Dameklubben i Norsk Forening Costa del Sol

 

For en tid tilbake ble det ryddet i bokhyllene i Norsk Forening. Der fant jeg et slitt gammelt album. Det viste seg å inneholde bilder fra Dameklubbens forskjellige aktiviteter. Så spennende! Her fant jeg bilder av noen kjente og mange ukjente ansikter, og mye moro og glede. Men ”Dameklubben”, hva var nå det?
Jeg spurte Willy Berg, daværende president i Norsk Forening, hva han visste om denne klubben. Jeg fikk et greit svar, ordrett sitert: ”Å, det var en flott klubb som skaffa masse penger til Foreningen. Damene bakte kaker som de solgte, hadde masse lotterier og loppemarkeder. Og så hadde de det visst veldig hyggelig.”
Jeg ble straks interessert i å vite mer. Det jeg fant gjorde at jeg ble både forbauset og indignert over at ingen hadde nevnt noe om denne fantastisk oppofrende Dameklubben i tiden etter at den ble avsluttet i februar 2001. Avslutningen falt nok sammen med at situasjonen for nordmenn i Spania hadde forandret seg. Norge var ikke lenger så langt unna. Norsk Forening lå den gang også lite tilgjengelig til, det var tanker om andre lokaler, og det økonomiske motivet var kanskje heller ikke lenger så fristende. Men det avgjørende var nok at det viste seg umulig å danne et nytt styre for Dameklubben i 2001.

 

Dameklubben ble stiftet 9. november 1983, samme år som Norsk Forening ble etablert. Alle damene var medlemmer i Norsk Forening og betalte kontingent der. Ganske tidlig hadde Norsk Forening opprettet en rekke komiteer som krevde sitt: Huskomité, Flyreisegruppe/komité, Skoleutvalg/komité, Sosialkomité, Redaksjonskomité, Festkomité og Idrettsgruppe, Tur og Reiseutvalg og Kulturgruppe – arbeidsgrupper som nordmenn ønsket og hadde behov for at en norsk forening skulle ta seg av.
Damene ble sterkt involvert i alle disse gruppene, så det endte med at de dannet sin egen klubb. Ideen kom fra en lignende klubb i Costa Blanca. Til å begynne med var det såpass få medlemmer at de holdt møtene hjemme hos hverandre. Inger Kruse Vilster, hvis mann var Norsk Forenings første formann, ble valgt som den første lederen. Av vedtektene ser jeg at Dameklubbens intensjon var å støtte Norsk Forening. Underveis har nok klubben skrevet nye vedtekter, men disse er umulige å finne igjen. Etter siste styremøte og årsmøte 5. februar 2001, da siste leder var Bjørg Nilsen, står det i protokollen: ”Formålet med Dameklubben er å støtte de handicappede og Norsk Forening”.

 

I 1989 fikk klubben en representant i Norsk Forenings styre, men hun hadde utrolig nok ikke stemmerett. Og det er lett å se hva damene sa ja til, et eksempel er programmet for 17. mai. Det var de som skulle ta seg av barna. Damene sto for de myke verdiene i Norsk Forening.
Det ser ut som om Dameklubben hadde styremøte og ”Damelunsj” en gang i måneden. Herfra er det mye morsomt å lese fra protokollen: Det var alltid et kulturelt innslag, møtene startet og avsluttet med diktlesning. Det var også mye vitser og latter på møtene, og allsang. På programmet var innslag som mannekengoppvisninger og salg av klær, demonstrasjon av helsekost, kosmetikk, vitaminer, demonstrasjon og salg av chenilleplagg, smykker, demonstrasjon av blomsterbinding og blomsterdekorasjoner, patchwork, demonstrasjon og opplæring i bruk av riktige farger til den enkelte, rengjøringsprodukter, foredrag om hørsel og høreapparater, aloe vera-produkter, og prikken over i´en: demonstrasjon og salg av lekkert italiensk undertøy!
Fra et styremøte i november 1991 ser jeg at det diskuteres program og meny ved Norsk Forenings nyttårsfeiring. Det avgjøres at det skal være kanapeer og champagne. Det ser ut som at dette, ikke uventet, var damenes jobb. I det hele er Dameklubben svært interessert i mat, for fra hver damelunsj og festlighet er menyen nedskrevet, og alt smakte godt, selv stekte pølser og ertestuing smakte fortreffelig. I Norsk Forenings forrige lokaler, hvor Dameklubben holdt til inntil de avsluttet sitt virke, var det mulighet for å grille. Dette har nok vært svært populært. Jeg leser også om koldtbord og hjemmebakte kaker. Hver gang det var fest var det deilige bløtkaker.

 

Damene arrangerte også mange turer. Ikke lenge etter at Dameklubben ble etablert, arrangerte den en busstur til den internasjonale kirkegården i Benalmádena. Damene opplevde at kapellet der var nakent og kaldt, så det ble besluttet at de ville gi en utsmykning som gave til kapellet. Gaven ble behørig beskrevet i Solkysten og Scanposten. Dameklubben ble høytidelig takket av ”el alcalde” i Benalmádena. Dette ga mye PR for Norsk Forening og Dameklubben og ga pågangsmot for videre virksomhet.
En busstur Dameklubben arrangerte til Granada og Alhambra med 53 glade damer og herrer, blir nok heller ikke glemt: ”Etter en fantastisk omvisning i Alhambra satte vi oss i bussen, klar for tilbaketuren. Midt oppe på fjellet, langt fra folk og fe, stoppet plutselig bussen. Tomt for diesel, sa sjåføren. Han skyldte på sjåføren som hadde kjørt bussen dagen før. Da var det godt at vi hadde med oss vårt suverene æresmedlem Egil Myhre som underholdt oss med historier mens bussjåføren løp fram og tilbake over veien med en femliterkanne. En annen buss hadde kommet oss til unnsetning. Så tappet de tanken på den andre bussen og fylte på vår”.
Et flott bilde i albumet er fra en busstur til de store sjøene. Det som gjør bildet så flott, er matkurvene. Her kan vi tydelig se at denne bussturen inkluderte en piknik. Gjennom årene ble det mange turer, bl.a. ble det årlig arrangert juletur til Gibraltar.

 

Sammen med den informasjonen om Dameklubben som er bevart, finner jeg også brosjyrer fra forskjellige utstillinger og kulturinstitusjoner i Andalucía. Det er tydelig at nordmenn i Spania den gang var like aktive som i dag.
Samholdet var nok stort den gang Norsk Forening og Dameklubben ble dannet. I protokollen finner jeg ordet Sosialkomité nevnt. Medlemmene ble tatt vare på, noen fikk i oppgave å se til de som ble syke eller trengte hjelp. Nordmennene den gang bodde tettere sammen i urbanisasjonene og holdt nok et bedre øye med hverandre.

 

Dameklubben mottok en del donasjoner fra nordmenn, og det kom godt med. Men mye av kreftene gikk med til å samle inn penger til Norsk Forening, samt å gjøre det hyggelig og trygt for nordmenn i utlendighet.
Jeg leser at det til stadighet ble gitt store summer til Norsk Forening, opp til 600 000 pesetas på ett år. 1997 var kanskje et spesielt år, da ble det gitt tre donasjoner på til sammen 1 million pesetas. Det var jo fantastisk den gangen, og det er ikke måte på glede og takksigelser å lese i protokollen. Hvordan klarte damene dette?
Det som kommer fram er at det var et kontinuerlig arbeid med loddsalg, julebasarer, påskebasarer, loppemarkeder, salg av håndarbeider og matvarer med mer.
Dameklubben kom med stadige oppfordringer om å få ting som kunne loddes ut. Hver jul fikk de en flott spekeskinke fra Norsk Forening til julemessen. Av bilder kan vi se alle kakene og andre matgaver om er gitt til utlodningen. Morsomt er det å se de glade bildene fra en av påskebasarene, påskekyllingene og hanen i kurven, damene med Egil Myhre i midten, et bilde som har tittelen: Pål sine høner.  
I 1986 ble bokhyller innkjøpt. De står fortsatt i Norsk Forening. Den gangen gikk det ut informasjon om at Norsk Forening mottok bøker til sitt bibliotek. Dameklubben hadde også en lesesirkel. Bøkene betydde nok mye den gangen da tv ikke var tilgjengelig og radiosendingene fra Norge svært begrenset.
I 1994 ble alle pengene fra julelotteriet satt av til ”husfondet” og betaling av alle utgifter i forbindelse med utbedring av kjøkkenet i Norsk Forening. I 1996 var det dypfryser og skinkeskjærer. Også en dampoppvaskmaskin ble innkjøpt. Den ble brukt i Norsk Forening helt fram til sommeren 2013.
I protokollen er det dokumentert gjenstander som for eksempel fax-maskin og kopieringsmaskin innkjøpt for penger fra Dameklubben.
Men en gang ble det for mye – det ble diskutert på styremøte om Dameklubben skulle gi nye duker til Norsk Forening. Stor enighet var det. Men Eva Nøsted reiste seg opp og sa nei: ”Nå får Norsk Forening klare seg selv.” Og sånn ble det. Et annet sitat lød: ”Nå er jeg så lei dette maset om penger, nå må vi ha en fest.” Og fest ble det. Eva Nøsted bor fortsatt i Fuengirola. Hun var med og startet både Norsk Forening og Dameklubben. Hun var med i styret og hun gjorde en stor innsats i mange år. Jenny Sørbø nevnes også flere ganger. Hun har inntil nylig bodd i Spania. Jeg har mottatt informasjon om at hun ikke kommer til å bli glemt for sitt enestående arbeide for Dameklubben og Norsk Forening.
Ved god hjelp av Egil Myhre kom bingoen i 1990, også den drevet av Dameklubben. Den ble den største inntektskilden for klubben. I 1994 kom vin med som gevinst. I Dameklubben ble det enighet om at når alle hjørnene var riktige, ble gevinsten vin. Det er også beskrevet en bingoklokke. Den eksisterer den dag i dag. Ved avslutningen av Dameklubben var det stor omsorg ved overleveringen av bingoen til Norsk Forening.
I alle år ble det gitt gaver til handikappede barn. Mye ble gitt til Fuensocial i Fuengirola. En gang ble det gitt 50 000 pesetas til en pike i Fuengirola som skulle få mulighet til å få kreftbehandling i USA. Alle i Fuengirola var med og samlet inn penger til henne. Ikke bare penger ble samlet inn til Fuensocial, men også leker. Ved avslutningen av Dameklubben hadde Mona Ingedalen laget 21 dukker som gave.

 

Det finnes også herrenavn i Dameklubbens protokoll fra 1990 til 2001. Et navn som går igjen er Ivar Johnsen, et navn vi kjenner igjen fra Hjelpe- og støttegruppa og Norsk Forening. Han har virkelig gjort seg gjeldende. Ivar var spesialist på blomsterbinding og blomsteroppsatser, noe han bl.a. hadde undervisning i for damene. Han laget utallige dekorasjoner til gevinster og til pynt på fester og tilstelninger. I 1995 laget han en kunstnerisk fane han overrakte Dameklubben. Han laget også motivet til en fane til Norsk Forening, og straks tilbød selvfølgelig damene seg til å brodere denne. Det var også han som laget plakater til lotteriene og ledet allsangen ved tilstelningene.
Rolf Berntsen er også et navn som går igjen, og som vi kjenner fra Norsk Forening i flere sammenhenger. En stor entusiast. Han hjalp damene med finansene, og han spilte gitar og sang og underholdt når damene hadde damelunsj eller laget fest av noe slag.
Egil Myhres navn nevnes gjennom hele protokollen fra 1990 til 2001. Han var Dameklubbens moromann, til stadighet forteller han vitser og sprer godt humør. Det ser ut til at han underholdt på mange av damelunsjene. Det var han som hjalp damene i gang med bingoen, skaffet bingoutstyret og var oppleser av tall på bingomøtene.

 

Jeg vil gi all honnør til Dameklubben i Norsk Forening Costa del Sol som har bidratt så positivt til Norsk Forenings eksistens.