Oppskrifter fra våre spanske naboer: UIMOTSTÅELIGE PANELLETS

Oktober er en melankolsk måned som svøper oss i en palett av okergult og gusjegrønt, med teksturer som er sprø, ufullkomne og trevlete. Det er som om naturen kvitter seg med det gamle og signaliserer til oss at alt i livet endrer seg, selv om sporene fra fortiden består.

Oktober er en melankolsk måned som svøper oss i en palett av okergult og gusjegrønt, med teksturer som er sprø, ufullkomne og trevlete. Det er som om naturen kvitter seg med det gamle og signaliserer til oss at alt i livet endrer seg, selv om sporene fra fortiden består.

I midten av oktober begynner en betydelig gruppe mennesker i Spania å bevege seg blant minner, forberedelser, blomster og gravnisjer for å hedre våre avdøde. Dette er tradisjoner som allerede er i endring, og som sakte faller fra som tørre blader. De etterlater seg krokete, bare greiner som likevel vil skyte nye skudd, næret av fortidens sevje.

Søtsaker med arabiske røtter, som marsipan, utviklet seg på 1700-tallet til religiøse offergaver som ble lagt på gravene for å velsigne og hedre de avdøde. De siste gavene ble spist av klokkerne for å holde varmen og gi krefter til det fysiske arbeidet på allehelgensdag. Da tilbrakte de timer med å kime med kirkeklokkene for å minne familiene om å be for sjelene i skjærsilden – naturligvis akkompagnert av et lite glass moscatelvin.

Gjennom årene har disse søtsakene flyttet seg ut i gatene og inn i hjemmene. De ble faste innslag på markeder og i konditorer med huesos de santo (marsipanruller), buñuelos de viento (luftige smultboller) fylt med cabello de ángel (syltetøy laget av gresskartråder), empiñonadas og panellets.

Hvor mange buñuelos har jeg ikke spist mens jeg så opp mot himmelen i håp om å få et glimt av en sjel på vei oppover … Alt endrer seg, men likevel finnes det gamle og nye håndskrevne oppskriftsbøker, flekkete og skjøre brev som oppbevares under lås og slå, og e-poster – og til og med tekstmeldinger – med oppskrifter som, i likhet med trærnes sevje, går i arv fra generasjon til generasjon. Og akkurat slik er det med min families oppskrift på panellets.

Panellets de piñones (4–6 personer)

500 g malte mandler
350 g melis
2 egg
150 g potet
Sitronskall
300 g pinjekjerner
1 ss vann

Vask og kok potetene med skallet på. Hell av vannet og la dem avkjøles. Skrell potetene og mos dem til en tørr masse. Sett massen til side.

Lag marsipanblandingen i en bolle ved å elte sammen melis, malte mandler, vann, ett sammenpisket egg og sitronskall. Arbeid potetmosen gradvis inn i blandingen til du har en tykk, men håndterlig deig. Pakk den inn i plastfolie og sett den i kjøleskapet i minst to timer (jeg lar den gjerne stå over natten).

Forvarm ovnen til 200 °C.

Legg pinjekjernene på et fat og form deigen til kuler på størrelse med valnøtter. Rull kulene i pinjekjernene slik at de fester seg. Plasser dem på et stekebrett med bakepapir – med god avstand, da de utvider seg litt under stekingen – og pensle dem med sammenpisket eggeplomme.

Stek i fem minutter eller til de er gyllenbrune. Avkjøl før du håndterer dem.

Denne oppskriften er justert for å gjøre dem mindre søte. De holder seg i omtrent fire dager i en lufttett beholder ved 16–20 °C, og kan fryses i opptil to måneder.

De er virkelig små himmelske munnfuller!