Glem økende fattigdom blant spanske familier, glem sult og skyhøy arbeidsledighet, glem husutkastelsene og ikke minst spansk korrupsjon. For denne sommeren har avisoverskriftene handlet om en liten fjellknaus helt sør i Andalucía, Gibraltar eller The Rock, som britene gjerne kaller den.
Forholdet mellom Spania og Storbritannia har vært på kokepunktet på grunn av uenigheten om hvem som har retten til den grå fjellknausen.
Gibraltar er spansk land, hevdet statsminister Mariano Rajoy, og dermed var sommerens feide i gang. For mange tusen turister og ikke minst for de tusenvis av arbeidstakere som bor i Spania, men som daglig jobber i Gibraltar, ble sommeren et helvete med inntil seks timer lange køer for å komme på jobb. På toppen av det hele uttalte den spanske utenriksministeren at den spanske regjeringen også vurderte å innføre en avgift på 50 euro for hver person som krysser grensen!
Krangelen om Gibraltar er ikke ny. Den har pågått siden freden i Utrecht i 1713 etter Den spanske arvefølgekrigen. Spania måtte gi fra seg Gibraltar, og siden har det vært uenighet om den tidligere så strategisk viktige «The Rock» som ligger akkurat der Atlanterhavet møter Middelhavet.
Diktatoren Franco prøvde fra 1950-årene å isolere Gibraltar, og forholdet til britene var ikke bra. Da Spania søkte om EU-medlemskap på 1980-tallet, ble forholdet gradvis bedre. «Fredssamtalene» i Córdoba i 2006 mellom representanter fra Spania, Storbritannia og Gibraltar løste svært mange tvister. Alt tydet på at den iberiske halvøya skulle gå fredeligere tider i møte. Men det var altså før statsministeren kom på banen!
Hva er det Rajoy ønsker å oppnå? Er det bare å markere at det i år er nøyaktig 300 år siden krangelen om Gibraltar startet? I sommer har kranglingen handlet om grensepasseringer, miljøvern og fiskerettigheter. Blant annet.
For å forstå bakgrunnen for sommeren politiske krangel, må blikket vendes mot regjeringskontorene i Madrid. Der sitter det en svært presset statsminister som siden januar har opplevd at nettet snører seg sammen rundt ham: Ulovlige pengegaver fra næringslivet til statsministerens parti, Partido Popular (PP), gjennom 20 år, ulovlige ekstra utbetalinger av pengene til både Rajoy og resten av partiledelsen og avsløringene av hemmelige konti i Sveits på 48 millioner euro som partiets tidligere kasserer Luis Bárcenas styrte over.
Etter at El País i slutten av januar i år avslørte PPs uoffisielle b-regnskap, bygget på den tidligere partikasserens håndskrevne regnskaper, tårnet problemene seg opp for statsministeren.
Først nektet han å uttale seg, så ble han tvunget til å forklare seg i det spanske parlamentet i et møte som ble kringkastet i radio og tv.
Mariano Rajoy hevdet at han ikke hadde kjennskap til svarte penger. Likevel beklaget han at han hadde hatt tiltro til kasserer Bárcenas. Og det var omtrent det eneste han sa. Og noe galt har han selvsagt ikke gjort!
Marian Rajoys problem er at han ikke blir trodd. Det går fram av meningsmålingene som den konservative avisen El Mundo kunne presentere etter statsministerens forklaring:
72 prosent av de spurte oppgir at de ikke tror på statsministeren, 78 prosent svarer at de ikke har tillit til Rajoys påstand om manglende kjennskap til partiets b-regnskap. Selv blant velgerne som vanligvis stemmer PP, svarer 52,4 porsent at de ikke tror på statsministeren.
De andre partilederne forlangte en bedre forklaring fra statsminister Rajoy og oppfordret ham til å gå av og utstede nyvalg. Opposisjonspolitikerne har støtte for sitt syn blant 60 % av alle spanjoler.
Noen særlig verre situasjon enn dette er det knapt mulig for en politisk leder å havne i. Så hva gjør Rajoy? Høy og mørk går han ut på banen og gjentar det 300 år gamle mantraet om at Gibraltar er spansk. Håpet er at det skal samle Spania og få fokuset bort fra ham selv, fra regjeringen og fra korrupsjonspåstandene i PP.
Vi lever i år 2013 med gode internasjonale lover og regler for hvordan uenighet mellom land skal løses. Det er bare å sette i gang.
Det spanske demokratiet fortjener ikke at statsminister Rajoy skal lykkes med sin tullete strategi og fortsette krangelen med britene.
