Man forstår godt hvorfor Den iberiske halvøyas urbefolkning holdt til her, og hvorfor tempelridderne valgte å bygge en borg og et forsvarsvern mot maurerne her. Romerne var også her, og mens de utvant og stakk av med alt gullet, tok de tross alt med vinen. Det er ikke så lett å forstå hvorfor området ikke besøkes av flere utlendinger, bortsett fra den lille strømmen av pilegrimer som følger den franske ruta til Santiago de Compostela. Vi er i det nordvestligste hjørnet av regionen Castilien og León, i provinsen León og i distriktet El Bierzo der hovedbyen altså er Ponferrada som har omkring 70.000 innbyggere.
Jernbro og røde viner Byens navn kommer fra det latinske Pons Ferrada som betyr jernbro. Før romernes inntok byen, var innbyggerne en klan med blandede iberiske, keltiske og galiciske røtter, kalt astures eller astyrs. Men de måtte i årene 29 til 19 før Kristi fødsel bøye seg for keiser Augustus som regjerte det meste av den til da kjente verden. Romerne var spesielt interessert i området på grunn av rike forekomster av gull og andre metaller, og deres gruvedrift i dagens El Bierzo ble faktisk så omfattende at det på et tidspunkt var imperiets viktigste. Romernes tilstedeværelse gir fortsatt ekko i området; bl.a. i forbindelse med en stor forkjærlighet for viner. Elvene Boeza og Sil snor seg gjennom dalen, de danner reservoarer som Embalce de Bárcena, og i selskap med fjellene bidrar de til et ytterst behagelig klima og miljø som tillater dyrking av overdådige grønnsaker og frukter, inkludert druer. De siste tiårene har man, som i mange andre områder i Spania, arbeidet med å framelske viner med egne kvaliteter. I 1989 resulterte dette endelig i at El Bierzo fikk et eget DO (Denominación de Origen), et område som inkluderer 3.017 hektarer fordelt på 70 vingårder. Her dyrkes først og fremst vinstokker med druen Mencía som er et sjeldent syn utenfor El Bierzo, og som gir noen kraftfulle og mørke rødviner.
Tempelriddernes borg, Castillo de los Templarios Folk her gjør et nummer av sin fortid. Her vaier tempelriddernes flagg med Sankt Jørgens kors allerede når man kommer gjennom forstedene. De viser oss vei inn til sentrum der tempelriddernes borg, Castillo de los Templarios, rager oppover alt annet. En høyrøstet beliggenhet var en nødvendighet for disse ridderne, her hvor de ganske vist skulle beskytte pilgrimene på vei til apostelen Jacobs grav i Santiago de Compostela, men også være et grensevern mot det muslimske framstøtet fra sør. De skulle naturligvis ikke bare forhindre ytterligere invasjon, men også være med på å gjenerobre tapt, kristent land, og de spilte en viktig rolle i gjenerobringen. Det var Kong Fernando II av León som i 1178 ga stedet til tempelridderne som oppførte borgen oppå restene av et gammelt romersk forsvarsverk. Ridderne ble her, deres opphold ble bare avbrutt av stridigheder mellom kongene av León og Castilien, fram til ridderordenen ble avsluttet i 1307. I dag er borgen et museum, og selv om den bare er et tomt skall, gir den absolutt et tankevekkende
inntrykk av hvor stor rolle tempelridderne har spilt i kampen mot maurerne. Det er en fin gangsti rundt borgen og langs en bit av Río Sil. På den andre siden, rett ved foten av borgen ligger forøvrig turistkontoret, og overfor dette kirken eller Basílica de La Encina.
Kristtorn og en seng fra 1600-tallet Rundt plassen foran kirken er det flere kafeer som innbyr til en hvil for beina. Kirken er fra 1500-tallet og hadde den gang ikke færre enn fem altre. Den heter Encina, som betyr kristorn, også ofte omtalt som kristtjørn, og det er det en grunn til. En legende forteller nemlig – og det ifølge bispedømmet i Astorga, som El Bierzo hører under – at i år 450 kom det første bildet av jomfru Maria og Jesusbarnet til Astorga fra Jerusalem. Da så maurerne på 800-tallet invaderte, gjemte en San Genadio bildet i Ponferrada. Han gjemte det godt og grundig, og man fant ikke bildet igjen før tempelridderne begynte å felle trær til arbeidet på borgen. 8. september fant de bildet, gjemt inne i et kristtjørn. Dette mirakelet var så stort at jomfruen, fremdeles kalt Virgen de la Encina, er byens skyttshelgen som feires hvert år den 8. september. Fra Encina fører en ytterst sjarmerende gate, Calle del Reloj, oppkalt etter klosterets klokketårn som sitter over en portal opp til rådhusplassen. Gaten er flankert med middelalderlige arkader, smykket med flere flagg med tempelriddernes kors, og her ligger det gamle fengselet som nå huser byens og El Bierzos museum. Vårt losji for natten, Hotel Aroi Bierzo Plaza på rådhusplassen, er innredet i tre bygninger som gjør det litt vanskelig å finne fram; men vårt værelse lå i bygningen fra 1600-tallet, og her var det fra den franske altanen utsikt over plassen og det barokke rådhuset som er en smule yngre enn vårt hotell.
Molinaseca og en gullmine i fjellene Neste dag. Vi skulle ut å se oss omkring; og det var og er mye å velge mellom. I første omgang nådde vi ikke lenger enn til Molinaseca, rundt åtte kilometer øst for Ponferrada som var blitt oss anbefalt, og her overrasket omgivelsene oss og fikk oss til å stoppe. Vi spiste en ferskfanget ørret på en restaurant rett på den andre siden av broen over elven Meruelo. Meson Palacio heter stedet, spisestedet altså, som er innredet i et deilig pensjonat kalt El Palacio, og som med en porsjon godvilje kan virke en smule palassàktig fordi den troner ved elven og broen som er oppført i romansk stil og med det mål å hjelpe pilegrimene over elven. Det var takket være denne broen at byen oppstod. Vi tok en tur til en annen av de utallige og vakre fjellandsbyene, Riego de Ambrós. Byen var omgitt av vakre og duftende lavendel og urter, men husene, med noen fantastiske trebalkonger, virket helt falleferdige. Det arbeides heldigvis på noen av husene, så det er håp for byen som i dag har mellom 35 og 40 innbyggere. Gjennom bakker og langs flere vinstokker gikk turen til Las Médulas, sydvest for Ponferrada. Flere gruver, utgravd og benyttet av romerne, kan fortsatt sees i nabolaget, bla. det mest spektakulære som er Las Médulas. Til utvinningen av mineraler hadde man bruk for store mengder vann, og derfor ble det bygget akvedukter og kanaler på inntil 100 kilometer for å føre vannet hit fra fjellene. Noen av kanalene finnes fortsatt. Utgravningene var ikke i gruver i vanlig betydning, men foregikk i friluft der man gravde ut fjellene på en måte som romerne kalte ruina montium, og de uvanlige formasjonene som man ser i dag, er delvis naturskapte, delvis formet av disse utgravingene. Det sies at romerne ved hjelp av 60.000 slaver i løpet av de knapt 100 årene de drev gruvene, vant ut 1.635.000 kilo gull fra Las Médulas. Det er nå et museum og flere, fint markerte vandreturer i området som forøvrig i 1997 kom med på UNESCOs verdensarvliste. Bevaringsverdig, ja, og så severdig som hele dette området i og rundt Ponferrada.
Planlagt vedlikeholdsarbeid:
Lørdag 5. august 2023 fra kl. 08.00 vil det foretas oppdateringer på norskemagasinet.com. Vær oppmerksom på at nettsiden vil være utilgjengelig i perioden når det foretas oppdateringer. Det samme gjelder for NorskePLUSS mobilappen.
