Månedsmagasinet på Costa del Sol
Hun var Norges ukjente krigsreporter

Hun var Norges ukjente krigsreporter

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Gerda Grepp bok

”Den som intet våger, intet vinner, og jeg vil vinne! En god journalist må gjøre nytte for seg der hvor det foregår mest”
– Gerda Grepp i brev til moren Rachel Grepp.

Gerda Grepp
• Norsk journalist (1907-1940), datter av Kyrre Grepp, formann i Det norske Arbeiderpartiet 1918-1922, og Rachel Grepp, journalist og kjent kvinnesaksforkjemper.
• Var gift med den italienske kunstneren Mario Mascarin og fikk to barn sammen med ham.
• Dro deretter til Spania som journalist i 1936 og kom tilbake til Norge i 1938.
• Gerda døde som faren og broren av tuberkulose.

Den spanske borgerkrigen
• 17. juli 1936 startet de militære lederne med Francisco Franco i spissen opprøret mot den valgte spanske regjeringen.
• Hitler-Tyskland, Mussolinis Italia og Portugal støttet opprørerne, Sovjetunionen og Mexico støttet regjeringen, mens resten av vestmaktene gikk inn for en ikkeinnblandingspolitikk.
• I underkant av 300 nordmenn deltok i De internasjonale brigadene på den spanske regjeringens side.
• Den tyske terrorbombingen av baskernes hellige by Guernica 27. april 1937 rystet hele den demokratiske verden. Likevel engasjerte ikke de vestlige stormaktene seg for å redde den spanske regjeringen.
• 24. mars 1939 falt Madrid og Valencia, de siste byene som regjeringen holdt.
• 1. april 1939 erklærte Franco at borgerkrigen var over.
• Til sammen ca. 500.000 mennesker ble drept under borgerkrigen.


Elisabeth VislieDa Gerda Grepp i 1936 dro til Spania, ble hun den første journalisten som skrev om borgerkrigen for skandinavisk presse. 80 år etter at Den spanske borgerkrigen (1936-1939) startet, kommer boka om den glødende antifascisten fra Norge.l

– Hun hadde et utrolig engasjement for saken – ”la causa”! Det var dette som drev henne. Hun var et utrolig politisk menneske, sier journalist og forfatter Elisabeth Vislie som har skrevet boka om den ”glemte” krigsreporteren Gerda Grepp.
”Hennes historie er et eksempel på en tid der journalister gikk i krigen som ideologiske aktører i kamp mot en verdenskrig de likevel ikke kunne forhindre”, skriver Vislie i forordet til boka.

Málaga, Madrid, Bilbao…
Borgerkrigen skulle føre den norske krigsreporteren til frontene ved flere av de store spanske byene, og i februardagene 1937 opplevde hun på nært hold alle flyktningene og de kaotiske forholdene som rådde i Málaga bare timene før Francisco Francos soldater inntok byen og startet sine forferdelige utrenskninger.
Forfatteren Elisabeth Vislie skriver i boka: ”Francos hevn etter seieren over Málaga, skulle bli den frykteligste både under og etter borgerkrigen. (…) Fra 1937 til 1944 ble 20.000 av Francos meningsmotstandere i Málaga henrettet.”
Det var akkurat dette Gerda Grepp hadde fryktet. Hun ville bruke journalistikken sin til å støtte den spanske republikken mot opprørerne, for hun skjønte så altfor godt at dersom fascistene seiret i Spania, var det lite som kunne hindre en ny storkrig i Europa.
I et brev til moren Rachel Grepp som satt i Norge og tok hånd om Gerdas to små barn, skriver Gerda:
”Dere må våkne og forstå den tragedien som snart kan utspille seg. (…) Det er verdenskrigens første fase, det er kampen mellom sosialisme og fascisme i det hele tatt.”
Selv reiste Gerd til ulike frontavsnitt og rapporterte hjem til Arbeiderbladet og andre skandinaviske aviser. Hun satte livet flere ganger på spill for å rapportere fra Barcelona, Madrid, Bilbao, Valencia og Málaga.

– For en dame!
Gerdas historie handler om alt det jeg er interessert i; Spania, borgerkrigen, journalistikken- og at hun var kvinne, forteller forfatteren Elisabeth Vislie. Hennes interesse for den norske krigsreporteren startet med en avisartikkel om Gerda Grepp i 2009. – Wow, for en dame, tenkte Elisabeth som selv hadde bodd flere år i Spania i Franco-tiden og opplevd det betente såret som borgerkrigen hadde skapt.
Hun fikk kontakt med Gerda Grepps datter Sacha Grepp som i dag er 82 år gammel og som bor i Stavanger. Her fikk hun tilgang til familiens arkiver.
Det viste seg å være en skattkiste. At Gerda var et ordensmenneske som alltid skrev kopi av sine brev, gjorde det mulig for Elisabeth å skrive biografien om Gerda.
Arbeidet med boka tok to år. I denne perioden reiste Elisabeth til Madrid, Albacete og Barcelona og gikk i Gerdas fotspor og intervjuet kjennere av borgerkrigen.
– Hva var det som drev Gerda?
– Det var nok en blanding av at hun ville bekjempe fascismen med ordene som våpen, samtidig som hun ville være journalist for arbeiderpressen. Og kanskje litt eventyrlyst, svarer Elisabeth Vislie. Hun viser til at Gerda var en fraskilt alenemor, hadde bodd flere år i Sveits, hun hadde vært mye syk og mistet et barn.
– Hun var sulten på å gjøre noe viktig, noe som var nyttig, noe som betydde noe. Det var en drivkraft hun hadde med seg hele livet. Dessuten var hun viljesterk og egenrådig. Hun feide de fleste argumenter av banen, hvis hun fikk motstand!

Gerda

Gerda – raskt glemt
Selv om Gerda var den første som rapporterte fra borgerkrigen, ble hun ikke den eneste. Lise Lindbæk var en erfaren utenriksreporter som skrev for Dagbladet, og forfatteren Nordahl Grieg ga i 1937 ut reportasjeboka ”Spansk sommer”. Begge disse var godt kjent, Gerda Grepp var den ukjente blant dem og også den som raskest ble glemt.
– Hvorfor?
Elisabeth Vislie mener det skyldtes at Gerda døde av tuberkulose allerede i 1940, bare 33 år gammel. Så kom den andre verdenskrigen, og så var det andre historier og helter det skulle skrives om:
– Lise Lindbæk fortsatte å skrive om Spania og om andre verdenskrig. Hun er blitt stående som en av de store norske krigsreporterne. Men Gerda Grepp var den første skandinaviske journalisten som dro inn i borgerkrigen i oktober 1936.

Vil avlive mytene
– Gerda var liten og vever og hadde bare en lunge som fungerte. Tuberkulosen hadde tatt livet av flere i hennes familie. Finnes det belegg for å si at hun valgte et hardt, utfordrende og farlig liv fordi familien var så utsatt for denne sykdommen. Ante hun at livet hennes skulle bli kort?
– Gerda drev seg selv beinhardt i disse årene i Spania. Hun fikk dårlig mat, ofte for lite. Men hun ville leve! Det er bare å lese i brevene hennes. At hun levde som hun gjorde, fordi hun visste at hun skulle dø, er én av mytene jeg ønsker å avlive. Det var ”saken” som drev henne, svarer Elisabeth Vislie (68) som selv har levde et langt liv i pressen, både som journalist og redaktør.
Elisabeth ga i 2011 ut boka ”Da mor satt på Grini”. Samtidig som hun pensjonerte seg for to år siden, kastet hun seg over arbeidet med boka om Gerda Grepp.
– Hvorfor har det vært viktig for deg å skrive boka om Gerda?
– Det å trekke frem en i dag ukjent kvinne, som Gerda Grepp, er kanskje det jeg selv er mest glad for. Det er så mange glemte kvinner i historien, nå har jeg bidratt til at det er én mindre!

Av Arne Bjørndal

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet