Månedsmagasinet på Costa del Sol
Bestigningen av El Pico de Torrecilla

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
Toledo
NORSKE
PLUSS+

Toledo

P1070856
 
El Pico de Torrecilla er det nest høyeste fjellet i Málaga-provinsen og er med sine 1.919 meter over havet litt av en utfordring å bestige. Men så er det heller ikke verre enn at vi to pensjonister kunne klare oppgaven på til sammen rundt 7 timer, opp og ned. Torrecilla ligger i den praktfulle naturparken «Sierra de las Nieves» som ligger rett nord for Marbella og danner en forunderlig kontrast til den sofistikerte sivilisasjonen på kysten. I La Sierra de las Nieves er det så tyst og stille at man bare hører fuglesang. Naturparken er så uberørt at man kan se en masse «ville» dyr, blant annet geiter, også kalt fjellgeiter (cabra montés) . Hvis man ikke har avlagt naturparken et besøk, er det om å gjøre å komme seg av sted, og når man står oppe på toppen av Torrecilla føler man seg cool og tøff, kan jeg love deg.

 
I mange år ble Torrecilla regnet for å være det høyeste fjellet i Málaga-provinsen fordi man ikke kunne blive enige med Granada-provinsen om hvem toppen av La Maroma tilhørte. La Maroma ligger jo som kjent i La Axarquía øst for Málaga og er med sine 2.065 meter det høyeste fjellet sør for Sierra Nevada. Grensen mellom Málaga- og Granada-provinsen går over Maromas topp, og i mange år ble det hevdet at toppen lå i Granada-provinsen. Denne mildest talt latterlige striden er nå avsluttet, og Maroma ble nå liggende i Málaga-provinsen. Dermed er Torrecilla blitt henvist til en andre plass, men det gjør jo ikke fjellet mindre interessant å bestige.
 
P1070896
 
Bestigningen av Torrecilla hadde lenge stått på vår «to do»-liste, og nå skulle det skje. Vi ville feire vår bryllupsdag med å bestige fjellet, for så ble det i hvert fall minneverdig. Fordi vi bor øst for Málaga, måtte vi overnatte i nærheten av Marbella så vi kunne starte tidlig neste morgen. Vårt hotellvalg falt på det tidligere så glorete og nå lettere nedslitte Gran Hotel Guadalpin Banús som ligger like vest for Puerto Banús. Her fikk vi et rom for 76 € og det var jo en bra pris for fem stjerner.
Fra hotellet kan man på 10-15 minutter gå langs stranden bort til Puerto Banús og for en kort stund få lov å føle at man tilhører jetsettet. Den følelsen går nå raskt over, og etter at vi hadde slentret litt rundt, oppdaget vi en stor katamaran som holdt på å kaste fortøyningene for å seile til Marbella.
Vi rakk akkurat å hoppe på, og det viste seg at denne skuta har en fast rutefart mellom Puerto Banús og Marbella. Vi var svært begeistret for å få se kysten på denne måten og særlig beundre fjellet La Concha som troner majestetisk borte ved Marbella. Det fjellet er og blir et svært forunderlig syn.
Da katamaranen lag til i Marbella, bestemte vi oss for å gå tilbake via den fine nye «vía verde» som for noen år siden ble anlagt nedenfor «the golden mile». En herlig helt flat sti på rundt 7 kilometer som det er en fryd å gå på. På denne herlige måten tilbragte vi ettermiddagen før det var tid for middag. Den inntok vi på en indisk restaurant i Puerto Banús.
 
P1070878
 
Hotellet var likevel ikke noe særlig å skrive hjem om, bortsett fra at dets beliggenhet var flott – rett nede ved stranden og med et fornemt pool-område i midten. Restauranten var stengt og den delen var gått helt i frø – det hele virket litt forsømt, som om man hadde gitt opp. Men på prisen kan man ikke klage.
Vi skulle jo tidlig opp neste dag, så vi forlot hotellet uten frokost. Den inntok vi senere på den aller beste spanske måten på den herlige baren/restauranten La Parada del 92 på veien mot Ronda. Her klarte «mor» ertene, og man kunne se på klientellet at de kom her hver eneste dag, fordi de ikke trengte å bestille noe. Bare de viste seg, fikk de det vanlige.
Man finner inn til La Sierra de las Nieves ved å kjøre av mot høyre rundt 12 kilometer sør for Ronda når man kommer langs A 397 mellom San Pedro de Alcántara og Ronda. Der står det et skilt med: «Area recreativa Los Quejigales» ved km. 136, og her svinger man inn. Nå må man kjøre rundt 10 km på en grusvei/asfaltvei, inntil man kommer til rekreasjonsområde Los Quejigales. Her ligger det et par hus, og det er satt opp noen piknik-bord. Her parkerer man.
For å komme bort til det stedet der bestigningen av Torrecilla starter, må man bare gå langs grusveien i motsatt retning av den man kom fra. Etter ganske kort tid kommer man til en liten trebro på høyre hånd, og her står det et skilt med «Torrecilla». Man går over broen og nå er man på banen. Stien er godt avmerket med pæler med stinummer SL-A 140.
 
P1070843
 
Oppstigningen starter med det samme, og stien går opp gjennom en skog med masse besynderlige, gamle trær. En del av dem er «pinsapoer» som er den meget sjeldne furua som bare vokser her i Ronda-området og i Marokko. Furua er fredet i klasse AAA, og det eneste man kan gjøre er å kikke på den. Mange av pinsapoer´ne ser forvridde ut, men de får lov å bli stående fordi de nå er så spesielle.
Det er en svært fin sti, og av og til blir vi oppmuntret av fine plansjer som forteller om plante- og dyrelivet. For eksempel kan vi lese at geita på den iberiske halvøya – «cabra montés» – bare lever her og ikke finnes andre steder i verden. Man antar at det lever 35.000 eksemplarer i de andalusiske naturparkene. Sierra Nevada har de fleste. Fjellgeitene foretrekker å leve inne i landet, men som et kuriositet blir det nevnt at verdens eneste kystflokk lever mellom Maro og La Herradura der vi ofte har observert disse herlige dyrene uten å vite at deres tilstedeværelse her er helt unik.
Vi beveger oss opp gjennom skogen, og på et tidspunkt får vi en fin utsikt mot Ronda i nordvest. Snart står vi oppe på en grusvei som man kan kjøre på, og her skal vi gå til venstre mot «Puerto de los Pilones».
Etter en stund går vår sti av mot høyre, og den gode nyheten er at herfra er der et svært langt stykke som går mer eller mindre rett fram. Vi kan se Torrecilla i det fjerne, og vi kan se at det er bortover en ujevn slette at veien vår går. Det er en herlig enkel sti å vandre på, og nå er vi også i ferd med å bevege oss opp over tregrensen.
 
P1070905
 
Vi passerer snart et stort, murt hull i bakken og blir på en plansje opplyst om at man her hentet is før fryserne ble funnet opp. Med isen kunne man holde fisken fersk lenge, så is var en skattet vare den gangen. Isen ble transportert på muldyr ned til kysten, og transporten måtte foregå om natten slik at isen ikke smeltet for raskt. Ja, det er godt å bli minnet om hvor lett mange ting er blitt etter at elektrisiteten ble «funnet opp».
Vi vandrer videre, og på et tidspunkt kommer vi bort til et besynderlig sted med en del huler, ja det ligner en slags hullete ost det vi passerer forbi. Her er det en kilde der man kan få tanket opp vannbeholder.
 
Mens vi har vandret lystig hen over sletten har vi jo nok oppdaget at vi har nærmet oss en steil kolos av et fjell, og nå står vi ved foten av Torrecilla. Så kan vi ikke annet enn å konstater at «the honeymoon» er over og at nå går det opp, opp, opp. Stien går i sikksakk oppover fjellsiden, og det gjelder om å holde utkikk etter varder og pæler, for stien kan være vanskelig å se nedenfra. En slik oppstigning kan nok gi litt svette i pannen, men vi kjemper oss oppover. Vi konstaterer at en del skyer holder på å nærme seg, og vi håper at vi når toppen før den er helt innhyllet i tåke. Det gjør vi heldigvis, og stor er tilfredsstillelsen ved å stå på toppen og se på skiltet: Pico Torrecilla 1.919m. Vi gjorde det! Endelig! Under oss ligger det en masse skyer, så det er begrenset hvor langt vi kan se i dag, dessverre. På en klar dag kan man garantert se hele Nord-Afrika og litt til. Vi slapper av på toppen et kvarters tid, men det er for kaldt til at vi kan spise matpakken der, så det gjør vi nede ved vannkilden.
Og nå går det tilbake den samme veien vi kom, og etter 7 timer og etter ca. 1.300 høydemeter og 15,5 kilometer sti, samt 3.250 forbrukte kalorier, kan vi konstatere at en slik dag er godt benyttet. Det er ikke en bryllupsdag vi glemmer så fort.
Se kart over ruten på www.elsebyskov.com under «hiking routes».
Av Else Byskov, fotos av Erik Gadegaard og Else Byskov

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet