Månedsmagasinet på Costa del Sol
Maro – en landsby med severdigheter i verdensklasse

Maro - en landsby med severdigheter i verdensklasse

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
Toledo
NORSKE
PLUSS+

Toledo

Maro befinner seg fire km øst for Nerja i Axarquía og ligger dermed i den østligste delen av Costa del Sol. Byen har bevart mye av sin opprinnelige sjarme, men det er ikke byen i seg selv som er det store trekkplasteret. Det er derimot de kjempestore dryppsteinshulene som ble oppdaget for 50 år siden og som siden den gang har trukket til seg turister til fra nær og fjern. Hulene rommer verdens største dryppstein og har helt fantastiske dimensjoner. I anledning av 50 års jubileet oppdagelsen av hulenes har man bygget en gangbro over motorveien fra Maro til inngangen til hulene, og på broen er det reist et monument slik at man blir minnet om hulene når man kjører på motorveien. Gangbroen er akkurat blitt åpnet, og dermed har Maro fått enda en severdighet som sammen med den fine gamle akvedukten over Maro-kløften, de enestående hulene, den fantastiske kløften som man kan vandre i, for slett ikke å snakke om naturparken rett ved byen, gjør Maro til et opplagt mål for en utflukt.

Det var i januar 1959 at fem gutter fra Maro dro på flaggermusjakt i det som den gang var kjent som La Minas del Cementerio de Maro. De hadde sett hvordan store flokker med flaggermus forsvant inn i noen rever i jorden, og nå hadde de tatt med verktøy og lykter for å utforske flaggermusenes bosted. De slo ned et par dryppsteiner og kunne nå krabbe inn i den smale passasjen. Etter noen meter støtte de plutselig på en stor grotte, og da en av guttene våget å hoppe ned, så han at det var høyt opp til taket og at han befant seg i et rom som var så stort at lyset fra lyktene ble oppslukt av et enormt mørke. Da de alle sammen var kommet ned, våget de seg lenger inn. Der fant de til sin overraskelse en del skjeletter som lå ved siden av noen krukker og potteskår. Forskrekket forlot de hulen og gikk hjem og fortalte hva de hadde funnet. Noen dager senere besøkte de igjen hulen sammen med en lege og en fotograf. Det var først da fotografene noen måneder senere ble offentliggjort i avisen "El Sur" at det gikk op for omverdenen at det her var snakk om et ganske usedvanlig funn.
Man mener at hulene ble dannet for omkring 5.000.000 år siden, og selv om det er snakk om flere svært store huler, er bare en liten del av det kjempestore hulekomplekset tilgjengelig for offentligheten. Hulene strekker seg langt innover i retning av Granada. Man kan søke administrasjonen av hulene om å få bli med på en av ekspedisjonene som av og til arrangeres til ukjente deler av hulene. Se www.cuevadenerja.es. Her finnes det informasjon om hulene, og du finner også en virtuell gjennomgang. Man kan se en "tegnefilm" om hvordan hulene ble dannet, og det finnes også kontaktinformasjon.
De skjelettene som guttene fant, viste seg å stamme fra neolittperioden (rundt 8.000 år f. Kr.) da grupper med steinaldermennesker bodde i hulenes øverste deler. Det er funnet krukker og verktøy fra perioden, og på huleveggene finnes det også et par hulemalerier. Disse tingene kan du se i hulenes øverste rom.

Det mest imponerende ved Marogrottene er størrelsen
Det fornemmer man når man forlater de øverste galleriene og via en trapp går ned i La Sala de las Cascadas. Her åpner det seg et enormt rom – større enn noen katedral – og det er her at man hvert år i juli avholder den berømte Festival de la Cueva de Nerja hvor kjente kunstnere innenfor musikk og ballet opptrer. Det er den helt enestående akustikk i hulen som har fått myndighetene til å arrangere musikken, og hele symfoniorkestre har spilt her nede. I anledningen av 50-års jubileet for oppdagelsen hadde man i juli 2009 store navn som José Carreras og Joan Manuel Serrat på programmet. Det er en enestående opplevelse å sitte der nede i det halvkjølige dypet på fine, polstrede stoler og høre musikk som både kan omfatte klassisk, opera, flamenco og populærmusikk.
Bak rommet som benyttes til konserter, fortsetter hulene langt innover. Der inne avslører en flott belysning den ene fantastiske dryppsteinsformasjonen etter den andre. Man kan oppleve hulene på en 1 km lang rundtur som i fører deg rundt i en av verdens største, kjente dryppsteinshule. Man kan ikke fotografere med blits i hulene, så fotos der nedefra er en sjeldenhet. Men dra dit selv og se og opplev! Hvis man oppholder seg på Costa del Sol og ikke har avlagt Marogrottene et besøk, har man snytt seg selv for en spennende og grensesprengende opplevelse. Et besøk i hulene koster 8,50 euro. Om vinteren er det åpent fra 10-14 og 16-18.30 og om sommeren fra 10 – 19.30.
Et besøk i Maro kan naturlig starte med at man parkerer ved innkjøringen til byen, rett etter den siste rundkjøringen når man har tatt avkjørsel 295 fra motorveien og har fulgt skiltene til byen. Man går så videre nedover Calle San Miguel og forbi baren La Entrada. Rett etter baren tar man Calle Virgen de las Maravillas oppover på venstre hånd, og ved enden av den kommer man inn på den nye broen. En rampe fører opp til broen, og det er en fin utsikt der oppe fra mot kysten og fjellene. Broen er bare 64 m lang, og man må huske å nyte tanken om at man ved å passerre broen har tatt del i de 1,3 millioner euros som det kostet å bygge den. Mens man går på broen, må man gjerne beundre den 46,5 m høye "tannstikkeren", som pryder konstruksjonen. På den andre siden av broen fører en fin ny sti videre til resterende 200 metrene opp til inngangen på hulene. Et besøk i hulene er et must og sett gjerne av en-to timer til besøket.

Frisk luft i guds frie natur
Etter den innelukkede fornemmelse i hulene, trenger man å puste inn den friske luften i guds frie natur, og også her kan Maro levere varene. For rett ved parkeringsplassen ved hulene finnes en av "inngangene" til det østlige Costa del Sols kjempestore og helt superfantastiske naturpark: Parque Natural de la Sierra de Tejeda, Almijara y Alhama. Parken er 406 km2 stor og dermed litt mindre enn Bornholm. Det er en enorm, vill og uutforsket naturpark der man kan få sine behov for å oppleve uberørt natur tilfredsstilt. I dag tar vi en liten smaksprøve på herlighetene ved å gå ned gjennom parkeringsplassen til hulene og så dreie til høyre ved en liten lund, rett etter parkeringsplassen. Her ser vi naturparkens skilt omkring etter 100 m, og her går vi inn for å begynne på vår vakre rundtur på knapt 6 km. En grusvei fører oss innover mot fjellene og vi ser bl.a. Cielo med sine 1.509 m.o.h. reise seg majestetisk på høyre hånd. Veien går på høyre side av Marokløften som til å begynne med ikke ser særlig stor ut, men som senere skal vise seg å være både dyp og bratt. Allerede etter et par 100 m fornemmer man hvordan man blir oppslukt av naturen i takt med at det storslåtte landskapet utfolder seg på alle sider. Veien går rett fram, likevel med en viss stigning, og etter knapt 3 kilometer kommer man til et veikryss der det står Área recreativa El Pinarillo på venstre hånd. Den veien tar man, og etter ca. 200 m ser man en sti på venstre hånd markert med et par gule prikker som fører ned mot bunnen av kløften. Det er her vi skal ned. Stien kan gjerne være litt medtatt på grunn av regn, så ta med staver.
Nede i bunnen av kløften venter det oss en fascinerende vandretur på knapt 3 kilometer mellom de steile og forrevne sidene. Det er spennende og annerledes å gå her nede. Av og til må man krabbe litt for å komme over hindringene, men det er ikke alt for vilt så alle kan være med. Etter hvert som vi nærmer oss havet, vider kløften seg ut, og vi går nå på en fin og lett framkommelig "seng" av småstein eller sand. Det er i sannhet en "rambla" vi går på her, og ordet "rambla" stammer da også fra det arabiske ordet for sand.
På et tidspunkt ser vi en varde på venstre hånd, og her er det en sti som fører ut av kløften. Stien er nokså steil, men den fører oss raskt opp på den grusveien vi kom inn i dalen fra. Hvis man skulle overse varden, kan man fortsette i bunnen av kløften til man ser enda et par varder ved siden av en vei som fører ut av slukten på høyre hånd. Den kan man også ta, og da kommer man opp på et stykke land som ser nokså forvirrende ut. Her følger man en sti, som fører gjennom en tunnel som går under motorveien, og dessuten er man midt i et område med landbruksjord under plast. Det er jo ikke verdens skjønneste syn, og nå undrer man seg over hvordan man kommer ut herfra. Veien følger stikkveien som fører opp til motorveien, og på et tidspunkt ser man at det er klippet et hull i gjerdet til høyre. Her må man gjennom for å komme seg ut, og man går nå ca. 100 m langs med gjerdet for motorveistilkjøringen.

Akvedukt og sukkerfabrikk
Snart kommer man til en av de rundkjøringene man passerte da man kjørte inn mot byen. Da er det bare å krysse veien og komme seg over på fortauet. Nå passerer man broen som fører over Marokløften, og her kan man på venstre hånd beundre den gamle akvedukten, El Puente de Águila som i sin tid førte vann over slukten fra Marokilden til sukkerfabrikken på den andre siden. Akvedukten er ikke så gammel som mange tror fordi den blev bygget på slutten av 1800-tallet. Den skulle føre vannet til den store sukkerfabrikken som på 1800-tallet hadde stor betydning for økonomi i området. Disse ruinene kan man se på høyre hånd mens man går nedover langs motorvernet. Det ble dyrket sukkerrør i stor stil rundt Maro på 1800-tallet, og det meste av jorden tilhørte den gang som nå Larios-familien som var en av Málaga-provinsens største jordbesittere. De hadde land fra Maro og hele veien inn til Málaga. Beboerne i Maro var den gang festebønder, noe som betød at de måtte arbeide på Larios-familiens jorder. Til gjengjeld fikk de lov til å beholde en del av grøden og til å bo i byen.
Maro er i dag fortsatt preget av dette tidligere festeforholdet. Da La Marquesa de Larios (som bodde i Maro) døde på begynnelsen av 1990-tallet, fikk bøndene lov å beholde retten til å arbeide på jordene. La Junta de Andalucía fikk forhindret at jorden rundt Maro ble solgt til markedspris, og bøndene er i dag beskyttet av en særlov som gir dem rett til å arbeide på jorden mot å betale en avgift. Husene i Maro blir sjelden lagt ut for salg, og kanskje er det derfor at byen har bevart sin spesielle, opprinnelig og diskrete sjarme. Gå en tur nedover Calle Real og ta en kopp kaffe på kirkeplassen. Kikk innom den fine lille kirken fra 1700-tallet, se palmene som stikker opp fra hagen rundt marquesaens hus mellom kirken og havet og beundre utsikten ut over markene og den forrevne klippekysten med Cerro Gordo mot øst.
Hvis man kjører ut av byen i østlig retning og tar første vei på venstre hånd etter rundkjøringen, kommer man ned til Marokilden der noe av det reneste og beste kildevannet i provinsen fosser ut til fri avbenyttelse for alle.

Av Else Byskov

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet