Hidden City Tour er navnet på en annerledes guideopplevelse i den katalanske hovedstaden Barcelona. Den foregår nemlig i hælene på en tidligere hjemløs som viser fram byen sett fra skyggesiden. Kvinnen bak initiativet er engelske Lisa Grace som har bodd i storbyen siden 2004, og som – etter at hun så et lignende prosjekt i London, bestemte seg for å skape en hjemløs-tour i Barcelona.
La Caixa står det på det svarte skiltet med den karakteristiske blå stjernen. Glassdørene er stengt, lyset slukket og bankautomatene stengt for i dag. 42 år gamle José Martín Martín stanser. Dette er første punkt på ruta og viktig for den historien han forteller.
”Vi stanser her fordi denne banken er et typisk sted der jeg ville ha sovet,” sier han på et litt gebrokkent engelsk og peker mot glassboksen som danner inngangen til banken:
”For et år siden sov jeg her med fire andre hjemløse som jeg hadde møtt på et herberge. Vi hadde alle mistet jobben under krisen, og foruten meg selv var det både en eiendomsmegler og en advokat i gruppen.”
Bydelen heter El Raval og kan best betegnes som Barcelonas østkant. Et område rett ved Rambla´en med en historie preget av industri, immigrasjon og fattigdom og som i dag er hjemsted for prostituerte, pushere og hjemløse. Ruinene fra en århundre gammel bymur skyter opp fra asfalten flere steder, og den danner på sin egen måte rammen om Barcelonas brokete befolkning.
Pengene slapp opp
Raval-kvarteret befant seg opprinnelig rett utenfor muren som i middelalderen avskar Barcelonas bysentrum fra resten av samfunnet. Men som følge av økende handel nær havnen og de mange immigrantene som kom til med skip og bosatte seg i området, ble muren utvidet, og El Raval betraktet som en del av Barcelonas pulserende hjerte. Befolkningstallet i bydelen vokste derfor raskt, men på slutten av 1300-tallet tok ”Den svarte døden” livet av store deler av Barcelonas borgere, noe som gikk hardt utover den tettbefolkede Raval-bydelen som ble forvandlet til et svært fattig og trist område. Historisk sett har området derfor alltid vært preget av fattigdom, men bare et steinkast derfra befinner det gotiske kvarteret seg, – det rikeste og mest populære området i byen, og kontrastene er tydelige.
”Dette er La Iglesia de Belén (Betlehemskirken) som tidligere var overklassens kirke. Den ligger rett ved inngangen til Raval-kvarteret og vitner om hvor tett de to verdener var forbundet.”
José Martín kjenner området godt. I halvannet år har de små snirklede gatene, samt forskjellige herberger i El Raval vært hans hjem, men i dag bor han i en leilighet sammen med andre tidligere hjemløse. Og Hidden City Tour ble vendepunktet som ga ham friheten og livet tilbake, som han uttrykker det.
”Før jeg ble hjemløs, oversatte jeg bøker fra engelsk til spansk for forskjellige forlag. Jeg hadde et hus, venner og familie, men under krisen mistet jeg jobben min, rundt ett år senere også huset og så forsvant vennene og familien. I lang tid var jeg sikker på at jeg skulle finne nytt arbeid, og jeg levde som om ingenting hadde hendt. Det var dumt, for pengene ble fort borte.”
José Martín viser fram områdets hjelpeorganisasjoner og ”suppekjøkken” der den ene med navnet Chiringuito de Dios (Guds lille bar) vekker fram smil hos deltakerne. En kvinnelig tigger sitter på gaten, men vekker ikke mye sympati hos den ellers så ydmyke mannen.
”I Barcelona kan du som hjemløs leve ”godt”. Du kan få mat hvis du trenger det, et bad og en seng å sove i. Det finnes steder der du kan få rent tøy, og vi får 100 euro i måneden for å leve fra kommunen – så det er ikke nødvendig å tigge,” sier han og nikker diskret i retning av kvinnen.
Fortiden preger nåtiden
Området er en kuriøst miks av små sjarmerende hoteller, moderne museums- og bibliotekbygninger, brosteinsbelagte gater, imponerende gamle kirker og de mange hjemløse og prostituerte som sees i bybildet. Det tydelige sammenstøtet mellom det moderne og det nedslitte skyldes at man foran OL i Barcelona i 1992, valgte å forskjønne bydelen og ”rydde opp i gatene”, og El Raval har i dag utviklet seg til et forholdsvis sikkert sted å oppholde seg.
”For bare 20 år siden kunne man ikke oppholde seg her på grunn av volden, og det var flere bordeller her enn i Hamburg, sier José Martín før han for en stund lar tankene fly tilbake til sitt tidligere liv.
”Jeg forsøker ikke å tenke for mye på det gode livet jeg en gang hadde. Jeg var dum og naiv, og det kostet meg dyrt. Til gjengjeld har jeg nå lært å verdsette de små tingene i livet og de utrolige menneskene jeg har omkring meg. Lisa Grace er én av de personene. Hun er som en mor for oss som arbeider for henne, hun har bokstavelig talt gitt oss friheten og livet tilbake,” sier han og poengterer:
”Min tro på Gud har heller ikke endret seg siden jeg ble hjemløs – det var ikke hans skyld at jeg endte på gaten, men min egen. Han hjelper meg på den måten han kan, som når jeg for eksempel møter mennesker som Lisa som dukker opp i livet mitt når det ser som verst ut.”
José Martín sier farvel. Han forsvinner som en skygge inn i mylderet av kjøpeglade mennesker på Rambla´en og tilbake til en barsk virkelighet som ligger langt borte og likevel så tett på turistenes ubekymrede tilværelse.
