Månedsmagasinet på Costa del Sol

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
Toledo
NORSKE
PLUSS+

Toledo

caminitoDelRey
Nå blir det vanskelig å få ned armene, for 1.4. 2015 gjenåpnet den berømte og beryktede Caminito del Rey etter 15 år. Det er en helt fantastisk opplevelse å vandre over gangbroene som henger 105 meter over elvespeilet på loddrette klippesider. Hvis man har tendens til høydeskrekk, anbefales ikke turen, for det er virkelig vilt, og det er langt ned. Men turen er også både morsom og spennende – ja, den må være én av Andalucías største naturseverdigheter. Turen består av gangbro, litt sti og til slutt nok et stykke gangbro. Gangbroene er hengt utenpå klippesidene, og det er på disse to partiene at man kan få dekket behovet for vertikale gys og kløfter dekket fullt ut. Gran Canyon kan gå hjem å vogge, for jeg tror ikke at man finner et mer imponerende, hårreisende og betagende vakkert landskap enn her, rett nord for Málaga.
 
El Caminito del Rey ligger ved stasjonsbyen El Chorro, ca. 60 km nordvest for Málaga. El Caminito del Rey er navnet på stien som ble anlagt som servicevei mellom 2 vannkraftverk som ble bygget på begynnelsen av 1900-tallet for å utnytte elven Guadalhorces fall på ca. 100 m. mellom kløftene Desfiladero de los Gaitanes og Gaitanejo. På dette stedet har Guadalhorce brutt gjennom to mektige klippepartier, noe som har gitt grunnen til at det oppstod noen enorme kløfter. Fordi en servicevei var nødvendig for at man skulle se etter begge vannkraftverk, måtte man ”henge” stien utenpå noen loddrette klippevegger. Da Kong Alfonso XIII i 1921 innviet den ene demning La presa del Conde del Guadalhorce, ville han gjerne prøve å gå den nylig anlagte serviceveien, og det var ved den anledningen at veien fikk navnet ”El Caminito del Rey” – kongens lille vei.  
Innvielsen av demningen fikk stor betydning for området, for nå kunne man få billig elektrisitet, og man kunne få vann til markene fra la presa – vannreservoaret. Fra stien ble bygget til den ble for farlig å ferdes på, hadde den stor betydning for lokalbefolkningen som benyttet den til vanlig ferdsel. Barna fra dalen og fra jordene rundt vannreservoaret gikk stien når de skulle på skole, husmødrene benyttet den til innkjøp i El Chorro og mennene for å komme til og fra arbeidet og barene. Stien har en svært fin webside: www.caminitodelrey.info – som er på spansk, engelsk, fransk og tysk. Stien er stengt mandager og er gratis de første seks månedene.
Jeg hadde gledet meg i mange år til at El Caminito skulle gjenåpnes – ja, helt siden Erik og jeg med vår den gangen 5 år gamle datter hadde våget oss ut på stien ved å gå langs jernbanesporene på den grønne broen og derfra hoppe ut på stien som den gangen i 1991 var i elendig forfatning. Vår datter gikk forrest og hun stanset fornuftig nok rett foran et kjempestort hull der man kunne kikke 100 meter rett ned. Forferdet fikk vi tak i barnet og snudde, og jeg kan stadig få svette i pannen og mareritt ved tanken på den farefulle ferden vi var ute på.
 
I år 2000 ble stien endelig stengt fordi den simpelthen var for farlig å ferdes på. Men selv etter den offisielle stengningen ble stien flittig benyttet fordi det utviklet seg til en ”macho-sport” å gå stien. Man måtte forsere en bratt klippevegg for å komme opp på stien, og det var livsfarlig å ferdes på den, men likevel opphørte ikke denne trafikken. Og det til tross for at i alt seks mennesker omkom mellom år 2000 og 2010 etter å ha falt ned.   
Helt siden stengningen har det vært planer om å gjenoppbygge stien og gjøre den sikker å ferdes på, og nå er det endelig blitt en realitet. Man kan se interessante videoer om stiens historie og ombygningen på den ovenfor nevnte websiden under videos.
 
Besøket på El Caminito foregår på den måten at man går inn på www.caminitodelrey.info og trykker på den lille boksen med ”reserva su visita” (reserver ditt besøk). Her finner man den datoen man gjerne vil besøke stien på, samt et tidspunkt. Det er som regel lettest å få plass mellom klokken 14 og 16. Man må fylle ut opplysninger om navn på samtlige deltakere, samt pass eller NIE-nummer. Når man har gjort det, kan man printe ut billetten. Det er for tiden den eneste måten å få adgang til stien på. Man kan ikke bare møte opp og forvente å komme inn, fordi adgangen er strengt kontrollert for å unngå at stien blir overfylt. Stien kan romme totalt 600 mennesker om gangen, og det blir åpnet for 30-50 personer hver halve time fra begge ender. Man kan enten starte fra sør ved El Chorro eller fra nord ved El Embalse de Guadalteba–Guadalhorce. Man har fire timer på seg til å gjennomføre besøket, og man må gjerne gå fram og tilbake på stien, forstått på den måte at man kan gå til enden, snu og gå tilbake. På den måten får man sett stien to ganger og fra begge retninger. Man må bare holde seg mellom de to ”bodene” der man viser billett og pass. Har man passert boden i den motsatte enden, må det ny billett til. Avstanden mellom de to bodene er 2,9 km, og det er først en strekning på 0,9 km der man går på en gangbro (dette stykke er det mest hårreisende), dernest kommer det en fin sti på 1,4 km. Til slutt kommer det enda en gangbro på 0,6 km.
 
Vi hadde valgt å starte i den sørlige enden ved El Chorro og parkerte på en nyopprettede p-plassen som man kommer til så snart man har kjørt over demningen nedenfor El Chorro. Fra p-plassen er det 1,6 km. opp til inngangen til El Caminito. Her viser man fram sin billett og får utlevert hjelm. Nå må man pent vente på å bli tildelt et lag. En mann forteller litt om stien og om de sikkerhetsforholdsreglene man må ta. Dette foregår kun på spansk. Hjelmen må man ha på fordi det kan falle stein ned fra klippesiderne. Man blir også formanet om å oppføre seg pent, vise hensyn til dem som kommer fra den motsatte siden (man må passere hverandre på høyre side) og ikke rope. Man kan ikke ha med staver og heller ikke kamera med stativ. Store ryggsekker tar for mye plass på stien, så det er også bannlyst, men en liten veske med vann og proviant kan man gjerne ta med. Og det er en god idé, for fire timer uten vann og mat kan raskt bli en prøvelse, og på stykket med sti mellom gangbroene er det mange fine steder der man kan sitte i ro og mak og nyte maten.
 
Etter formaningen blir man lukket inn og må nå gå et par km. oppoverbakke til der gangbroen begynner. Her er det en bod, og der sitter en person med en liste over dagens besøkende. Her må man vise fram passet eller ID, og man blir krysset av. HUSK DERFOR PASS ELLER NIE-NUMMER SOM DU HAR OPPGITT. Alt virker svært velkontrollert. Og nå går man ut på gangbroen og tror at det er løgn at man går her svevende over elven utenpå en loddrett klippevegg. Jeg kan uten overdrivelse si at det er en fantastisk opplevelse som man ikke for alt i verden må gå glipp av. Etter noen hundre meter på klippens østside kommer man til hengebroen som fører over til den motsatte klippeveggen. Her får man gjerne et gys, og man må ta seg sammen for ikke å miste fatningen. Over på den andre siden er det like fantastisk, og på et sted er det bygget en liten plattform med glass i bunnen slik at man kan oppleve å stå midt i ingenting. Jeg turte ikke. Kort tid etter kommer man inn på stien, og nå kan man puste lettet ut og få nervene i ro. Man befinner seg nå halvveis oppe og over en svært vakker dal, Valle del Hoyo, mellom de to sluktene. Langs den fine brede stien kan man slå seg ned og spise matpakke, og man kan også enkelt finne gjemmesteder, hvis man er trengende. Stien går langs en kanal støpt i sement som blev bygget for å føre vannet mellom de to kraftverkene, men som ikke lenger blir brukt. Etter 1,4 km på stien kommer man til nok et stykke gangbro som henger på klippeveggen i en enda smalere kløft enn den første. Det er som sagt helt og aldeles betagende. Jeg var svært glad for at stien på ingen måte virket overfylt. Det var rikelig med plass til alle og ingen trengsel. Det var betryggende og det hele virkede velorganisert – så vidt.
Når man når fram til boden i den nordlige enden, anbefaler jeg at man snur om og dermed unngår å bli ”sjekket ut”. På den måte kan man få se stien på nytt og enkelt komme tilbake til bilen Man vil på den måte få en vandretur på ca. 10 km.
Jeg vil fraråde å gjøre som vi gjorde. Vi hadde nemlig hørt at der var en bussforbindelse som kunne føre oss tilbake til El Chorro, så vi forlot stien i den tro at vi enkelt kunne finne en buss. Men akk og ve. Det var ingen opplysninger om hvor bussen gikk fra eller når. Ved å spørre oss fram blant de andre besøkende fant vi endelig bussholdeplassen og kunne konstatere at det gikk en buss hver hele time. Men vi ble sure over den manglende informasjonen og syntes det var en besynderlig mangel. Det tok en halv time å finne bussholdeplassen fra vi hadde forlatt stien og nok en halv time å bli kjørt tilbake til sørenden. Vi endte med å ha gått 11 km fra vår p-plass til bussholdeplassen. På grunn av bussforvirringen anbefaler jeg at man holder seg på stien og tar den fram og tilbake. Så får man mer valuta for pengene og unngår diverse ergrelser. Og husk vann og mat, for da blir det både en hyggelig og fabelaktig tur.   
 
Stien er fantastisk, og det er et kjempegodt initiativ som er tatt av La Diputación de Málaga i samarbeide med kommunene i Álora og Ardales. Da vi spurte om den manglende informasjonen om bussene, fikk vi vite at det var pga. kompetansestridigheter mellom Diputación og busselskapet – de kunne ikke bli enige om hvem som skulle informere om hva. Herregud, tenker man. Ta dere sammen! Og saken er den at driften av stien nå er lagt ut på offentlig anbud slik at det i framtiden blir et privat firma som skal stå for vakthold, salg av billetter, bemanning og informasjon. Fra 1. september skal det være på plass, og fra da av vil det ikke lenger være gratis å besøke stien. Man antar at prisen da vil ligge mellom 6 – 9 €. Det er besøket bestemt også verdt, og når man tenker på hva renoveringen har kostet, er det rimelig at man betaler for gleden ved å ferdes på stien. Det er ikke mitt siste besøk på denne helt enestående severdigheten.      
Av Else Byskov, fotos av Erik Gadegaard, Bent Adamsen og Else Byskov

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet