”Spanjoler sover færre timer og jobber lengre dager enn sine europeiske naboer, men er mindre produktive. Dessuten er organiseringen av den spanske arbeidsdagen nesten familiefiendtlig.” Slik er det kritiske bildet kommentator José Luis Barbería tegner av det moderne Spania i avisen El País. Ifølge Barbería er den årlige og gjennomsnitlige arbeidstiden i Spania 1.699 timer, godt over tyskerne som jobber 1.362 timer og franskmennenes 1.489 timer. Men hva hjelper det når produktiviteten på spanske arbeidsplasser er så mye lavere, påpeker han.
Det er organiseringen av hverdagen som er Spanias store problem, hevder mange, og det er diktatoren Fransisco Franco som får skylda. I 1942 skiftet han tidssone, fra Greenwich Mean Time (GMT) som gjelder i både Portugal, Irland og Storbritannia til Central European Time som bl.a. Tyskland i dag følger. At dette ifølge solas bevegelser over himmelen og spanjolenes naturlige døgnrytme blir helt feil, er lett å se om du kikker på globusen og følger meridianen fra Nordpolen, gjennom London og Greenwich og videre ned til Spania. Egentlig skulle spanjolene altså ha ligget én time etter sine naboer på det europeiske fastlandet.
Men i en slags uforståelig solidaritet med Hitler og Nazi-Tyskland, skrudde Franco klokken fram en time. Selv etter fredensslutningen i 1945 holdt Spania fast på sin nye sentraleuropeiske tid, og siden det har det altså gått fullstendig skeis, om vi skal tro ekspertene:
Spanjolene legger seg for sent, står opp for tidlig og sover for lite, faktisk får gjennomsnitts-spanjolen 53 minutter mindre søvn enn sine europeiske naboer.
– Vi er fanget i en slags permanent ”jetlag” fordi vår offisielle tidssone ikke er tilpasset solens gang, og dermed har spanjolene måttet snu opp-ned på vaner, hevder Nuria Chinchilla som er rektor ved en økonomisk høyskole i Madrid.
Arbeidsdagen består fortsatt for mange spanjoler i en tre timer lang lunsjpause – siesta – midt på dagen. Disse timene må de jo ta igjen, og derfor må de jobbe lenger utover kvelden. Familieliv, samvær, lekselesing og kos med barna kan det fort bli så som så med når utarbeidene foreldre først kommer hjem rundt klokka 22…
Men det er mer som ofte gjør hverdagen for spanjoler flest unødig stressende. I og rundt mange store spanske byer er det rushtid fire ganger per dag og like ofte sitter folk i bilkøer, – i motsetning til europeere flest som ”bare” opplever rushtid to ganger per dag. Forklaringen er at spanjoler ofte drar hjem under siestaen for å ta imot barna som kommer fra skolen, servere og spise mat sammen med dem og kanskje ta en halvtime på øret før det er ny rushtid rundt klokken 17 når så mange skal tilbake på jobb.
Selv hevder mange at den lange arbeidsdagen med innlagt siesta har med vær, varme og Middelhavskultur å gjøre. Det var kanskje en sannhet tidligere da mange spanjoler jobbet utendørs og i landbruket. Med temperaturer på godt over 40 grader Celsius som jo ikke er noen sjeldenhet, sier det seg selv at produktiviteten fort kan bli så som så. Men i dag jobber de færreste utendørs, og på arbeidsplassen har de som oftest et aircondition-anlegg som sørger for stabile temperaturer på rundt 21 grader.
Vet du forresten hvorfor alle Champions League-kampene alltid starter kl. 20:45? Fordi resten av Europa da for lengst har avsluttet arbeidsdagen, de har handlet på vei hjem, spist middag, lagt barna, ryddet i huset og er klare for to timer med fotball på tv. Og når dommeren blåser av etter 90 minutter, går europeere flest til sengs. Men spanjolene? Mange av dem har ikke en gang avsluttet arbeidsdagen når dommeren blåser fotballkampene i gang.
Ta også med at når spanjolene er tilbake på jobb etter siesta´en og vil ringe sine forretningsforbindelser i andre europeiske land — husk at 65 prosent av Spanias eksport går til EU-området – har de enten stengt for dagen eller er på vei hjem.
Stadig flere mener dette er løsningen på Spanias problemer: Skru klokka tilbake 60 minutter og innfør normalarbeidsdagen som starter klokken ni og slutter klokken 17.
Av Arne Bjørndal
