellene eller i en sving over havet og så lavt over hovedveien mellom Torremolinos og Málaga at folk som var i nærheten bøyet seg. Det fantes ikke vakttårn, ingen informasjonstavler eller høytalervarslinger, og spurte man flypersonalet ristet de bare på hodet og sa. «Dere ser jo selv når det lander».

Timene gikk uten fly bortsett fra det daglige flyet fra Madrid. Klokken på veggen over Gate 1 (av 2) slepte seg langsomt til fire, så seks, åtte og ti. Da stupte Finnair fra Helsingfors ned fra fjellene, slapp passasjerene ut og parkerte for natten, mens den finske guiden tok ´våre´ busser – de eneste som fantes i Torremolinos – rett for nesen på oss og forsvant. Så da vårt fly endelig dumpet ned en halv time etter, sto vi uten transport og uten å vite om de i det hele tatt kom tilbake. 

Vi kunne bare gjøre gode miner til slett spill overfor de dødstrette passasjerene, krysse fingrene og smilende si at «Bussene kommer snart». Ikke før hadde vi sagt det, begynte det vi hadde fryktet hele dagen; pøsregn! Ingen hadde med seg paraplyer eller regntøy, så der sto vi uten tak over hodet. For med en gang vi hadde gått ut, ble flyplassen stengt for natten. Da bussene endelig kom tilbake, var alle dyvåte og stemningen mildest talt amper.

Campo de Golf (Torremolinos) – © Flickr Biblioteca de la Facultad de Empresa y Gestión Pública Universidad de Zaragoza.
Playa de Torremolinos – © Flickr Biblioteca de la Facultad de Empresa y Gestión Pública Universidad de Zaragoza.

14 timer uten vått eller tørt

Det første jeg gjorde da alle var på plass i bussen, var å åpne konvolutten med passasjerlisten fra reisebyrået og rope opp navnene for å sikre at alle var med. Til min store forskrekkelse oppdaget jeg da at det var seks overbookinger! Jeg visste at alle hotellene, ja selv det minste pensjonatet var fullbooket. Uansett greide jeg ikke å tenke klart akkurat da, for alle de opprørte gjestene ville fortelle meg hva som hadde gått galt denne dagen.

Det hadde snødd så mye på Fornebu at flyet ikke kunne lette, så passasjerene ble sendt i busser til Gardermoen som den gang var en militærflyplass og relativt snøfri. I mellomtiden måtte passasjerene fra Gøteborg også busses til Gardermoen, angivelig for å ´spare´ tiden det tok å mellomlande der. Det opprinnelige flyet ble stående på Fornebu, og et nytt satt opp på Gardermoen- uten hverken mat eller drikke om bord. Det var nå over 14 timer uten at de reisende hadde smakt hverken tørt eller vått. Og det var selvsagt ingen room service på noen av hotellene utenom faste måltider, og ingen steder å gå for å spise i styrtregnet. 

Det eneste jeg kunne gjøre, var å by de som bodde på hoteller med bar som ennå var åpne, på noe å drikke. Samtidig tok jeg med de seks ekstra gjestene til det første hotellet og ba dem vente der til jeg kom tilbake, for det var oppstått en liten ´misforståelse´ som jeg straks skulle ordne opp i, bare jeg fikk avlevert resten av gruppen. Jeg gruet meg for å komme tilbake, for hvor i all verden skulle jeg gjøre av dem?

Da jeg omsider hadde fått gjestene på plass i sine respektive rom, løp jeg ut til bilen min. Med gassen i bånn og vindusviskerne på full guffe begynte jeg desperat å tråle rundt til de dyreste hotellene for å høre om noen hadde ledige rom, og fikk heldigvis napp på det tredje som hadde fått noen avbestillinger. 

Lettet raste jeg tilbake og fant de seks i baren der de satt alene igjen med sin bagasje. Klokken var snart tre på natten, og de var forståelig nok veldig trette. Men så rasende mennesker har jeg aldri vært utsatt før hverken før eller siden. Før jeg fikk sagt et ord begynte de å skjelle meg ut.

Da jeg endelig kom til orde og fikk forklart dem at jeg skulle bestille taxier og selv bli med til Hotell Triton, et dyrere hotell enn de var booket inn på, roet de seg litt ned, selv om de fortsatte å klage på alt mellom himmel og jord ferien ut. De ville for eksempel ha erstatning fordi vinen på hotellet var dyrere enn det de skulle ha bodd på, men reisebyrået betalte kun for mellomlegget for hotellet, og dermed basta.

Playa en Torremolinos (Málaga) – © Flickr Biblioteca de la Facultad de Empresa y Gestión
Pública Universidad de Zaragoza.
Barcas en la playa de Torremolinos (Málaga) – © Flickr Biblioteca de la Facultad de Empresa y Gestión Pública Universidad de Zaragoza.
Hotel Pez Espada. Torremolinos – © Flickr Biblioteca de la Facultad de Empresa y Gestión
Pública Universidad de Zaragoza.

Til resepsjonen i robåt

Da jeg etter noen timers søvn neste morgen fikk samlet gruppen til informasjonsmøte, hadde alle fått hvilt ut og spist frokost. Bortsett fra et rasende ektepar fra natten i forveien, en dame som klaget fordi hun hadde betalt for et halvt dobbeltrom alene i håp om å få en sengekamerat og en lett forskrudd eldre dame som spurte om jeg trodde hun var en hore fordi jeg hadde ´gitt´ henne et rom med bidé på badet, var de fleste fornøyde. Det eneste var været da, for når skulle denne ´julisolen i julen´ vise seg? Det fantes ingen yr.no den gangen, så det kunne jeg naturligvis ikke svare på. 

Fetter Henning hadde også hatt sine problemer den natten. Det samlet seg så mye vann mellom parkeringsplassen og inngangen til et av hans hoteller at han måtte skaffe en robåt i mørket og ro gjester og bagasje over og inn i resepsjonen. Men i motsetning til mine seks overbookete, hadde hans gjester tatt roturen med godt humør og mye latter. Som vi alle vet, er det forskjell på folk, noe jeg skulle få erfare i løpet av et langt liv som reiseleder i mange land de neste årene. 

(Historien fortsettes i Det Norske Magasinets desember utgave)

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet