Casares - den berømte hvite landsbyen

Casares ligger litt vest for Estepona og er et kjent mål for en utflukt, trolig fordi byens beliggenhet er spesiell. Husene kleber seg opp og ned til den sadelen som byen ligger på, og det er visst ikke andre byer som kan skryte av helt den samme måten å klamre seg til klippen på. Byen er eldgammel og ble anlagt av romerne – ja, det sies at selveste Julius Cæsar avla den opprinnelige festningen et besøk. Byens navn betyr da også "festning”, avledet av det arabiske navnet for borg ”Al Qasr”. Fra festningen har man en fantastiske utsikt over landskapet – fra Ronda i nord til Gibraltar i sør. Byen er interessant med sine smale, særegne gater og den gamle borgruinen på toppen. Litt utenfor byen ligger det fine, nye hotellet Hermitage som er en liten perle av et hotell. Og så byr området på en fantastisk vandretur langs fjellkammen rett øst for byen, så det er bare å komme seg av gårde.

Da vi ankom Casares lørdag midt på dagen, var vi svært sultne og turte ikke kaste oss ut i noe som helst med så slunke mager, så vi måtte raskt finne en restaurant. Men heldigvis fant vi ”Mi Cortijo”, akkurat i svingen over byen, og den kan vi anbefale, for her fikk vi deilig, typisk spansk mat tilberedt av Mor selv. Ikke et øye var tørt da vi forlot restauranten med spent buk. Og slik styrket vi oss og kastet oss ut i Casares.

Det er best å bare la bilen stå ved restauranten og så begi seg til fots ned i byen. Byen ligger på en slags sadel som en naturlig bro fører over til festningen. Man må altså først ned og så opp. Smale gater leder en rundt i byen, og det er ikke så mye å ta feil av, for man skal jo ende opp ved borgen. Nede på den sentrale plassen ser vi El Fuente de Carlos III, som fra 1785 førte vand inn til byen. Herfra går vi gjennom de smale gatene opp mot borgen. Borgen er i dag en ruin, så det mest imponerende ved den er utvilsomt utsikten utover landskapet. Vi kan ikke unngå å legge merke til at det rundt borgen kretser noen mektige fugler som ikke ser helt vanlige ut. Det viser seg at både vandrefalken og den løvefargede gribben (blant venner kjent som Leo) holder til her, så i Casares er det ikke det spor vanskelig å få disse store fuglene på så nært hold.

Oppå det som en gang var en arabisk moské, ble det etter gjenerobringen, tradisjonen tro, bygget en kristen kirke, og den fikk navnet Iglesia de la Incarnación. Kirken ble likevel forsømt, og var fra midt på 1940-tallet som en ruin. I dag er den restaurert og brukes som kultursentrum. Den tidligere minareten og senere kirketårn har blitt restaurert. ”Kirken” bærer i dag navnet ”Centro Cultural Blas Infante”. Hvem var så denne Blas Infante siden ansiktet hans henger her?
Jo, Blas Infante var den andalusiske landsfaderen, og han hadde som politiker, skribent og historiker stor betydning for Andalucías selvforståelse i første halvpart av 1900-tallet – ja, helt fram til i dag. Han ble født i Casares i 1885 og var på grunn av sine politiske ideer ikke populær blant Franco-tilhengerne. Han ble drept av Francos tropper i 1936 og fikk siden en slags heltestatus som Franco-motstander og talsmann for Andalucías regionalisme. Det var Blas Infante som gjeninnførte bruken av det gamle andalusiske hvit og grønne flagget som i dag ofte brukes. Det var også Blas, som ”oppfant” slagordet: ”Andalucía por sí, para España y la Humanidad.” (”Andalucía for seg selv, for Spania og menneskeheten”). Blas Infante blir hyllet hvert år den 28. februar – el día de Andalucia. Hans fødehjem kan besøkes i Casares, og det ligger i Calle Carrera 51 – skiltet viser vei til huset. Både El Centro Cultural og La Casa Natal var stengt da vi besøkte byen, og det på tross av at vi var der i åpningstiden som var annonsert på byens webside: www.casares.es
Nå, hva kan man si: Vi er jo i Spania.

Etter et par timers besøk i byen er det tid for å finne vårt ”butikkhotell”, som det jo heter nå, og det er neklet nok, for det ligger 4 km utenfor byen i sørlig retning. Besøk hotellet på www.hotelhermitage.es Skilter fra veien MA 8300 viser fram til hotellet.

Hotellet ligger vakkert til midt i naturen i ”el paraje natural La Celima” og er både hyggelig og med rimelige priser. Da vi var der var alle dobbeltrom belagt, så vi måtte ta til takke med en junior-suite. Den kostet 85 € per natt, inkludert frokost, og det var fint nok. Det var nå ikke mye suite over rommet, men det hadde et bad på størrelse med en ballsal. Vi var godt tilfreds, fordi også maten var god og betjeningen vennlig. Fra restauranten kunne man se Gibraltar og lysene fra byen La Línea i det fjerne.
Til frokost var det ferske croissanter, og fordi det er mitt faste suksesskriterium kan jeg hermed anbefale dette lille, fine hotellet.

Søndag morgen er vi friske og godt uthvilte, klare til å kaste oss ut i vår vandretur opp til fjellkammen La Crestellina som vi i går kunne beundre inne fra byen. Vi kjører forbi byen og setter bilen rett ved restauranten Laura. Rett før restauranten starter turen på høyre hånd og et stort skilt forklarer om turens fortreffeligheter. Her kan man blant annet lese at det er snakk om en rundtur på åtte km. Fordi vi ikke kunne dy oss for å klatre et godt stykke opp kammen til Cerro de las Chapas, ble turen på mer enn 10 km, og den tok oss nesten fire timer. Turen går rundt langs med bekken Arroyo Albarrán, først på sørsiden og så på nordsiden, og fordi den er forbausende godt merket, er det ikke mulig å ta feil.
Det er en super tur som verken er for anstrengende eller for lang. Det må likevel sies at det siste stykket av nedturen er nokså bratt, så det er en god idé å ha med staver.

I starten går ruten på en grusvei, og det går jevnt oppover, likevel ikke mer enn at det ikke er alt for anstrengende. I ”bunnen” fører en ”sadel” over til bekkens andre side, og herfra har man en svært fin utsikt mot øst og innover de landsbyene som ligger der, bl. a. Genalguacil og Jubrique. Akkurat når man har kommet over sadelen, deler stien seg i to. Den høyre går opp mot Cerro de las Chapas og den venstre er den vi skal benytte når vi skal tilbake igjen. Vi kan ikke dy oss for å gå til høyre oppover mot fjellkammen, for det er noe spesielt med disse ville, forrevne toppene. Vi blir heller ikke skuffet, for der oppe er det enda flere store rovfugler som kretser rundt oss og ser ut som om de vurderer om vi kunne brukes som et måltid. Utsikten ned over Casares mot vest og opp mot Sierra de Las Nieves mot øst er fortryllende, så vi dveler litt her på fjellsiden for å ta innover oss alt sammen.

Veien tilbake går på nordsiden av bekken, og det er den flotteste delen av turen, for stien er herlig og den går rett fram en stund. På et tidspunkt ser vi et skilt der det står ”Mirador 300 m”, og dit må vi. Fra dette utsiktspunktet kan man se hele verden og litt til, så det må ikke glemmes.

Litt senere passerer vi et ”refugio”, og så går det nedover. Vi er glad for at vi ikke tok turen omvendt vei, for da måtte vi ha krabbet opp den strake stien oppover som er anlagt her. Nå er det nokså lett når vi skal stanse. Men som sagt: Husk staver.

Når vi kommer ned, er det bare å gå veien opp til bilen, og oppmuntret på denne måten kan vi vende nesen hjemover etter nok en skjønn utflukt i Andalucía–verdens fineste og beste region. Jo, jeg er klar for å melde meg under Blas Infantes faner.