Noen vil nok tro at jeg har blitt totalt sprø, som går ut med at jeg har 5 års dag den 11. november, spesielt siden jeg har bursdag den 6. november, og blir da 65!
Men livet er av og til litt merkelig, og en ting jeg selv har fått oppleve er at vi mennesker ikke alltid kan styre helt over oss selv, men må lære oss til å være flinkere til å lytte til kroppen vår og til signaler om at noe muligens ikke er som det burde være, og så lære oss til å søke hjelp.
Jeg har dessverre ikke vært flink til å gjøre akkurat dette!
Når jeg nå ser tilbake på noe av livet mitt, skjønner jeg jo at jeg har «brent lyset i alle ender», men hvem er det som tenker på dette, når kropp og sjel fungerer bra?
Mitt liv har bestått av mye flytting i forbindelse med arbeid. Fra Oslo til London, fra London tilbake til Oslo, og igjen videre til Hardanger, og tilbake til Oslo, for så å flytte opp til Nordkapp, som etter en stund endte opp i Bergen, hvor jeg har bodd helt frem til jeg flyttet til Solkysten av Spania.
Når jeg nå sitter her og skriver blir jeg sliten bare av tanken på all denne flyttingen!
Jeg må jo innrømme at jeg har benyttet noe profesjonell hjelp til deler av flyttingen, men mye har jeg gjort selv, spesielt i Bergen, hvor jeg har bodd 6 forskjellige steder, på 16 år.
Som da jeg flyttet fra sentrum og ut til Sandviken, og bar opp 18 trappetrinn, fra bakkeplan og inn i leiligheten, for egen hjelp; vaskemaskin, oppvaskmaskin og tørketrommel.
Og, jeg burde ha lært, for bare noen uker etter denne utskeielsen, fikk jeg problemer med musklene, og fikk diagnosen «muskel-smerte-syndrom».
Mange særdeles gode venner mente at jeg burde kutte litt ned på tempoet, men herlighet, jeg følte meg jo helt pigg, så jeg smilte litt av kommentarene, og fortsatte videre i mitt eget tempo.
6. november 2012 ble jeg 60 år, og det kunne ha vært min siste bursdag.
Jeg la opp til et opplegg med feiring og selskapelighet i en sammenhengende uke.
Lørdag 10. november reiste de fleste av mine gjester hjem til Norge, og på søndagen skulle vi ha søndagsmiddag med buffet på Bistroen i Elviria.
Den opplevde jeg ikke!
Jeg husker ingen ting av morgenen, og ingen ting av kjøreturen fra huset mitt til Elviria.
I en rundkjøring hadde jeg kjørt inn til siden, åpnet døren, og falt ut og ned på veien.
I bilen bak meg var det en sykepleier som skulle på arbeid, og hun masserte hjertet mitt i 27 minutter, helt til sykebilen kom.
Da stoppet hjertet!
Etter fire forsøk med hjertestarter kom jeg tilbake til et nytt liv etter å ha vært død i tre minutter.
Mange snakker om «lyset i tunnelen», men det så ikke jeg.
Derimot har jeg et bilde av mine foreldre på veggen hjemme, og det jeg vet med sikkerhet er at jeg så min avdøde mor.
Om det var et signal vet jeg ikke, men jeg har lært meg å ta vare på livet på en annen måte, og ikke minst, være glad i mine nærmeste venner, også på en annen måte.
Og til deg kjære leser, tar jeg med siste replikk i diktet til Halldor Skard om Livskvalitet;
«Husk hvem du er – i stedet for hva du har – og lev slik – at alle er glade for – at DU er til»!
