Månedsmagasinet på Costa del Sol
Aracena – Andalucías glemte hjørne

Aracena – Andalucías glemte hjørne

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Naturparken Sierra de Aracena y Picos de Aroche ligger i Huelva-provinsen, i den vestlige delen av Sierra Morena eller ca. 60 km. nordvest for Sevilla. Parkens vestligste del når helt bort til den portugisiske grensen. Naturparken er 1.868 km2 stor. Det er snakk om et fjellområde hvis høyeste punkt når opp på 959 m.o.h., og fjellsidene er i stort omfang dekket av de såkalte ”dehesas”, som er store innhegninger med spredte trær der det går dyr. Disse ”dehesas” har eksistert i århundrer, og området har en tradisjon for oppdrett av kveg som har gått rundt i disse herlige omgivelsene og boltret seg. Vi har dratt til Aracena for å utforske denne litt ukjente delen av Andalucía.
Man må beregne litt over tre timer fra kysten for å nå fram til Aracena, men så er man også nærmest kommet til en hel annen verden. Her er nesten ingen turisme, og alt ser ut til å ligge slik det har gjort i århundrer. Alt ånder av fred og ro, og det er som om tiden står stille. Her er i sannhet en liten lomme uberørt natur som visse steder har blitt pent formet av menneskets hånd. Om dette vitner de mange steininnhegningene som i århundrer har vært basis for områdets økonomi: Las dehesas.
En ”dehesa” er en stor innhegning, som regel avgrenset av et steingjerde der det står spredte trær. Under og imellom disse trærne vokser det gress og andre naturlige urter, og en slik innhegning er et perfekt sted å drive oppdrett av kveg, for det er massevis av plass, og dyrene kan ligge i skyggen av de store trærne når de vil hvile. Fordi det aldri blir for kaldt til ”uteliv”, lever dyrene her hele året rundt. I Aracena har ”las dehesas” i århundrer fortrinnsvis blitt brukt til oppdrett av den iberiske grisen som gir noen av verdens beste skinker.
Vi hadde valgt å bo i landsbyen Alájar som ligger ca. 20 km vest for hovedbyen Aracena. Vi hadde valgt Alájar fordi det her finnes et par svært fine ”posadas” (kroer – se www.posadasalajar.com), og også fordi byen er utgangspunkt for atskillige vandreturer. Vi bodde på den svært fine, økologiske ”posada” San Marco midt i Alájar, og det er et skjønt sted. San Marco eies og styres av det engelsk/spanske paret Lucy og Angel, og de har investert sine sparepenger i dette lille rurale hotellet der alt er økologisk(selv malingen) og som varmes opp ved hjelp av jordvarme. Det er derfor et svært behagelig inneklima, og hvor de fleste andre spanske hoteller er halvkalde, var det deilig varmt overalt på San Marco, og det varme vannet kom rett ut av jordens indre med en behagelig temperatur. Lucy lager kveldsmat, så man kan bare bestille dagens meny hos henne, men dessuten byr Alájar på en del andre restauranter.

Vi ankom ved tretiden om ettermiddagen, og det betød at vi kunne få tid til en god vandretur. Vi valgte turen til nabobyen Linares via den delvis forlatte landsbyen Los Madroñeros. Turen er en ekte rundtur på knappe 12 km, og fordi den starter rett ved Posada San Marcos, er vi straks på banen. Stien går ut av Alájar i sørøstlig retning og går imellom steingjerder med ”dehesas” på begge sider. Man får virkelig inntrykk av at man går i et landskap som ikke har endret seg i hundrevis av år. Steingjerdene ser ut som om de har stått der i århundrer, og trærne gjør det samme.
Kort efter start blir vi møtt av et stort skilt, der viser en rute som heter ”sendero el Caracol”, og den kan man ta hvis man ikke orker å gå helt til Linares. Caracol-rundturen er bare på 4 ½ km.
Turen til Linares er avmerket med en hvit/gul stripe, så det er ikke nødvendig med veibeskrivelse. Man skal bare følge stien og kikke etter markeringene. Etter ca. 3 km. kommer man til landsbyen Los Madroñeros som engang på 1800-tallet hadde 150 innbyggere, men som stod mennesketom ved utgangen av 1900-tallet. Landsbyen er blitt ”reddet” av kunstnere og turister som har kjøpt noen av de gamle husene og satt dem i stand. Man skal helst ikke gå gjennom landsbyen, for på et skilt ber beboerne at man tar stien som går nedenfor byen slik at man ikke forstyrrer for mye. Stien fører likevel opp til ”sentrum”, forbi den etter omstendighetene svært store (og forlatte) kirken og byens torg der det står et enslig morbærtre. Vi så ikke en levende sjel, men det var ”til salgs”- skilter på et par av husene, så hvis man vil ut og bo svært fredelig, kan man kjøpe et hus for en billig penge i Los Madroñeros.
Stien fortsetter forbi store inngjerdete landområder, men det hele virket litt forlatt og mennesketomt. På et tidspunkt må vi krysse en liten bekk, og etterhvert begynner stien å gå nedover mot Linares. Nå hadde jeg løftet nesen for å finne en liten forfriskning i Linares, men nå man jo ikke tro at det er snakk om noen storby. Det finnes ganske vist en god kro ”Meson Arriero” i Linares, men den var stengt, så det var smått med muligheter for ganelindring. Men på vei ut av byen tilbake til Alájar passerte vi en mengde appelsinlunder der de store modne fruktene bare lå på bakken, så dem rasket vi med oss, og de smakte jo flere hundre ganger bedre enn noen Fanta.
Veien tilbake mot Alájar går rett forbi kirkegården og løper et stykke langs et vannløp, før den kryper oppover ca. 200 høydemeter til den treffer veien mellom Aracena og Alájar. Herfra går en fin sti rett ned til Alájar. Nå er klokken nesten 19.00, så vår tur har tatt knapt fire timer. Vi kan rekke en liten hvil før vi skal ned restauranten på San Marco og nyte Lucys deilige mat.
Neste morgen gjelder det den fine byen Almonaster la Real, som ligger ca. 15 km. vest for Alájar. Byen er kjent for sin svært fine moské som ble bygget en gang på 900-tallet og som ligger på en liten bakketopp rett ved siden av byen. Man kan parkere ved innkjøringen til byen og så gå gjennom de fine gatene med appelsintrær, forbi kirken, den sentrale plassen og opp til den gamle arabiske borgen som også rmmer moskéen. Oppe fra borgen er det en fin utsikt – ja, man kan neste se helt til Portugal.
Også fra Almonaster går det en fin vandretur som går i vestlig retning ut av byen. Man følger først vei A470 et stykke inntil en sti dukker opp på venstre hånd. På et skilt står det ”fin de sendero”, og selv om det betyr ”stien ender her”, er det her stien starter. Det er en svært fin sti som igjen løper mellom ”dehesas”. Deler av brolegningen stammer helt fra romernes tid, så man blir hele tiden minnet om hvilket historisk område vi befinner oss i. På et tidspunkt krysser stien et lille vannløp og deretter jernbanen. Rett etter jernbanen kommer vi til landsbyen Acebuche – ca. 4 km fra Almonaster. Her kan man enten snu og gå tilbake samme vei, eller så kan man gå videre til Arroyo og derfra tilbake til Almonaster. Dermed blir det til en rundtur, og det gjorde vi. Turen er så på ca. 10 km., men det siste stykke er på landeveien A 470 – ikke at det er et problem, for det kommer sjelden en bil.

Og nå gjelder det hovedbyen Aracena, men på veien dit skal vi rett opp på det spesielle utsiktspunktet Peña de Arias Montano som ligger rett bak Alájar, og som man kan se fra Posada San Marcos hage. Man kommer opp til utsiktspunktet ved å kjøre til venstre rett etter Alájar. Et par hundre meter oppe ligger utsiktspunktet med et lite kapell og noen boder som selger forskjellige lokale produkter som skinke, honning og kastanjer. Til vår store munterhet står det en Coca Cola-automat med et stort håndskrevet skilt: ”Funciona” (Den virker!!!). Det hører jo noen ganger til sjeldenhetene at tingene virker.
Utsikten oppe fra La Peña de Arias Montano er helt formidabel, så et besøk her bør ikke forsømmes.
I byen Aracena er hovedattraksjonen utvilsomt ”La Gruta de las Maravillas” (Vidundergrotten). Turistene kommer i busser fra nær og fjern for å se denne helt fantastiske grotten som ble oppdaget av en hyrde i 1886, og som i 1914 ble åpnet for offentligheten. Her dypt nede under Aracenas araberborg kappes underjordiske sjøer og huler med strålende krystallformasjoner om å imponere den besøkende. Man kan bare komme inn i grotten på en guidet tur som tar en drøy time og som er 1,2 km. lang. Det er best å reservere plass ved å ringe til 663937876. Man kan også gå inn på Aracenas webside: www.aracena.es og sende en epost til turistkontoret. På byens webside kan man også finne en liste over de mange vandremulighetene som finnes i området, samt masser av andre nyttige opplysninger.
Jeg synes at La Gruta de las Maravillas var helt fantastisk, men det var forbudt å fotografere der inne, så man må se fotos derfra på websiden. Men et besøk i La Gruta er verdt alle pengene (7€).
I Aracena bør man også gå en tur opp til restene av maurerborgen og så ellers besøke ”el centro de visitantes” som holder til i huset oppe på ”Plaza Alta”, i byens øverste del. Turistsenteret ligger i det gamle rådhuset ”Cabildo viejo” som er en vakker bygning fra 1400-tallet. Rett overfor ligger den imponerende kirken Nuestra Señora de la Asunción.
Det er masser av fine plasser og springvann i byen, så man kan rolig sette av et par timer til å slentre rundt og ta alt inn over seg. Til sist kan man besøke ”el museo del Jamón” – skinkemuseet og der får man vite hvordan områdets skinker skiller seg fra alle de andre. Men det er en annen historie.
Med et besøk i Aracena er man langt fra ferdig med områdets severdigheter, for ca. 30 km. sør for byen ligger en helt fascinerende by med noe av det mest enestående landskapet jeg har sett i Spania: Rio Tinto. Les videre i neste nummer av Det Norske Magasinet.

Av Else Byskov

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

NORSKE

PLUSS+

SPAR 20%

00
Dager
00
Timer
00
Minutter
00
Seunder

Spar 20% på ditt første år med NorskePluss+

Bruk koden:

pluss2021

Søk på Det Norske Magasinet