Månedsmagasinet på Costa del Sol
Tanger – 14 kilometer fra Spania

Tanger - 14 kilometer fra Spania

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
Toledo
NORSKE
PLUSS+

Toledo

Málaga ligger i Europas ytterkant, men etter hvert har flyforbindelsene blitt så gode at vi alltids kan dra på avstikkere til det meste av det europeiske kontinentet. Vi bringer i denne serien appetittvekkere om byer og steder som man kan reise til fra Málaga, uten å måtte fly via en større lufthavn underveis, eller som her, seile til.

Jeg føler gjensynsgleden varmer meg, så snart vi går av hurtigbåten i Tanger havn – det er alt for lenge siden jeg sist besøkte Marokko. Duftene pirrer innbydende som alltid, også larmen er den samme. Virvaret av mennesker som er på vei inn til byen eller bort fra Marokko, blander seg med alle de som slett ikke skal noen steder, men bare synes å henge rundt her. Slik har det alltid vært i Tanger som ligger akkurat der hvor Middelhavet og Atlanterhavet møtes og hvor så godt som alle folkeferd de siste årtusener har satt sine fotspor.
Disse fotsporene sees fortsatt i byen. Vi følger dem.

Smeltedigel
Fra 1923 og til Marokko i 1956 ble selvstendig, hadde Tanger status som internasjonal by, og var et mødested for eventyrlystne, rike og kjente folk, ikke å forglemme spioner eller menneske- og narkosmuglere fra hele verden. Det sies at Tanger var modell for filmklassikeren Casablanca.
Denne blandingen av kulturer får også i dag Tanger som snart har 670.000 innbyggere, til å skille seg ut fra andre marokkanske byer. Fra alle andre byer for den saks skyld. Her ligger fortsatt både en spansk – og en britisk kirke, og muslimer bor nokså fredlig og fordragelig side om side med både kristne og jøder. Mange av innbyggerne, tangerinere, snakker i tillegg til arabisk og fransk, også både spansk og engelsk, og man ser folk i de fargestrålende berbiske klærne, den tradisjonelle, arabiske klesdrakten djellabah, med tøfler samt jakkekledde forretningsfolk og besøkende som oss selv.
Vi begir oss mot medinaen, den gamle bydelen, og souken (her brukes fortsatt det spanske ordet socco). Det kan være slitsomt å bevege seg gjennom en marokkansk souk, og Tangers har ikke det beste renommé. Men vi blir positivt overrasket. Vi spanderer flere timer i villniset av smale gater, og selv om mange av selgerne henvender seg til oss, plages ingen oss.
Jeg kjøper ler-taginer, et par fat og, selvfølgelig, litt krydder. Så billig at jeg bestemmer meg for ikke å prute på prisene. Min mannlige medreisende kjøper en djellabah; – Til å skremme svigerfar med, sier han.

Hul i veggen
Vi spiser lunsj på Restaurant Populaire Saveur som ligger litt nede i trappen ved Rue La Liberté. Det er bare sju bord i restauranten, men ettersom appetitten er innstilt på spanske tider, går vi til restauranten allerede ved 13-tiden og får raskt et ledig bord. Men snart begynner kødannelsen som snart strekker seg i det uendelige nedover trappen. Vi blir vist en meny, men det finnes bare en dagens meny. Det er ikke noe å velge mellom. Og det er heller ikke så mye å debattere om når det gjelder drikkevarene; vi blir ikke spurt, men serveres en tykk juice som består ab blant annet plommer og som vi senere ser blir levert restauranten i et spann. Det er en håndvask inne i restauranten.
– Muslimer spiser ikke uten først å vaske hendene, minner min reisefelle meg om.
Vi starter med fiskesuppe, flere slags flatbrød, harissa (chili-dip), ristede mandler og svarte oliven. Deretter kommer et fat med reker, små blekkspruter og spinat med chili på bordet. Vi spiser av det samme fatet med hjemmehøvlede gafler. Det samme gjør vi med neste rett som er en stor sjøtunge og noen grillspyd med hai, godt krydret med spisskomen.
– Baby-shark, sier servitøren. – Tiburón, fortsetter han for liksom å banke det helt på plass. Måltidet avsluttes med en søt rett med pinjekjerner og honning, samt noen ferske fikener.
Vi er de eneste utlendingene blant gjestene, og servitøren forærer oss et par sett av det hjemmelagede bestikket da vi betaler. – Souvenirs, sier han ivrig.

Syv årtiers hotell
Det er egentlig bare et hotell man bør overnatte på, særlig hvis det er første gang man besøker Tanger, og det er El Minzah som ligger rett overfor medinaen. Det ble bygget tilbake på 1930-tallet i spanskmaurisk stil, har opplevd mer enn sju årtier av Tangers omveltende historie, og har hatt besøk av all verdens politikere, spioner, forfattere og skuespillere.
Hotellet er vakkert dekorert med marokkansk kunst og håndverk, og episentret er en stor patio. Rundt denne patioen skjer alt. Vi besøker vinbaren der fotografier av alle de notabiliteter og annet godtfolk som har bodd på hotellet, dekker veggene. Vi smaker på den lokale rødvinen. Den første er svært tørr, den andre nærmest søt, men begge glir fint ned, akkompagnert av noen kraftige oliven og hjemmelaget chips.
El Minzah har dessuten en internasjonal restaurant samt en marokkansk, kalt El Korsan. Vi har lest at sistnevnte er en av de bedre i byen. Vi deler her et fat med forskjellige salater og et med "pies", små ruller hvorav én er lekker due-pie med kanelsukker. Deretter en couscous med kylling og en tagine med fisk. Under måltidet er det underholdning i form av folkemusikk og magedansere, heldigvis ganske diskret.

Nok å skrive hjem om
Muezzinen vekker meg tidlig når han kaller til dagens første bønn fra en nærliggende minaret. Jeg trekker gardinene fra og kikker utover El Minzah’s grønne hager, bukten med havnen og lenger ute mot Spania som gjemmer seg bak morgendisen. De mange inntrykkene vekker meg for alvor.
Vi hyrer en taxi for formiddagen og forlater sentrum. Sjåføren, Mustafa, kjører stille og rolig, hans Mercedes har allerede klart de første 878.725 kilometerne. Men årsaken kan også være at politiet slår hardt ned på lovovertredere i trafikken.
De nyere områdene av Tanger, Ville Nouvelle, er moderne, veiene er gode, og mens vi kjører ut av byen mot sørvest, blir omgivelsene mer og mer grønne. Pinjer blander seg med palmer. Vi passerer kongens, Muhammed VI’s, palass. Han kommer på besøk i morgen, og bilder av ham henger fra annenhver lyktestolpe sammen med landets røde flagg.
Mens strendene ved Tanger er pittoreske, men overfylte (de brukes også som fotballbaner av byens ungdom), er strendene på Atlanterhavssiden noe å skrive hjem om. Ved Herkules Grotte og det overluksuriøse hotellet Le Mirage, er den ene stranden 35 kilometer lang og like bred som på Jæren. Her har kongen da også valgt å legge sitt lille strandhus.
Vi avlegger grotten et besøk og ser også Cap Spartel, et vakkert fyrtårn som ligger på grensen mellom de to hav. Her selger et par gutter små poser med pinjekjerner som de selv har samlet i de omkringliggende skogene.
– Two euros, sier den mest forretningsmindede av de to.
– One, sier jeg. Han viser meg et lite eselføll, og mener dermed at jeg bør betale de to euros. Jeg kan bare være enig.
Vi kjører tilbake mot Tanger og ned til havnen. Det er på tide å sjekke inn til tilbaketuren.

Praktisk info

  • Transport
    Vi tok båten fra Tarifa, og turen tar bare 35 minutter. Billett kan kjøpes hos ditt vanlige reisebyrå, på bensinstasjoner underveis eller på ferjeterminalen. Man kan også seile fra Algeciras.
  • Overnatting
    Hotel El Minzah anbefales; www.elminzah.com.
  • Les mer om alt det andre som også kan sees og oppleves i Tanger; www.morocco.com.
  • Tidsforskjell
    Når vi har sommertid, ligger Marokko to timer etter, med vintertid én time.
  • Valuta
    Marokkos myntenhet heter dirham, men de handlende tar helst euro. Du får ca. 10 dirham for 1 euro.
Av Jette Christiansen

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet