Tøffe tider - ”Æreværstjæørt”

Vi satt og snakket om løst og fast. Det var et år siden sist vi møttes, og mye
hadde skjedd i mellomtiden.
– Æreværstjæørt! utbrøt min gode venn rett over kafébordet etter at jeg hadde fortalt om en lite hyggelig opplevelse jeg hadde vært ute for her i Spania.
– Hva var det du sa, spurte jeg og kikket spørrende mot ham. Så gikk sammenhengen opp for meg. Det han mente å si var at …”Det er det verste jeg har hørt”.
Vi fortsatte praten langt inn i det nye døgnet, vi snakket om familie og venner, jobb og livene våre. Likevel var det dette ”Æreværstjæørt” noe av det jeg husker best fra dette treffet. På vei hjem gjennom Oslos gater i den lyse og vakre sommernatta, ble jeg gående og tenke:
Språk er rare greier. Vi bruker det overalt og alltid, både når vi snakker, leser, drømmer og tenker. Fra uforståelige ynk og stønn som våre fjerne forfedre blant apene brukte for å kommunisere med hverandre, har språket utviklet seg slik at det moderne mennesket kan snakke med hverandre på et svært høyt nivå. Også på tvers av landegrenser fordi vi har verdensspråk som engelsk og spansk.
En gang i verden fantes bare det muntlige språket. Men etter hvert dukket det opp behov for å kunne ta vare på det som ble formidlet gjennom muntlig språk. For eksempel kunne det gjelde historier og sagn (som de gamle islandske sagaene), lovtekster, religiøse skrifter (for eksempel bibelen og koranen), viktige avtaler og kontrakter (for eksempel om hvem som eide jord og landområder), osv. Alt ble liksom enklere på denne måten.
Men det er også her problemene kan oppstå. For det muntlig språket har en lei tendens til å gå sine egne veier. Det tar raskt opp i seg nye slangord og låneord fra for eksempel engelsk, pakistansk og svensk. Samtidig kan uttalen også endre seg sterkt. Og ungdom er gjerne den aldersgruppen som først tar nye ord og vendinger i bruk.
I det skriftlige språket, derimot, er nesten alt ved det gamle. Bare når Språkrådet unntaksvis godkjenner nye ord på norsk og det lanseres nye rettskrivingsreformer, skjer det noe. Men uansett blir det skriftige språket gammeldags og umoderne i forhold til det muntlige språket der utviklingen kan skje lynraskt.
I løpet av sommerferien i Oslo, syntes jeg dette var så interessant at jeg begynte å notere ned en del varianter av dagens typiske og muntlige Oslospråk, særlig blant barn og ungdom. Her er noen eksempler. Uttaler du det raskt nok, er det kanskje lettere å forstå:

• Sjera: (Hva) skjer da? Populært slanguttrykk blant ungdom etter
den prisbelønte reklamefilmen om gullfisken Doffen som ”daua”.
• Tøieblikk: Dette er en klassisk variant som du ofte møter på norske sentralbord når du ber om å bli satt over til en annen person. Det betyr vent ”Et øyeblikk”, så setter jeg over samtalen.
• Flånepomparia: Dette spørsmålet fikk jeg en søndag da jeg var på sykkeltur i Nordmarka i Oslo. Betydningen: (Kan jeg) få låne (sykkel)pumpa di?
• Møtræpåøsban: Møter deg på Østbanen. Dette er en eldre variant som trolig er på vei ut, fordi jernbanestasjonen i hovedstaden som kjent ikke lenger heter Oslo sentralstasjon.
• Skarua?: (Hva) skal du, da? Vanlig spørsmål blant ungdom.
• Fnisa: Ofte hørt av småbarn i de to ukene i sommer da det ikke regnet, men var kjempevær i Oslo. Det betyr selvsagt: (Kan jeg) få en is, da?
• Frikkedea?: Dette er gjerne neste spørsmål fra barnet når far eller mor slett ikke vil kjøpe is til gullungen. Det betyr: Hvorfor ikke det da?
• Jireia: Ofte brukt kommentar når noen ikke tror på det som blir sagt eller når noe oppfattes som en overdrivelse. Betyr: Gi deg, da.
• Filsejema: Dette er en klassisk måte å avslutte en samtale på blant venner. Det betyr som du kanskje har skjønt: (Du) får hilse hjem, da.
• Jakkesetnpåråda: Uttrykket kan fort dukke opp når venner og kjente møtes og praten kommer inn på andre i vennegruppa. Betyr: Jeg har ikke sett han på år og dag.
• Skråppiantasje?: Skal du opp i annen etasje?
• Manror: Vanskelig? Nei da, det betyr ”Med andre ord”. Kunsten er altså å uttale ordet raskt nok.
• Tapræåblima: Igjen et mye brukt ungdommelig slanguttrykk. Betydningen: Ta på deg (klærne) og bli med, da.

En god venn som jobber i en stor offentlig etat i Oslo kom med dette bidraget, hentet fra hans arbeidsplass: ”Mærsjmæsjefæra?”
Selv hadde jeg store problemer med å forstå denne. Men min venn forklarte meg sammenhengen: En dag hadde en ung og nytilsatt sekretær kommet inn på min venns avdeling der mange mennesker jobber i et åpent kontorfellesskap. Da hun ikke klarte å finne ut hvem hun skulle snakke med, ropte hun ut i det store lokalet: Hvem er det som er sjef her, da?