Min gode venn Per kom tilbake til Spania for noen uker siden, etter en lang sommer i Norge med sin kone Mette der de har vært på sitt landsted og der Per har arbeidet med å utbedre hytta, samt lagt ut teiner for krabber og hummer.
Siden disse teinene skal tas opp på høsten, valgte Mette å reise ned til Spania med en venninne slik at Per, i fred og ro, kunne få gjøre dette arbeidet alene, noe han elsker å gjøre. Men Per er også en skikkelig «stabeis», og selv om han gikk rundt med smerter i magen, valgte han å holde dette for seg selv, noe som kanskje er vanlig for en del mannfolk. Krabber og hummer ble det mye av, men Per var sliten og begynte etter hvert å lengte etter å komme seg ned til Spania. Endelig, etter en lang reise fra Ålesund til Oslo, og videre til Malaga, kunne han møte Mette på flyplassen, smilende og glad og veldig sliten. Mette derimot, fikk nesten sjokk da hun så sin ekstremt slitne mann og fikk fulgt han ut til bilen, kjørt han hjem til Nordic Royal Club, der han sovnet momentant.
Kjære leser! Poenget med denne historien om Per er at vi mennesker aldri vet hva morgendagen bringer oss, og ikke minst derfor at vi derfor lærer oss til å sette pris på dagen i dag!
En tankevekker
I Pers tilfelle holdt det på å gå riktig galt fordi han ble enda sykere utover natten. Morgenen etter ble han kjørt til sykehuset i full fart. Diagnosen var dobbel nyrestein, men fordi han hadde gått så lenge med smerter, hadde dette utviklet seg til en infeksjon i nyren og spredd seg videre til blodet, med blodforgiftning i hele kroppen.
Da jeg var på sykehuset samme dag, fikk vi beskjed om at Per hadde kun 30 % sjanse til å overleve, og legene kunne ikke fortelle noe før det var gått 24 timer.
Gleden var derfor stor da jeg var tilbake på sykehuset dagen etter, og legen med stolthet kunne fortelle til Per at; «You are a real Viking»!
Så, det går nå stadig fremover med Per, men for meg ble dette også en ytterligere tankevekker rundt mitt eget liv og min egne omgivelser.
Da det gikk fryktelig galt
Som Skorpion er november min måned, men 11. november 2012, etter bursdagen min, holdt det også på å gå fryktelig galt med meg, da jeg fikk hjertestopp på motorveien.
Heldigvis er det noe inne i hjernen vår som fungerer, for selv om jeg ikke husker noen ting fra hendelsen, verken før eller etter, så har jeg kjørt inn på en rundkjøring, parkert bilen inn på siden, satt giret i park, satt på håndbrekket, og deretter åpnet døren og falt ut.
Jeg har senere fått høre at jeg har hatt «englevakt» og at det faktisk ikke var min tid for å dø akkurat da. I bilen bak meg kom det kjørende en sykepleier som skulle på arbeid, og som er «engelen» som reddet meg fra døden som jeg passerte i 2 minutter og 47 sekunder.
Fra latter og smil til …
Etter noen dager ønsket jeg bare å komme meg fortest mulig tilbake i arbeid, å komme vekk fra sykehus, leger, sterile vegger og bare syke mennesker rundt meg. Men etter hvert skjønte jeg også at behovet for ro og rekreasjon var nødvendig fordi jeg ble fort sliten og ikke minst gikk dette også utover humøret mitt som kunne variere fra smil og latter til dype depresjoner.
Selv om jeg ikke fikk arbeide i restauranten min, var det ikke forbud mot at jeg kunne få være tilstede, hilse på venner og kjente og føle tilhørigheten med mine gjester og ansatte. Jeg vet at alle mener det godt når de spør «hvordan det står til», som vel faktisk er en del av vår dannelseskultur, om det å være tilstede og vise interesse. Men samtidig kan dette også være utrolig trettende og slitsomt fordi det ikke var hver dag, særlig ikke til å begynne med, at dagsformen var så bra, og jeg kunne føle enorme depresjoner og likegyldighet. For meg er det også en ekstra byrde at jeg sliter med leddgikt og magebrokk, som det ikke kan gjøres noe med før etter en tid på grunn av belastningen til hjertet. Når noen da slår meg rett på magen med full kraft, og uttaler;
«Ja, ja, du ser i alle fall godt ut», så kan dette såre veldig, men samtidig så tenker jeg på hvordan jeg selv ville ha uttalt meg, i liknende tilfelle. Jo, høyst sannsynlig, helt likt.
Ville arbeide, men var sykmeldt
I første omgang skulle jeg være sykmeldt i ett år, noe som senere ble utvidet med ytterligere et halvt år fordi legene ikke var helt fornøyd med fremdriften.
For meg som alltid har vært veldig aktiv, var dette et slag i ansiktet ikke å kunne få arbeide i full stilling, men altså jeg fikk lov til å være på bistroen hver dag, hvis jeg ønsket og orket, men bare for å snakke med gjester og ansatte.
Men igjen møtte jeg på vanskeligheter fordi jeg følte at gjestene mine måtte tro at jeg var blitt en «overlegen blei», som ikke kunne være med på selve driften av restauranten.
Hvis det var fullt av gjester i bistroen, og servitørene løp rundt for å servere og rydde, kom jeg vandrende rundt der, uten å hjelpe til med rydding fra bord, og det føltes helt forferdelig.
Innerst inne i mitt hode vet jeg at mine gjester forstod hvorfor jeg ikke deltok aktivt i driften, men for meg var dette med på å skape en form for depresjon som kunne føre til at jeg låste meg inne på kontoret der jeg gjorde rett og slett ingen verdens ting. Bare satt der og tenkte på alt mellom himmel og jord, tenkte på døden som jeg hadde vært inne i, og så kunne jeg også begynne å gråte og bli sint på meg selv.
Tårer kommer lettere enn tidligere
Jeg har alltid vært følsom med tårer i forbindelse med musikk og vakre opplesninger.
Da det var gått cirka fire måneder etter hendelsen, skjønte jeg at dette ville ta tid og at jeg måtte innstille meg på visse forandringer i livet mitt med hensyn til levesett og daglig virke, og jeg merket gradvis at noe i hodet mitt forandret seg, sakte og filosoferende.
Jeg har alltid likt å lytte til andre – og nå lytter jeg mer.
Jeg har alltid prøvd å være involverende – og nå prøver jeg å være mere involverende.
Jeg har alltid holdt en viss avstand – og denne skal respekteres, nå mere enn tidligere.
Jeg har alltid prøvd å være et godt medmenneske – i dag er dette en hjertesak for meg!
Jeg tenker mye mere enn det jeg gjorde tidligere, og jeg savner mye mere enn tidligere.
Savn og mange tanker om livet
Det er helt naturlig at barn overlever foreldre, men allikevel er savnet etter min mor
og far i hodet mitt hele tiden, og jeg har et maleri av hver av dem hengende i stuen, noe som gir meg minner og som jeg tenker på med respekt.
I de to årene som nå har gått siden hjertestansen, har jeg hatt rikelig med tid til å tenke og filosofere over mine 62 år på planeten, og det er litt merkelig å tenke på hvor fort og bra de første 60 årene har gått, med alt fra barndommen, ungdomstiden og mine voksne år.
Tanker svirrer rundt i hodet med tanke på gode venner fra helt tilbake til barndommen som fortsatt er svært nære og gode venner og andre som bare har falt ut, eller som også ikke lenger er blant oss.
De to siste årene har på en måte gått saktere, helt sikkert fordi jeg har vært sykmeldt så lenge, men også fordi jeg har hatt bedre tid til å tenke og oppleve hver ny dag som en opplevelse. For, det er faktisk en opplevelse hver dag du kan stå opp av sengen uten hjelp. Det er også litt merkelig å tenke på at jeg nå er i den generasjonen som regnes som eldst.
62 år er jo ingen alder å snakke om, det er jeg klar over. Se for eksempel på Olav Thon som nå er blitt 92 år eller Toralf Maurstad som nå snart er 88 år. Og begge to er i fullt arbeid og svært aktive. Men likevel er det litt merkelig å ha kommet til den alderen da nære, jevnaldrende venner forsvinner bort eller blir rammet av en sykdom som trenger pleie og omsorg.
Nytt infarkt og ny operasjon i 2014
Jeg hadde gledet meg til å bli friskmeldt våren 2014. Men så kjente jeg litt uvante smerter i brystet ved påsketider som da viste seg å være et lite infarkt med nødvendighet for en ny operasjon som ble til to fordi de stentene som var satt inn i mine blodårer, ikke ble akseptert av min kropp. Legene måtte derfor finne nye muligheter. Faktisk veldig interessant å se hvordan kroppen fungerer, og hvordan den sier i fra hvis den ikke er fornøyd med hvordan sjelen forvarer kroppen.
Gled deg over fremtiden
Denne siste sommeren har jeg gledet meg over mange hyggelige gjester på Elviria, og jeg har fått anledning til å være med på arrangementer hjemme i Norge der jeg også har fått bekjentskap med flere nye venner, som varmer mitt hjerte.
Det er så deilig å kunne snakke åpent med medmennesker, og jeg mener det er viktig selv å tørre å ta initiativet til å søke hjelp hvis du føler at det er behov for dette.
Se bare på tilfellet til min venn Per. Hadde han gått til legen tidligere, hadde høyst sannsynlig denne nyresteinen vært knust for lenge siden.
Jeg har heller ikke vært så veldig flink til å oppsøke leger, og så må jeg innrømme at jeg også har en total sprøyteskrekk.
Men etter hendelsen i november 2012 skjønner jeg at det ikke er noen skam å be om hjelp, og det beste ved dette er at du får en bedre livskvalitet, og du kan føle deg tryggere.
Innrømmelser
Jeg er ikke lenger flau over at tårene strømmer på når jeg sitter i teateret, opplever en opera eller musikal, eller at tårene kommer når jeg skal fortelle om en historie som har satt dype røtter hos meg eller noe som jeg er stolt over å kunne fortelle til mine medmennesker.
Jeg er heller ikke lenger flau over å fortelle noen at jeg må ta det litt roligere nå enn jeg gjorde tidligere, rett og slett fordi jeg ønsker å leve videre, og oppleve alle de gode ting livet kan gi oss.
Og, jeg er overhodet ikke flau over lenger, å fortelle medmennesker at det kan svinge litt frem og tilbake med mitt humør hvor jeg en dag nærmest er oppe i himmelen, og en annen dag er jeg langt nede i kjelleren.
Det er mulig at det kalles for depresjon, jeg kaller det for et sunnhetstrekk.
Jeg har lært meg å lytte, også til kroppen, og jeg har lært meg å være ærlig.
Kjære leser, takk for at du brukte av din tid til å lese dette!!
Månedens dikt
Livet er en gave, og det er opp til oss selv å forvalte dette riktig.
Da jeg som ung gikk på dramalinjen ved Buskerud Folkehøgskole,
begynte alltid våre forelesninger med et dikt som skulle synges og som har satt seg fast i mitt hode med flotte minner.
Diktet er skrevet av Anders Vassbotn som levde fra 1868 til 1944. I tillegg til å være dikter, var han også ordfører i hjembygda Volda og stortingsmann fra 1913 til 1930.
Å leva – det er å elska
Å leva, det er å elska
det beste di sjel fekk nå;
Å leva, det er i arbeid
mot rikare mål å trå.
Å leva, det er i livet
å finna det største verd;
Å leva, det er å vinna
til sanning i all si ferd.
Å leva, det er å leggja
all urett og lygn i grav;
Å leva, det er som havet
å spegla ein himmel av.
