Truseruten – den flotteste og villeste vandreturer på La Costa Tropical

Truseruten er en rundtur somgår langs den vakre, forrevne kysten mellom strendene El Cañuelo og Cantarriján mellom Nerja og Almuñecar og opp over klippeveggen ”La Caleta”. Vi er her på La Costa Tropical som jo er navnet på den delen av den andalusiske kysten som ligger i Granada-provinsen. Rett etter at man passerer grensen mellom Málaga- og Granada-provinsen et par kilometer øst for Maro, forlater man Costa del Sol og kommer inn på La Costa Tropical. Dette heter denne delen av kysten fordi det faktisk HAR tropisk klima, og dette er den eneste lille biten av Europa som kan skryte av dette. Beskyttet mot nordavinden av Sierra Nevada ligger denne lille tropiske lommen og hygger seg i sola og gir mulighet for at tropiske planter som mango, avocado og chirimoya kan vokse i stor stil. Og ikke nok med at denne delen av den andalusiske kysten har Europas besste klima. Den har også noen av de aller flotteste kyststrekningene, for her stikker den sørlige delen av Las Cordilleras (fjellkjeder) Béticas sine forrevne klipper rett ut i Middelhavet. Innimellom er det små, fine sandstrender som besøkes i stor stil av den kresne delen av strandfolket. Her finner man flere nudiststrender, og fordi strendene er litt vanskelige å komme ned til, kreves det en viss lokalkunnskap å komme dit. I dag skal vi ut på en vill tur mellom to av Andalucias fineste strender: La Playa del Cañuelo og La Playa de Cantarriján.
Truseruten er en rundtur på ca. 8 km., og den tar det litt under tre timer å gå. Hvis man vil ta en avstikker ned til den lille, spennende halvøya som ligger ved ruten, så må man legge til en ekstra time. Det er omtrent 200 høydemeter å overvinne, og det er av og til nokså bratt, så det er mulighet for et par gode gys, men til gjengjeld er det en flott og spennende tur som man sent glemmer.

Men hvorfor heter den truseruten? Jo, det var vi nødt til å døpe ruten fordi vi flere steder støtte på forrevne rester av truser og til slutt på en busk fant vi en hel truse som hang og svaiet i vinden. Hva sm har foregått på denne ruta, kan man bare gjette seg til, men det har muligvis også vært litt vilt? Uansett, så er vi mange som mener at ”truseruten” er en passende betegnelse for turen.
Turen starter ved Cantarriján-stranden som man kommer til fra N 340 rett før tunellen ved Cerro Gordo. Om vinteren kan man selv kjøre de 1,4 km. ned til stranden og parkere på p-plassen, men om sommeren må man pent parkere oppe ved hovedveien og enten selv gå ned til stranden eller la seg transportere med den bussen som kjører i pendelfart mellom hovedveien og stranden.
Hvis man har parkert på p-plassen nede ved stranden, skal man gå tilbake opp mot hovedveien et par hundre meter for å komme til stien som går av til venstre. Man ser to store steiner som flankerer en sti, og her starter ruten. Vi ser også den rød-hvite stripen som markerer ruten og som antyder at vi her er på en del av langdistansevandreruten GR 7. Og nå går det oppover en stund. Det er en fin, vel anlagt sti, så den er enkel å gå på. Snart er vi oppe, og nå er det tid for å beundre den helt enestående utsikten mot øst med Cantarriján-stranden og Cerro Gordo rett ovenfor. Når vi har sett oss mette, kikker vi ned på stien og ser at den rød-hvite stien fortsetter rett fram. Men det finnes også en sti som går av til høyre, og den er markert med blå prikker og en stor varde. Det er den vi skal ta, for den fører oss nemlig opp over ”el tajo” (klippeveggen) de la Caleta og ned igjen.

Stien er lett å følge, og den er relativt godt merket så det eneste som kreves er gode bein og gode nerver. Vi beveger oss oppover en fjellside, og det kan av og til føles litt vilt, for det er langt ned. Til gjengjeld er utsikten betagende flott, og vi kan se helt til Motril mot øst og til fjellet ved Málagas lufthavn mot vest. Bak oss ligger atskillige fjellkjeder og under oss ligger det blå Middelhavet og skyller mot den ville kysten så det blir visst ikke flottere noe annet sted i verden.
Da vi er kommet helt opp, beveger vi oss forsiktigt fram mot kanten av klippeveggen for å kikke ned, og det gyser unektelig litt, men det gjør jo bare livet verdt å leve. Oppe på toppen følger stien fjellryggen, så det er en spennende og morsom sti å gå på. På et tidspunkt får vi se en nokså stor flokk geiter eller ”cabra montés”, ja faktisk har vi sett disse sky dyrene hver eneste gang vi er gått ruten. De holder ganske enkelt til her, så en tur på ruten er en av de sikreste måtene å få sette disse vakre, ville dyrene på.
På et tidspunkt går stien ned gjennom en liten skog, og plutselig støter vi på et lite kapell eller helligdom som er tilegnet Judas. Han må ha mange tilhengere på disse kanter, for det er satt fram masser av friske blomster og tente stearinlys.
Rett etter kapellet kommer vi ut på grusveien som går bort til parkeringsplassen til Cañuelo-stranden. Men vi går til venstre og om litt ser vi på venstre hånd enda en sti. Det er den vi skal ta – stien går rett nedenfor en slags vannbeholder. Etter ca. 100 m. kommer vi til ruinen av et hus eller en gård. For en beliggenhet! Det er vilt og flott, så vi setter oss for å nyte en forfriskning og beundre utsikten.

Stien fortsetter nedover, og det er ikke mulig å ta feil vei. På et tidspunkt kommer man til en steil kløft, og her skal man bestemme seg for om man vil en tur ut på den lille, fine halvøya som ligger her. Stien ut til halvøya går av mot høyre rett ved kløften, og det kan anbefales å ta en avstikker ut på halvøya, for det ligger et par spenndende ruiner derute, og helt ute på spissen holder en koloni av sjeldne havfugler til. Halvøya er svært liten, og her føler man at man har fått sitt eget lille territorium. Det er et helt spesielt sted, og vi kan bare gjette hvad man har drevet med i de to ruinene som ligger her. Kanskje noe med kystovervåkning – men det er visst mange år siden, for ruinene er tilgrodde og murene har falt sammen.
Vi går tilbake til hovedstien som nå går i østlig retning, og her går vi nedenfor ”el tajo”. Vi kikker opp den loddrette klippeveggen og er unektelig litt forundret over at vi for kort tid siden selv stod der oppe og kikket ned. Raskt er vi der hvor stien fører oss tilbage ned til Cantarriján stranden. Hvis man ikke har tatt med mat, er det en god idé å spise lunsj på en av de to chiringuitosene som ligger her, for maten er god og det er skjønt å sitte der og kikke ut over vannet, mens man spiser.
Ja, og så kan man jo kaste seg i bølgene med eller uten truser, for Cantarriján er en av de mest kjente og mest besøkte nudiststrendene i Andalucia. Vannet er rent og klart, og sanden er fin, så jeg tror ikke man kan tilbringe en dag på bedre måte enn ved å vandre på Truseruten og deretter slappe av på den skjønne Cantarriján-stranden.