Kjære leser august 2012

Vi har allerede lagt bak oss markeringene etter ett års dagen for den verste terroren som har rammet Norge etter andre verdenskrig. Om få dager, nærmere bestemt 24. august, skal massedrapsmannen Anders Behring Breivik få sin dom.
77 mennesker ble brutalt drept og mange alvorlig skadet da Breivik om ettermiddagen 22. juli i fjor først sprengte bomben i regjeringskvartalet i Oslo. Senere samme ettermiddag skjøt han nådeløst ned og drepte ungdommene på AUFs sommerleir på Utøya.

Tusenvis av mennesker – familier, venner og kolleger – er berørt og merket for livet av de grusomme handlingene.
Aktor i den ti uker lange rettssaken har lagt ned påstand om at Breivik må overføres til tvungent psykisk helsevern. De mener at terroristen er utilregnelig og for syk for soning i fengsel.

Mange av de etterlatte og overlevende har tungt for å svelge dette. De setter spørsmåltegn ved om en mann som i månedsvis planla og la til rette for sine terrorhandlinger, ikke skal vurderes som tilregnelig.
For den tiltalte selv har det vært viktig å bli dømt som tilregnelig, for han har selv sagt at hans formål med rettssaken er å formidle sin ideologi.
– Retten må dømme Anders Behring Breivik til forvaring i stedet for tvungent helsevern. Noe annet vil være å ta fra ham en menneskerett, hevdet hans forsvarer Geir Lippestad.

Noen vil kanskje sette spørsmålstegn ved om terroristen har krav på å få oppfylt noe som helst når det gjelder menneskerettigheter eller andre rettigheter, han som tok livene til så mange mennesker…

Men det er her vi må stanse opp og tenke oss om. De første dagene og ukene etter terrorhandlingene i fjor, var det ikke kravet om gjengjeldelse og hevn som preget det norske samfunnet. Snarere handlet det om omsorg for ofrene og deres familier, om å vise solidaritet, omtanke, kjærlighet og vilje til å komme gjennom sorgen og fortvilelsen – og å leve videre.
Det er lov å være både fortvilet og rasende, til og med å føle hat overfor det mennesket som har gjort så mye vondt overfor så mange mennesker. Men vi må aldri godta at noen mister sine rettigheter. Da sparker vi nemlig beina under den rettsstaten vi er så stolte over å ha bygd opp.

Er terroristen Anders Behring Breivik syk, så må han få hjelp, som alle andre. Dersom retten finner at Breivik er tilregnelig, så må han kunne ta ansvaret for sine egne handlinger. Den endelige avgjørelsen er det opp til dommerne å ta.
Uansett må terroristen regne med et livslangt opphold bak stengte dører.

For folk flest vil nok lærdommen etter denne terroraksjonen være at Anders Behring Breiviks ideer aldri må få vinne fram. Svaret vårt skulle være mer åpenhet, mer demokrati og et mer fargerikt Norge. Ting tyder på at vi har lykkes, i alle fall et stykke på vei. For nordmenn er blitt stoltere over å være norske, vi er mer fornøyd med demokratiet vårt, vi er mer tolerante og mer positive til innvandrere etter 22. juli-terroren. Dette går fram av den store holdningsundersøkelsen ”Norsk Monitor” som Universitetet i Oslo står bak.

Bakgrunnen for spørsmålene i undersøkelsen er at man ønsket å få vite hva angrepet 22. juli ville få å si for fellesskapsfølelsen i Norge, og om folk så på innvandrere som en berikelse eller en trussel. Professor Ottar Hellevik som har ledet undersøkelsene, viser til at i dag mener 59 prosent – nesten seks av ti nordmenn – at innvandrerne bidrar til at vi får et større kulturelt mangfold i Norge, med spennende ny mat, musikk, kunst, osv. I 1993 var det bare 35 prosent som mente dette.

Dette lover godt for framtiden. Den beste måten å hedre minnene etter ofrene for den forferdelige terroren, er å holde fast på denne kursen.