På besøk hos naboen

Jeg vil dele en fabelaktig opplevelse med dere. Den inkluderer stor skjønnhet, tallrike detaljer, høy, høy standard, fantastisk service, fantastisk mat, rendyrket kjæling, gode mennesker, krystallklar luft, liflige dufter, dempet belysning, velkomponert musikk, fargerikdom og en fremmed kultur, bare en time og 20 minutters flyvning fra Málaga. Tenner du på det, så book en billett hos Air Andalus og et rom på La Mamounia – det er helt ekstraordinært!

Destinasjon: La Mamounia
Jeg elsker landet mitt og forlater det sjelden. Jeg føler ingen trang til safari i Afrika eller tempelbesøk i Asia. Jeg må ikke se pyramidene før jeg dør og har ikke fantasi til å se meg selv ombord på et cruiseskip. Men to reisedrømmer har fulgt meg siden jeg var barn. Den ene var Waldorf Astoria i NYC – oppfylt – og den andre; La Mamounia i Marrakech. En av de store utfordringene var å få min mann med på ideen. For som mange andre folk fra vesten, kjøpte han ikke min romantiske forestilling om vårt fargerike og eksotiske naboland. Overtalt ble han imidlertid da jeg fikk etablert kontakt til La Mamounia (har du problemer med å få lokket med deg mannen din, kona, kjæresten, en venn eller venninne med, så klikk inn på www.mamounia.com – det hjelper på forståelsen).

På La Mamounia, som beveger seg i helt andre luftlag enn de hotellene som har stjerner og er med i hotellkjeder, sier man: La Mamounia er reisens destinasjon. Gjestene skal ikke til Marokko eller til Marrakech, men til La Mamounia. Få dager senere vet jeg at det ikke bare er salgstriks, men sannhet.

Reisen

Når noe starter galt, så ender det hele i fiasko – den vet vi alle. Omvendt, om alt går som smør fra begynnelsen, er man nesten sikret suksess. Og slik er det den formiddagen vi drar av sted. Taxien som skal bringe oss til lufthavnen, har støtdempere. Da vet jeg at det bare venter gode opplevelser.

Air Andalus er et bitte lite flyselskap med bare fire fly (www.andalus.es). Men de er fine, og et av dem bringer oss sikkert fram til Marrakech.
Etter en smertefri passkontroll møter vi en hær av ventende sjåfører. Den flotteste er vår, selvsagt. Han hjelper oss med å veksle noen euros til dirham. Man kan ikke veksle til den marokkanske valuta utenfor landets grenser, men det ordnes lynraskt i den helt nye banken på lufthavnen. Jeg forsøker å virke hjemmevant i den skinnende Bentley´en, men får likevel hakeslepp da vi tilbakelent i dype lærseter blir servert en fin sølvkrukke med kjølige, velduftende vaskekluter til hendene – og vann for å skylle ganen. Jeg nyter turen på 10 minutter fra lufthavnen og inn til hotellet. Hvor flott er det ikke at en millionby har sin internasjonale lufthavn bare få kilometer fra sentrum? Jeg behøver vel ikke nevne Bajaras, Gatwick, JFK… Men egentlig var det ergerlig at Bentley-turen ikke varte lenger.

Min drøm
Churchill inviterte Roosevelt hit for å slappe av etter uendelige strategimøter under den andre verdenskrig, og Hitchcock skjøt scener til sin film “Mannen som visste for mye” i lobbyen. Hollywood-stjerner koser seg her, verdenskjente musikere girer ned her, kongelige gjemmer seg her og all verdens statsledere jogger i hagen. Og det er det jeg vil. Alt. Selv om jeg bare er en bondeknøl fra Fuengirola.

La Mamounia gjenåpnet i september 2009 etter nesten tre års ombygging. Les om det imponerende prosjektet lenger nede på siden.

Dørene åpnes av høye menn i røde velurkapper og fine hvite strømper, og min drøm åpenbares som en eksplosjon av fargerike detaljer og en eleganse så 100 % gjennomført. Vi bys velkommen i lobbyen med krydret varm melk og kjempedadler. Deretter blir vi fulgt opp til suiten vår. Mer skal jeg ikke si om den her og nå.
Okay, dere får nå den ultrakorte versjon: Her er walk-in closet (hengekrokene har selvfølgelig kanter av velur slik at fine silkekjoler ikke faller av), stukkatur så snirklete at gudene må bli imponert, de mest eventyrlige håndmalte takmalerier – senere får vi vite at alle hotellets 210 rom, resepsjonen (som akkurat som resten av hotellet har sin helt egen musikk, komponert spesielt til akkurat dette tidspunktet på døgnet på akkurat dette stedet), gangarealene (som har så tykke tepper at stilettene synker nedi), lobbyen (til den er det utviklet parfyme skapt en helt særlig duft av sedertre, dadler og roser), restaurantene, barene og spa´en også har sine helt spesielle og håndmalte versjoner. Det er fine, fine møbler, friske bær og frukter og marokkansk rødvin som faktisk ikke er så verst. Det er en super seng, to store flatskjerm-tv, badekar med føtter, arabiske tøfler og lekre badeprodukter – igjen utviklet spesielt til Mamounia av eksperter i Paris. Terrassene er enkele, men smakfullt innredet. Her er det utsikten som utgjør dekoren; den 20.000 m2 store hagen med all verdens vakre, flotte trær og planter, økologisk urtehage med produksjon av restaurantenes grønnsaker og spiselige blomster – og eget esel (som selvfølgelig også er en særlig smart utgave) og de snøkledde Atlas-fjellene som med sine 4.200 m får våre der hjemme til å ligne Himmelbjerget på en god dag. Det var denne utsikten Churchill elsket så høyt, og et av de malerier han gjorde her (Solnedgang over Atlas-fjellene) ble solgt på auksjon i New York i 2008 for 350.000 USD.
Jeg har intet kunstnerisk talent, og nøyer meg med å nyte synet og freden. Tusenvis av fugler har, forståelig nok, slått seg ned i hagen, og deres fine sang er den eneste lyden, krydret med Koutoubia Minaretens innkalling til bønn fem ganger om dagen.
Jeg kan også kikke ned på min og statsledernes joggesti …

Mennesker, mat og hammam
Da jeg i sin tid flyttet til Spania, adopterte jeg uten særlig omtanke mine nye landsmenns generelle oppfatning av los moros. Den har jeg revidert. Noe så ettertrykkelig. Jeg står tydeligvis overfor et stolt og dyktig folk med en suveren fornemmelse for service. Ironisk at man må reise til Afrika for å oppleve et servicenivå som vi i vår høyutviklede og velutdannede verdensdel har så fryktelig vanskelig for å tilby.
La Mamounia har 800 medarbeidere som i tillegg til sitt spesialfelt, også har gjennomgått et åtte ukers kurs i den helt spesielle Mamounia-ånden. Til det leide man inn et fransk utdanningsfirma, forteller direktøren for det hele, franske Didier Picquot under en lekker frokost på La Francais der den berømte Michelin-kokken, Jean-Pierre Vigato tryller i kjøkkenet.

Ut over å være dyktige og serviceinnstilte – ikke på den krypende måten, men på den elegante, er alle de ansatte flotte mennesker. Ikke minst fordi en parisisk designer har kreert hele 170 forskjellige uniformer, spesielt til dem. Og så har de en helt ekstraordinær sans for detaljer. For bare å nevne en typisk Mamounia-ting (så er stilen lagt og dere kan selv forestille dere resten): Bestiller man en GT i en av barene (min favoritt er den store italienske i skarp konkurranse med den dekadente Churchill jazz-bar), får man simpelthen Bombay Sapphire. Og så kommer det overdådige; som en hver annen proff servitør, skjenker man selvfølgelig ikke opp all tonic’en i glasset, men heller resten i en vakker glasskaraffel, så kan jeg selv tynne ut drinken. Klart man ikke kan ha Schweppes-flasker stående på bordet…
Alle beveger seg rundt i et rolig tempo, men man venter aldri på noen eller noe. Logistikken er på top.

Ikke bare til La Mamounias franske, men også til den italienske restauranten, har ledelsen gjort seg stor flid med å finne den helt riktige restauratøren. Etter en lang reise rundt i Italia møtte de Don Alfonso i Napoli der hans familie har drevet hoteller og restauranter siden 1890. Han, kona og de to sønnene passer på skift familievirksomheten i støvlelandet og L’Italien på La Mamounia.
Annerledes gikk det til da det gastronomiske flaggskipet, Le Marocain skulle bemannes. Hvem lager alltid den beste maten?, spurte man seg selv. Det gjør mor! Og dermed arbeider nå 14 marokkanske husmødre som kokker med hver sin spesialitet på kjøkkenet på denne vakkert dekorerte restauranten.
Til frokost og lunsj er det en utsøkt fornøyelse å spise på Le Pavillon de la Piscine der buffeten er så overdådig at tankene ledes tilbake til Cæsars storslåtte matorgier. I tillegg til hundrevis av spennende, marokkanske delikatesser, carvery-buffet og et enormt tilbud av sushi, friske frukter og franske oster, er dette det ypperste et middelhavskjøkken kan prestere. Aldri har jeg sett så mange hummer og østers eller så store mengder ekte kaviar, foie gras og trøfler.

Spa’en på La Mamounia må få selv de villeste hoteller ute i den store verden til å bli grønne av misunnelse. Her er 2.500 m2 total nytelse i en labyrint av skjønnhet. Jeg kunne ha bodd her. Ganske enkelt. Jeg lærte at alle marokkanere går i hammam en gang i uka, og grenseoverskridende var det for en slepen europeer som meg å la seg vaske av et annet menneske. Men snart overgav jeg meg til ritualet, og etter bare en gang var jeg så hektet at jeg kjøpte alle de lekre MarocMaroc-produktene med hjem. Min mann er nå tvunget til en tur i Helles hammam en gang i uka. Les mer lenger nede på siden om spa’en der “bademesteren” er dansk og har 77 medarbeidere under seg. Les om Marianne Nielsens unike prosjekt og om de deilige opplevelsene som venter deg her.

Allerede nå går jeg ut fra at du har forstått at man på ingen måte behøver å forlate hotellets område for å få opplevelser nok med hjem. Det gjorde vi nå likevel. Forlot hotellet altså. Og det bør man bare gjøre i selskap med en guide bestilt av La Mamounia. Man vil simpelthen ikke at gjestene skal reise hjem med de dårlige opplevelsene som et besøk i medina´en på egen hånd kan være. Les om vår eventyrlige bytur i selskap med Karim lenger nede på siden. Bli med på vår heseblesende tur i souk´ens smale gater der høns, silketøfler, gamle menn uten øyne, skilpadder, tørklær, små gutter, hurtigsnakkende berberkvinner, arabiske lamper og kobraslanger fløy forbi taxiens vinduer i den svarte arabiske natten. Du kan lese om marokkansk shopping samt få et innblikk i et Marrakech som utenfor den gamle bymuren er i ferd med å utvikle seg til en moderne by med luksuriøse villakvarterer, hoteller og golfbaner.

Essensen
Vi lander i Málaga, og setter oss inn i en taxi. Etter en stund vender sjåføren seg rundt og spør: – Skal vi kjøre et eller annet sted – eller bare bli stående her?”
Og det er vel et tydelig bilde på den effekten La Mamounia har hatt på oss. Så bra det er at det ikke ligger lenger vekk…

Ombyggingen

Den opprinnelige bygningen er fra 1923 da Marokko fortsatt var et fransk protektorat og er oppført som en arkitektonisk perle i sober art deco krydret med tradisjonell arabisk ornamentering. Prins Mamoun fikk den oasen der hotellet ligger av sin far, en av det 18. århundrets sultaner og gav sitt navn til Mamounia-hagene.

Det er den spanske innresningsarkitekten Jacques García som arbejder fra Paris, som har stått for det enorme prosjektet. Ca. 90 % av innmaten i det 45.000 m2 store hotellet ble revet ned og alt interiør solgt. Alt.
Med stor kjærlighet for antikviteter og kunst gikk han så i gang med å velge de helt riktige tingene for å gi dette legendariske palasset den perfekte arabisk-andalusiske stilen, iblandet den mest avanserte høyteknologi til gjestenes komfort.

Lokale håndverkere spesial- og håndlagde hver enkelt detalj. “Marokko er nok et av de siste land i verden der kunstnere fortsatt kan male tak presis som i det 16. århundret”, sag Jacques García i forbindelse med gjenåpningen, da han viste til de 82.491 m2 håndmalte flatene.
Fargene på de blanke veggene er alle laget spesielt til La Mamounia, og teknikken er tadelakt, der farget kalk (indigoblå, svart, oker, krem og rødt) påføres med sparkel og deretter blankpoleres med svart såpe (et olivenprodukt som du kan lese mer om i avsnittet om spa’en) – en svært gammel berbisk teknikk. En enormt tidskrevende prosess som har resultert i ikke mindre enn 3.391 m2 fantastiske vegger. En annen typisk veggdekorasjon er mosaikkene, og er man glad i små fliser i enestående farger og mønstre, kan man nyte 15.000 m2 av dem.
Der er vevd 73.000 m stoff til gardiner som er en viktig del av Garcías idé om å skape privatliv for gjestene – for eksempel i fellesområdene der man med enorme gardinpartier kan skjerme den sofagruppen man har slengt seg ned i lobbyen eller det bordet der man nyter middagen i den franske restauranten.
Det er lagt 28.000 m2 tepper, 27.911 m2 marmorgulv og 35.909 m2 gulvmosaikker. Imponerende!

Uansett hvor man står, er det et vel gjennomtenkt perspektiv – en idé som har lyktes 100 % med utsikt til mer eventyr gjennom patioer, brede ganger og stier.

Jeg har aldri vært et sted med så mange lamper, men der belysningen er så dempet. Både farger og lyd står i skjærende kontrast til den støyende, kulørte storbyen rett på den andre siden av muren.

La Mamounia har ikke mindre enn 2.264 dører som hver især utgjør et kunstverk i tre og smukke metaller. Og bak dem gjemmer seg bl.a.:

Værelsene
210 værelser og suiter, som for eksempel de sju signatursuitene og hagens tre riad’er, det er fine arabiske hus, hver med egen patio og pool. En overnatning i en slik koster 7 – 8.000 EUR avhengig av sesong, men så har du også din egen butler 24 timer i døgnet, 700 m2 å boltre deg på, tre soverom med en suite badeværelser og et moderne kjøkken der en kokk lager maten din om du ikke selv har tid. Altså er en riad for deg som krever full diskresjon, fred og ro. Det er sågar egen innkjøring gjennom en kjempeport i Marrakech’s gamle bymur som løper langs hele den ene siden av La Mamounias hage.

Hotellets minste værelser er 28 m2 og kan nytes for ca. 450 EUR per natt. Forhør deg på hotellet om gode tilbud på opphold, middager, spabehandlinger, etc.

Tidligere var La Mamounia en turistattraksjon i seg selv. Folk droppet innom for å snuse, fotografere og drikke te. I forbindelse med gjenåpningen i fjor ble det satt en stopper for det, og i dag er det kun personer som har bestilt bord på en av hotellets restauranter som får adgang til å menge seg med La Mamounias gjester. En detalj som betyr at personalet kjenner gjestene som bor på hotellet. Og det merker man. Mye.

Reservasjon av hotell, fly og guide
Booking foregår på www.mamounia.com, eller du kan ringe til en av de hyggelige menneskene på hotellet på 00212 524 388 600 som så hjelper deg. Utover fransk og arabisk snakker de engelsk, og mange snakker spansk. E-post er en annen mulighet: reservations@mamounia.com. Vil du på utflukt i Marrakech, så husk å bestille en guide i hotellets resepsjon. Jeg vil anbefale at du spør etter ”vår” Karim som er god for noen særdeles herlige opplevelser (les mer nedenfor), har 30 års erfaring i å lede turister gjennom Marrakech’s mylder og som snakker spansk og engelsk.
Husk at sjekke flyavgangene med Air Andalus før du booker hotell. For øyeblikket (våren 2010) flyr de to ganger i uka fra AGP til Marrakech – torsdag og søndag. Altså akkurat passe til en forlenget weekend i paradis. Flybillettene bestiller du på www.andalus.es eller ved å ringe 902 99 62 64.

Spa’en

Ingen duftlys og røkelsespinner kjemper om luftrommet i La Mamounias 2.500 m2 store spa. Det som dufter her, er alle de vidunderlige produktene som det behandles med. Et av dem er MarocMaroc som forteller historien om et overdådig Marokko med fantastiske farger, en storslått natur med varme og duftende landskaper. Produktene benyttes til de tallrike hammamritualer som spa’en tilbyr. Her blir du med på én av opplevelsene:

Fylt med spend forventning går jeg gjennom en elegant patio og bys velkommen av en vakker mann i hvite gevanter. Han viser meg veien til trappen ned til den velduftende labyrinten som utgjør spa-området. Lyset er dempet, og man kan høre rislende vann og blide toner av arabisk lounge-musikk (igjen komponert spesielt til La Mamounia). Jeg går forsiktig ned trappene. Stemningen er nærmest majestetisk. Den yndige unge jenta, Kaoutar, tar imot meg. Hun vet selvfølgelig at jeg skal komme, og har lært seg mitt navn. Mme Espensen. Jeg vises inn i et mottakelsesrom… Ja, det er vel egentlig ikke snakk om et rom, snarere en stor stue med elegante benker med tykke skinnbekledde madrasser i brente farger som gjør seg særdeles godt til de indigoblå tadelakt-veggene og de fine mosaikkene. Jeg blir tilbudt vann og søt myntete i en fin sølvkanne. Det er ikke noe hastverk. Jeg skal ha tid til å “ankomme”. En søt liten dame henter meg og viser hvor jeg kan klede meg om. Tøyet henges inn i et skap som jeg låser med min egen kode. Iført en tykk kåpe og tøfler med spisse snuter føres jeg inn i dampbadet hvor jeg må ligge og hygge meg i 15 minutter. Her er det selvfølgelig svært varmt, og gjennom dampen kan jeg se at det er ekstremt vakkert. Jeg ligger og damper og mister raskt tidsfornemmelsen. Plutselig går døren opp, og en dame i badedrakt og – hette kommer inn. Jeg tror først at hun er en annen gjest, men da hun forsiktig tar i armen min, gjenkjenner jeg den lille damen som nå har kledd seg om til min hammam-opplevelse. Jeg må innrømme at jeg ikke var forberedt på det som nå skulle skje, men overmodig, som jeg er…

I mitt helt private hammam-rom som er svært romslig og igjen holdt i de indigoblå fargene, skyller hun meg i en dusjkabin av mosaikk, deretter skal jeg legge meg på benken. Hun børster meg over hele kroppen med en slags hanske. Det gjør veldig godt, kan jeg merke. Deretter vasker hun meg, ja selv i ørene, med den karakteristiske svarte såen som er en klistrete, men lekker sak laget av bl.a. oliven, eukalyptus og helbredende urter. Dampbadet har åpnet mine hudporer og eliminert avfallsstoffene, og såpen trenger nå inn og gjør den siste delen av arbeidet. Hun skyller meg på nytt, og tilbake på benken peeles huden med et produkt laget av den lokale argan-nøtten som etterlater huden bløt og klar. Jeg ligger og slapper av et kvarters tid og nyter duften av argan. Faktisk blir jeg så glad i den at jeg kjøper et arganoljeprodukt som opprinnelig ble skapt for hendene. Fordi muslimer vasker hendene minst fem ganger om dagen i forbindelse med bønn, blir huden svært tørr. Det avhjelper arganoljen. Min er en fin utgave som jeg også kan bruke på mine nakne armer til sommeren. Den dufter og gir huden et flott, gyllent skinn. Håret mitt blir vasket, og jeg frotteres over hele kroppen. Før jeg er tilbake i “min” avslapningsstue med mer myntete, har den lille, søte damen smurt kroppen min inn med rosenkrem som gjør huden bløt som et barns.
Igjen mister jeg tidsfornemmelsen og faller kanskje også litt i søvn. Nytelsen er total og opplevelsen helt unik.

Før jeg forlater spa’en bestiller jeg tid for en ansiktsbehandling. Til disse brukes japanske Shiseidos-produkter, og Kaoutar finner en behandling som passer til meg. Begynnende aldringstegn, sier hun diplomatisk. Slett ikke som min spanske hudpleieprodukt-pusher der hjemme som sier rett ut at jeg faktisk godt kan ta en total ansiktsløftning nå.

Mitt neste besøk begynner med en samtale med spa’ens og hotellets fitnessenters danske direktør, Marianne Nielsen, som etter mange år i USA og en spennende karriere, bl.a. som direktør for flere Hyatt-hotellers spa’er, endte på La Mamounia etter en tre års avstikker som sjef for spa’en på Hyatt La Manga i Murcia.

“En tidligere kollega, Deny Courtier, hadde fått jobb som marketingsjef for spa’en på La Mamounia, og da han hørte at de også lette etter en direktør som kunne bygge stedet opp fra bunnen, ringte han til meg. Det var ikke en vanskelig beslutning”, sier Marianne som forlot Danmark for 23 år siden.

“Det har vært en fantastisk prosess. Aldri før har jeg hatt så frie tøyler til å gjøre mine innkjøp. Stilen sørget Jacques García selvfølgelig for, men jeg fikk vite at jeg ikke skulle spørre om prisen når jeg valgte ut møbler og utstyr til så vel spa som fitness-senteret. Jeg måtte bare forsikre meg om at jeg kjøpte det beste av det beste. Det gjorde jeg.
Også rekrutteringen av medarbeiderne har vært svært spennende. Husk på at mange av damene her tilhører den første generasjon kvinner som er på arbeidsmarkedet. De er svært stolte og gjør et fantastisk jobb. Jeg føler meg svært privilegert.”

Helt forståelig, for ikke bare spa’en, men også fitnessenteret er utstyrt med bare det aller beste; spinning-sykler, tredemøller, diverse treningsapparater, power plates, yoga-rom og de lekreste tennisbaner som ligger vakkert til midt i hagen og med ingen ringere enn den tidligere franske mester, Henri Leconte som trener. Alt er perfeksjonert, og stilen er bevart ned til minste detalj. Også mosjonssalen er holdt i den spesielle indigoblå fargen og tretaket er rene kunstverk utført etter den gamle berbiske tradisjonen, tataoui. En lise for kropp og sjel.
Selv på de fineste hoteller har jeg ofte vært overlatt til meg selv blant kondissykler og mosjonsapparater, men slik er det ikke her. Det er hele tiden profesjonelt personale til min rådighet, og ingen får lov til å bruke utstyret på gal måte.

Tilbake i spa-området besøker frisøren, en kjent franskmann, Jean Michel Faretra, som i tillegg til en super lekker salong med separat barberavdeling, også har en fullt utstyrt privat salong, – om man ikke kan holder ut å sitte sammen med andre, mens man får fikset lokkene.
Hva mer kan jeg nevne? Bordtennis, petanque, utendørs massasjekabiner, soneoppvarmet pool så vakker at man nesten ikke tør å hoppe i det… Det er så mye og det er så flott! Avslapping, tradisjon og glamour er nøkkelordene.

Way to go, Marianne! 

På tur med MI6’s mann i Marrakech
Vi har opplevd arabiske markeder før, og vet hvor irriterende det er at man presses til kjøp av alt mulig skrot – og derfor gjør vi som La Mamounia anbefaler: Vi tar med en guide når vi beveger oss rundt i medinaen, Marrakech’s gamle bydel, som forøvrig kan skryte av å ha Afrikas største souker.

Karim venter på oss i lobbyen. Han hilser høflig og har et listig glimt i øyet. Det er som om noen har skrevet en dreiebok. Karim spiller rollen som MI6’s mann på stedet. Han som James Bond alltid møtte når han ankommer til en eller anden eksotisk destinasjon for å jage Her Majesty’s fiender. Iført fez, Ray Ban-solbriller og lang kjortel med en spiss hette, i hvis dyp han gjemmer sine sedler og mobiltelefon, fører denne høye, stolte araberen oss sikkert rundt i den pulserende storbyen.
Det synes å herske total lovløshet i trafikken, og sikkert derfor er ”vår” Bentley for anledningen skiftet ut med en robust firehjulstrekker med sjåfør. Så snart Karim finner ut at vi virkelig er interessert i hans land, forteller han stolt om et samfunn der økonomisk krise ikke hører til dagliglivet, et land som med Mohammed VI i spissen, bygger på frihetsprinsipper (”vi velger selv, om vi vil i moské eller på bar – eller begge deler”) og som på mange måter betraktes som et foregangsland i den arabiske verden. Karim gjør mye ut av å fortelle at man her tar skarp avstand fra terroraksjonen i USA i 2001. Han vet godt hva det har kostet på turistkontoen i et land som tidligere var en elsket destinasjon blant amerikanerne. For å understreke marokkanernes toleranse overfor andre religioner enn islam, viser han oss flere kirker og synagoger som ligger kloss opp til byens mange moskeer.

Første stopp på turen er Majorelle-hagene som jeg nok hadde forventet meg noe mer av enn de virkelig kunne prestere. Jeg mener, Yves Saint Laurent og hans livsledsager, Pierre Bergé, kjøpte og restaurerte stedet… For øvrig ble YSL’s aske spredt i disse hagene (han døde i juni 2008), og et minnesmerke kan i dag besøkes på stedet. Som sagt kan jeg ikke helt se det fantastiske i støvede kaktus, eukalyptustrærne og indigoblå krukker. Vår egen botaniske hage i Málaga er av et helt annet format. Men Karim synes tilsynelatende at det er et paradis, og han slår ut med armene og forteller om den franske maleren, Jacques Majorelle, som kjøpte jorden i 1924 og anla hagen som åpnet for publikum i 1947. En av Marrakech’s nokså få turistattraksjoner var født. Karim forteller også at den blå fargen som man ser mange steder i Marrakechs ellers røde univers, er indigo – selv om den blir markedsført som Majorelleblå. Indigo, kaller jeg den.

Tar man det faktum at Marrakech er Marokkos turisthovedstad i betraktning, er det som sagt forbausende få turistattraksjoner. Her er for eksempel ingenting for barn. Og det er verdt å ta med i overveielsene før familieferien bestilles. Marrakech ligger inne i landet – flere timer fra havet, så heller ikke stranden er en mulighet.

Vi har valgt å la Karim bestemme hva vi skal se og neste stopp er Saadian-gravstedet som Sultan Ahmed al-Mansur oppførte i det 16. århundret som mausoleum for seg selv og sine etterkommere. Det er 66 gravsteder fornemt laget i sedertre og marmor. Selve gravene og deres utsmykning er fantastisk bevarte, men akkurat som det neste stedet vi skal besøke, Bahia palasset, er det støvete og snuskete. Tross marokkanernes stolthet over kulturarven, behandles ikke stedene med den store respekt – i hvert fall ikke sett med vestlig øyne.
Vi når fram til Bahia palasset som en fiskeriminister fikk bygget i det 19. århundret som hjem til selv seg selv, konene og de mange konkubinene, og vi beundrer palassets fine, håndmalte tak som framstår som nymalte, selv om de aldre har vært restaurert. ”Det er fordi det er malt på sedertre”, forklarer Karim og redder meg fra å falle over en blå plastikkstol som helt umotivert står midt på gulvet i dette antikke palasset.

Sjåføren setter oss av på Djemaa el-Fna plassen der tusenvis av mennesker hver dag forsøker å lokke et par dirham ut av de besøkende. Det hele kulminerer om kvelden når plassen er proppet med matboder som selger sauehjerner, snegler og mystiske supper til en billig penge. ”Maten er god”, forsikrer Karim, men vi nøyer oss med å lukte.
Det er akkurat her byens souk begynner – en markedsplass med nesten 5.000 butikker og boder. Den er et virvar av skilpadder i bur, aper og sammenbundne høns med plirende øyne, tanntrekkere, akrobater, medisinmenn med urter og kameleoner, spåkoner, historiefortellere, lommetyver og gamle menn uten øyne, skitt og kanel, dansende kobraslanger, små frekke gutter, krydderier, kjortler, sølv, mosaikker, stuk, henna, kasjmir, tiggere, hijab’er, berberiske handelsfolk, lortebrune taxier og gamle knallerter, myntete og tjæresvart kaffe, ørkenstein, osende matboder, håndmalt keramikk, fotografier av Mohammed VI, kurver, tørklær og stråhatter – totalt kaos? eller bare en alminnelig hverdag i en fremmed verden? Vi må småløpe for å følge med Karim. Han har det totale overblikket og reagerer på hver eneste lille lyd som kanskje, kanskje ikke vil utgjøre en fare eller et irritasjonsmoment for oss. ”Er det noe spesielt du ønsker å se?”, spør han meg. Karim vet tilsynelatende godt at La Mamounias gjester ikke må trekkes bort en av hans ”fettere” for å kjøpe tepper til ”meget god pris”. Jeg forteller ham at jeg gjerne vil kjøpe en håndsydd kaftan som en gave. De ligger i fargerige hauger overalt. ”De der er ikke noe verdt”, sier Karim og fører oss raskt dypt inn i souk´ens labyrint. Man mister umiddelbart stedsansen. En gang imellom bremser Karim opp og trekker oss beskyttende inn til siden. Vi når sjeldent å oppdage faren før vi igjen stormer av sted. Et par små frekke gutter kommer litt for tett på, og Karim legger hendene sine på hodene deres og sier et eller annet til dem, så de piler vekk. Det er også resultatet da en gammel tiggende dame drar i klærne mine.
Endelig er vi framme ved butikken. Og Karim har rett. Her er de fineste håndsydde silkekaftaner – alle varer er merket med pris. Altså er det ikke noe med å se kundene an før man finner opp en pris. Karim sørger for myntete og sterk kaffe, trekker seg tilbake og lar meg handle i fred. Utover gaven finner jeg en kaftan til meg selv og en fin kasjmirjakke med håndlagde silkeknapper. Det må jeg bare ha. Karim dukker opp med en pose i hånden. ”Jeg har kjøpt en gave til deg”, sier han og viser meg stolt et par fine spissnutede tøfler. ”Dem kan du bruke sammen med kaftanen”, sier han. Jeg blir glad og gir ham spontant et spansk kyss på kinnet.

Karim blir betalt av turistministeriet for sin service og får selvfølgelig også tips av oss. Kanskje får han provisjon av butikken, hvilket han i så fall også har fortjent. Men gaven til meg, den har han kjøpt fordi han liker oss, fordi vi er oppriktig interessert i alt det han gjerne vil forklare oss. Det vet jeg bare.
Og så skjer det som setter en lavine av ekstraopplevelser i gang: Det går simpelthen opp for meg at jeg ikke har dirhams nok til å betale for varene. Kredittkortet har jeg latt bli på hotellet av frykt for å få det stjålet i souk´ens mylder. Det er så pinlig! Karim er straks ved min side, snakker dempet med butikkinnehaveren, og saken er løst. Vi får simpelthen lov til å gå med varene, trekke noen penger på kredittkortet da vi kommer tilbake til hotellet, hvoretter Karim vil returnere til butikken med betaling. Jeg er helt rød i ansiktet av skam, men takker og takker, og vi beveger oss ut i de smale gatene, hvor kvelden er i ferd med å falle på. Siestaen er tydeligvis forbi, og det er om mulig enda flere mennesker enn før. Vi halser etter Karim, og plutselig står vi foran firehjulstrekkeren vår.

Tilbake i sikkerhet på hotellet løper jeg opp for å hente kredittkortet. På typisk La Mamounia-vis når en tjenende ånd fram til suiten noenlunde samtidig med meg. Han vil bare avlevere posene med mine innkjøp. Så effektivt. Og så flaut – jeg har jo fortsatt ikke betalt. At det heller ikke kommer til å skje sånn helt med det samme, vet jeg ikke på daværende tidspunkt.
I resepsjonen kan man ikke heve kontanter på kredittkortet, så vi henvises til portvakten. Kortet kan ikke leses. Jeg tror, det er løgn. Prøver igjen og igjen. På dette tidspunktet brenner kinnene av skam. Nå tror sikkert alle sammen at jeg ikke har penger på kontoen, og her bor jeg på fint hotell og det hele… Min mann sendes opp etter sitt kredittkort som heller ikke virker.
Karim som skulle ha tatt kvelden for lengst, beroliger meg. Prøv i casinoet. Etter en støvet dag i souk´en ligner vi ikke typiske casino-gjester, og dørvaktene kikker da også litt mistenksomt på oss og roter gjennom veskene våre. ”Vi skal bare heve penger”, forsøker jeg – men heller ikke her lykkes det. Utenfor venter Karim spent, og jeg kan nesten ikke vente med å fortelle ham at han må ta med varene i retur til mannen i souk´en. ”Ikke tale om”, svarer han. ”Du skal ha med deg de fine tingene som du har valgt”.
Firehjulstrekkeren har for lengst kjørt, så Karim får lov til å ta en av byens skittenbrune taxier inn gjennom porten til La Mamounia. ”Hopp inn”, sier han. ”Vi prøver på Avenue Mohammed VI der alle de store bankene ligger. Den marokkanske natten er nå kullsvart, og de få trafikkreglene som muligvis gjelder ved høylys dag, er nå helt ikke-eksisterende. Vi suser rundt i en rundkjøring feil vei. Fem forskjellige bankautomater prøves, men ingen vil lese vårt fordømte kort.
Vi har nå nådd så langt ut over grensen for hvor mye tull jeg vil påføre andre mennesker, så vi kan like godt fortsette. Vi foreslår at vi finner tilbake til butikken og forsøker å betale med kortet i den gode, gammeldagse fluesmekkeren som jo ikke trenger å bruke magnetstrimmelen. Karim lyser opp og konfererer med taxisjåføren. ”Han kjenner en spesiell vei slik at vi kommer inn bak butikken”, forklarer Karim og kaster seg tilbake i setet da sjåføren trykker gasspedalen i bunn. Tid er penger – også i Marokko.

En hesblesende tur begynner i souk´ens smale gater de høns, silketøfler, gamle menn uten øyne, skildpadder, tørklær, snørrete smågutter, hurtigsnakkende berberkvinner, arabiske lamper og kobraslanger flyr forbi taxiens vinduer i den svarte arabiske natten. At det slett ikke kan kjøre biler i disse gatene, tar vi ikke hensyn til. Plutselig stanser bilen, og vi står igjen midt i osen, larmen, duftene og fargene med Karims beskyttende armer om skuldrene. En kort spasertur og vi finner butikken, får betalt, unnskylder oss igjen – og som takk for våre anstrengelser får vi hver en fin lille Fatima-hånd i sølv. Den skal bringe os hell og lykke. Jeg føler mig nå både heldig og lykkelig. Vi klarte det, og jeg har fått betalt for tøyet. ”Phooo, det var en tøff tur”, sier jeg til Karim. ”Tøff”, sier han. ”Følg med nå, for nå skal vi ut igjen. Inshallah!” Og gjett om han har rett. Da den skittenbrune endelig stanser foran La Mamounias inngang, sier vi farvel til Karim og takker for den store marokkanske opplevelse. Min mann gir ham en skikkelig god klem. Det faller liksom helt naturlig. Med røde kinn og soukstøv i håret går vi direkte inn i den italienske baren og bestiller to doble GTs.

Altså: spør etter Karim, om dere måtte få lyst til å bevege dere utenfor hotellet. Også han kan det der med den helt spesielle La Mamounia-ånd.

God reise!