Kjære leser november 2010

Julen startet for mitt vedkommende midt i august.

Før jeg kommer for godt i gang, vil jeg understreke at du ikke må misforstå. Jeg elsker jul. Kan rett og slett ikke forstå dem som forbinder jul med stress, gavekjøp som man jo selv kan bestemme tempoet på og mat i lange og blodbaneblokkerende mengder der det selvsagt kan være vanskelig å finne grensen. Jeg tror det har gått en slags misforstått mote i å klage over julen. Fra barnsben av har jeg bare gode minner fra julen. Da snøen sto opp over hustakene, det var is på vannene og jeg kunne gå på skøyter, og det var is på dynen om morgenen. Fråtsing i mat dagen lang er også et godt minne, og så var det gavene, én om morgenen for husfredens skyld, og resten lå og ventet under treet. Senere ble det hyggelig også å gi bort gaver.

Så gikk det noen år da jeg feiret julen utenlands. Men her forstår man seg verken på ribbe og surkål, riskrem med rød saus eller at rødvinen ofte smaker best rykende varm. I Spania føler jeg meg ganske godt integrert, men når det handler om jul og man forventer at jeg spiser marinert ansjos og jomfruhummere på selve julaften og deretter går til midnattsmesse og grille sardiner første juledag, smuldrer mine barndoms minner. Og så har man ikke nisser på taket og å gå rundt juletreet gjør vi jo ikke. Flere av dem som jeg har feiret jul med her nede, foretrekker rett og slett et juletre i plast. Ok, det har jo ligget en miljøvennlig mening bak, for det er jo egentlig litt synd å hugge ned et tre for bare å kaste det ut et par dager senere. Men dette angår jo ikke saken, for det er jo Jul.

De siste årene har familien der oppe i nord trukket mer i meg.

I år startet det derfor i august. ”Kommer du ikke hjem til jul i år,” spurte én av mine mange familiemedlemmer som spurte så søtt og satte et følelsesmessig utpressning på meg og fortsatte: ”Vi vil jo gjerne se deg.”

Dermed uttalte hun seg på vegne av en stor klan som teller flere generasjoner, fordelt på grandtanter, adoptivbarn, stefedre og -mødre – og flere svigerfamilier.

Spesielt sistnevnte, altså ikke mine, men flere av mine familiemedlemmers respektive og forhenværende, krever, at en ligning av ”einstein-aktige” proporsjoner blir løst slik at flest mulig kan være sammen på julaften. Min nevø og foreldrene til kjæresten til niesen min er skilt, slik rundt regnet halvparten av befolkningen er. Derfor blir det vekselvis feiret jul hos to sett med svigerforeldre og med resten av oss. Det inkluderer også faktorer som planene for julefeiringen som familien til min mors kjærestes måtte ha. Dessuten den uforståelige manien som noen familiemedlemmer har med annen hvert år å ville tilbringe jul i sommerhuset ved havet der temperaturen ute, så vel som inne, må nå ned til minst minus 20 grader. Heldigvis er det noen som ikke trenger å ta hensyn, men som gjerne holder gløggen varm år etter år.

Likevel ender det som alltid med at jeg må velge, hvor og med hvem jeg vil tilbringe den store kvelden. Mitt splittede sinn forhindrer meg i å treffe for raske beslutninger fordi da vil jeg bare endre dem utallige ganger fram til 24. desember, i tillegg til at jeg går rundt i permanent angst over at noe skal føle at jeg foretrekker dem framfor andre. Kanskje skal jeg bare dele meg litt? Har man ikke kommet så langt i klonteknologien at det er mulig?
I august ble flybilletten likevel bestilt, og da begynte jeg også å glede meg til jul.

La meg være blant de første som ønsker alle en gledelig og fredelig jul.

God lesning,

Jette