Månedsmagasinet på Costa del Sol

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Vi er hva vi spiser, sies det. Det var visst den tyske filosofen Feuerbach som først sa det, en gang på 1800-tallet. Han sa det ut fra betraktningen om at menneskets bevissthet og fornuft utelukkende er et produkt av ytre, materielle vilkår. Nå forstår jeg det mer på den enkle måten; at cellene våre gjenskapes ut fra den maten vi spiser. Hvis ikke, ville det etter hvert blitt vanskelig å vite hva og hvem vi egentlig er.
Europakommisjonen har akkurat gitt grønt lys for at mengden av sprøytemiddelet pesticid i maten vår nå kan være enda høyere. Og det innebygde forsvaret som våre forfedre hadde med seg da de utvandret fra Afrika og som får lukte- og smakssansene til å advare oss om at noe er giftig – noe som på mirakuløst vis har sikret menneskets overlevelse til dags dato – later til langsomt å ha forsvunnet. Ikke bare får det tilsynelatende altetende mennesket til å stappe i seg mat med en rekke E-nummer og annet som vi verken kan uttale eller stave. Vi må nå også forberede oss på å spise for eksempel 50 mg pesticid per kg salat, 0,7 mg per kg jordbær og 0,3 mg per kg gulrøtter. I hvert fall i Spania og andre medlemsland i EU. Åpenbart mener EU-parlamentarikerne at det er fullt forsvarlig. Samtidig undrer vi oss over at vi fortsatt ikke har funnet noen brukbar middel mot eller helbredelse av kreft (legg til andre sykdommer selv).
Jeg synes verden var mye bedre før da man visste hva man spiste, den gang jordbær smakte som jordbær og poteter som ingenting.
En tidlig lørdag morgen kjørte jeg i min søken etter bær som skulle smake som bær, ut til en liten landsby i det andalusiske baklandet. Til byens marked der jeg trodde jeg kunne få ferske, ikke-giftige, usprøytede matvarer. Markedene i de små byene er fargerige og levende, og så finner man alltid morsomme frukter og grønnsaker, oster og oljer som supermarkedene ikke har. Denne gangen måtte jeg likevel medgi at jeg hadde hatt en romantisk forestilling om spanske landsbymarkeder og – liv, der innbyggerne lever mye lenger enn andre europeere. Men det er altså ikke på grunn av pesticidfrie matvarer. Da jeg skulle kjøpe et par kg poteter, brukte selgeren først lang tid på å fjerne et tykt lag hvitt pulver fra de knudrete grønnsakene. Hva dette pulver enn var, så var det ikke sunn, andalusisk landjord. Heretter har jeg blitt fiksert på hvite flekker på frukt og grønt i supermarkedene og ser ingen annen utvei enn å kjøpe økologisk.
Og jordbærene smakte av alt annet enn jordbær, konstaterte jeg da jeg kom hjem. Kanskje skyldtes det at jeg vasket dem så grundig under springen som selvfølgelig har et påsatt filter – en fiks liten sak som til og med ser stilig ut på kjøkkenet og som fjerner klor og andre lite appetittlige elementer i vannet. Jeg tror nå snarere at jeg sparte systemet mitt for sprøytegifter. Bra jeg har en gammel menorquinsk oppskrift der man blander jordbærene med fløte, whisky og friskkvernet svart pepper. Rikelige mengder av de to sistnevnte ingrediensene fjerner liksom smaken av pseudo-bærene.
Verden var også mye bedre før da en biff var en biff. Nå er Fibrimex her, Europakommisjonens nyeste godkjennelse. Det er et kjøttlim der man kan klistre sammen forskjellige typer kjøtt. Hva man syntes var så galt med den opprinnelige varen, et godt stykke kjøtt, uten lim (helst også uten veksthormoner, takk) vites ikke. Men det som vites er likevel at det på kjøttet man kjøper i supermarkedene må stå om kjøttet er limt sammen. Mer komplisert blir det også å spise ute, for nå er det vanskelig å skjelne mellom sammenklistret kjøtt fra skikkelig vare. Nå må man ikke lenger bare be om steak´en som enten lettstekt eller gjennomstekt, men også be om å få den i ett stykke, sin adhesivo, por favor.

Fortsatt god lesning,

Jette

Av Jette Christiansen

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet