GUDMUND LINDBÆK - Fra Alta til Benalmádena via 80 begravelser

«Når man vokser opp på Nordkapp, er det bare én vei, og den går sørover»

Ingen snakker om døden, sier den norske journalisten Gudmund Lindbæk, som har utgitt boken The Last Farewell: Around the World in 80 Funerals om verdens mange tradisjoner rundt død og begravelse. I dag er han bosatt på Costa del Sol, hvor han trener mot et 100-meterløp for veteraner i La Paz i Bolivia og skriver på sin neste bok.

Alt begynte i Alta
Gudmund vokste opp ved Havøysund og gikk på skole i Alta. Som veldig ung startet han som journalist i Finnmarksposten og gikk deretter gradene i lokalaviser fra nord til sør i landet.

– Når man vokser opp ved Nordkapp, er det bare én vei – sørover. Jeg endte som journalist i Se & Hør, hvor jeg jobbet i 20 år, inntil jeg fikk nok av kjendiser. Etter det var jeg frilansjournalist, og for rundt ti år siden startet jeg mitt eget nettbaserte reisemagasin med artikler på engelsk og norsk kalt King Goya.

Hans kone var kunstner, og begge savnet inspirasjon i Oslo, så paret flyttet til London. Da de skilte lag for fem-seks år siden, ble hun i London, mens Gudmund forsøkte å finne ut hvor han ville flytte. En av sønnene hans hadde spilt proff fotball i Tyskland, Norge og Spania. Etter en skade som satte en stopper for karrieren, flyttet han til Benalmádena og bygget om en gammel fabrikkbygning til leiligheter og treningssenter.

– Jeg besøkte ham av og til og flyttet hit for fire år siden. Akkurat her er det nesten bare spanjoler, så jeg prøver å lære meg spansk. Det er jo bare å babble i vei, og noen kan alltid litt engelsk. Uansett hvor jeg er i verden, har jeg alltid greid å bli venn med lokalbefolkningen.

Costa del Sol med sine rundt 300 soldager i året passet perfekt for nordlendingen.

«Uansett hvor jeg er i verden, har jeg alltid greid å bli venn med lokalbefolkningen»

– Hvis du er fra Finnmark, liker du sol. Jeg ligger ikke ute i sola, men det å ha blå himmel hver dag … Hvor ellers får du det?!? Turistene kommer selvsagt durende og legger seg på stranda. Der har det ikke vært noen forandring de siste 50 årene. Men jeg er litt som en farende fant og blir aldri et sted altfor lenge. Og flyplassen er nær, så jeg kan reise herfra når som helst.

Død og begravelse
Tittelen på boken hans om begravelsesritualer er et ordspill på Jorden rundt på 80 dager, men Gudmund er rask til å påpeke at Jules Verne aldri la ut på den reisen. Forfatteren tror at boken hans sannsynligvis er den første og eneste om akkurat dette, et tema han først ble kjent med da han jobbet for Se & Hør.

– En dag spurte redaktøren hvem som ville dekke begravelsen til en eller annen kjent person. Vi var 15 journalister og alle tenkte vel Hva faen skal jeg gå i begravelsen for? Da ikke en kjeft rakk opp hånden, tok jeg det på meg, og siden ble det til at jeg dekket alle begravelsene. Det var veldig lite om det i norske medier den gangen, men noen av kjendisene vi skrev om ble jo syke og døde etter hvert.

At begravelser ble temaet i hans første bok skyldtes også morens bortgang og at han som 13-åring syklet ut fra en kai i Finnmark – uten å kunne svømme.

– Jeg niholdt på styret og ble med sykkelen ned i dypet. Mens bevisstheten min svevde mellom liv og død, opplevde jeg fenomenet som så mange andre har beskrevet: den gåtefulle tunellen med det innbydende lyset i enden. Det som gjorde dette øyeblikket spesielt rørende, var livsrevyen som fulgte – det hadde jo ikke skjedd så mye i livet mitt ennå, så det var en kort revy. Heldigvis fikk eldstebroren min dratt meg opp i siste liten, og enden på visa var at jeg lærte meg å svømme.

Mange år senere ble denne nær-døds-opplevelsen en del av hans bok.

– Jeg er ikke sikker på akkurat hvordan idéen om boken kom til meg, men man ser jo mye rart når man er ute og reiser. I alle årene som frilansjournalist fikk jeg en del gratisreiser ved å lage reportasjer om histen og pisten rundt om i verden, og jeg pleide alltid å prøve å få med meg en begravelse.

«Noen ganger kommer de mest ekstreme innsiktene ikke av å leve, men av å nesten dø»

Gudmund ble overrasket over hvor ulike tradisjonene er når mennesker tar farvel med sine kjære. Etter hans erfaring blir begravelsene kaldere og stillere jo lenger nord man kommer, mens de nærmest blir festivaler jo lenger sør man er.

– Som journalist skal det mye til for å sjokke meg, men begravelsesritualene jeg opplevde hos Betsileo-folket i Madagaskar tok kaka. Det dreier seg ikke om selve begravelsen, men om et rituale som gjentas med jevne mellomrom, der familiene graver opp forfedrenes levninger, svøper dem i nye likkleder og feirer livene deres før de begraver dem på nytt. Men jeg tror egentlig at jeg er ferdig med begravelser – annet enn min egen, altså. Og det får være opp til sønnene mine, for når jeg er gone, så er jeg gone.

«Jeg er litt som en farende fant og blir aldri et sted altfor lenge»

Neste kapittel
Men Gudmund er langt fra gone og har selvsagt flere prosjekter på gang, blant annet en ny bok.

– Det handler også om reiser, men mye mer utfyllende om menneskene på hvert sted. Jeg starter i Finnmark og ender i Antarktis – fra nordligst til lengst sør. Jeg holder på med research nå og skal blant annet til La Paz i Bolivia på 3650 meter for å møte folk og skrive. Og så skal jeg løpe 100 meter og 200 meter mot lokale veteraner. Jeg er mest spent på om pusten holder og hvor lenge jeg må være i høyden før jeg kan løpe.

Løpingen begynte han med da han skilte seg fra sin andre kone, men han påpeker at det ikke skyldtes skilsmissen, men overvekt. Gudmund elsker nemlig å lage mat og har fått masse inspirasjon og oppskrifter fra reisene sine. Så det blir nok flere turer rundt jordkloden i fremtiden.

– Da jeg sto der på Nordkapp som ung og så sørover, tenkte jeg: Det er retningen min, og siden har jeg vært på vandring.