Månedsmagasinet på Costa del Sol
Goya-vinner drømmer om Hollywood

Goya-vinner drømmer om Hollywood

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
Av Michael Jepsen

Den norsk/svenske kostymedesigneren Lena Mossum vant i år Spanias viktigste filmpris. Hvis hun skal nå høyere nå, er Hollywood eneste mulighet.

Lena Mossum bor i Madrid, men denne dagen er hun på besøk hos sin norske far som bor på Costa Blanca. Rett ved farens bolig på hovedgaten i Villajoyosa ligger Café Cinema der Hollywoods største stjerner er portrettert.
På veggen henger portretter ve to av Hollywoods største divaer; Marilyn Monroe og Rita Hayworth. Marilyn Monroe er sexy og øynene er ubekymret som i Lena Mossums favorittfilm Some Like It Hot. Rita Hayworths blikk er mer avmålt og direkte rettet mot kvinnen foran henne.

Drømmen om Hollywood
Etter 20 i filmbransjen lyktes det i år endelig Lena Mossum å vinne den mest ettertraktede filmprisen i Spania for kostymene til storfilmen 13 Rosas. Nå vurderer hun å ta et neste skritt opp karrierestigen.
– Selvfølgelig drømmer jeg om Hollywod. Film fra Hollywood har ofte bedre manuskripter og større budsjetter, så du kan lage flere ting, forteller Lena som allerede har arbeidet sammen med en av Hollywoods store instruktører, Ridley Scott.
– Da Ridley Scott spilte inn Kingdom of Heaven, var jeg sjef for den spanske avdelingen av kostymeavdelingen. Det ga meg mulighet for å se en stor film innenfra, og vi brukte skreddere i India, Kina og Marokko.

Viggo Mortensen
På skuespillersiden har Lena arbeidet sammen med Hollywood-navn som danske Viggo Mortensen, svenske Stellan Skarsgaard, amerikaneren Harvey Keitel og Ben Kingsley som vant en Oscar for sin rolle som Gandhi. Det har gitt henne inngående kjennskap til stjernene.
– Viggo kommer fra Hollywood, og da forventer man en stjerne, men han er trygt plassert på jorden. Han er så enkel, så normal, og han oppfører seg bra mot sine skuespillerkolleger. Han ga bøker til de andre skuespillerne og fikk sin elskerinne til å føle seg vel, forteller hun om filmen Alatriste.

Stellan Skarsgaard
I filmen Goyas Gjenferd av Milos Forman arbeidet hun sammen med Stellan Skarsgaard.
– Han er svært profesjonell, tar arbeidet seriøst og er sjenerøs overfor andre. Når man lager kinofilm, arbeider man sammen i en gruppe, og han er god til å samarbeide. Når du respekterer andres arbeid, blir ditt arbeide også bedre, sier Lena som også har jobbet med vanskelig primadonnaer.
– Noen Hollywood-stjerner er som små barn og gjør seg dumme, for de er frustrerte fordi de føler seg tykke eller gamle. De ber om absurde ting; en av dem forlangte at jeg skulle be skredderne om å endre livvidden i buksene hans en halv centimeter, forteller Lena som ikke vil si navnet på den sure skuespilleren.

USA og Skandinavia
Lena har ingen agent, men kanskje er det nødvendig for å komme inn i det forjettede, amerikanske filmlandet.
– Jeg overveier å få meg en agent, for kanskje er det det som skal til for å få foten innenfor i Hollywood, erkjenner hun.
Blir det ikke Hollywood i denne omgang, er Skandinavia en annen mulighet for den svensktalende kostymedesigneren.
– Det har ikke vært mulighet for å gjøre noe i Skandinavia ennå, men jeg er åpen for det. Min søster bor i Stockholm, og jeg kikker på mulighetene. Jeg forsøker å se skandinaviske film, og har blant annet sett Fucking Åmål av Lucas Moodison. Han synes jeg er en svært interessant instruktør. Det samme gjelder danske Lars von Trier, forteller Lena.

Napoleon som idol
Allerede som 12-åring var Lena betatt av litteratur og historie.
– Mens mine venninner hadde tennisspillere som idoler, var Napoleon mitt idol. Jeg leste alt om ham og bøker om historiske personligheter som Louis XIV og Madame Pompadour. Jeg tegnet papirdukker og tegnet drakter til dukkene, mens jeg fant på deres historie. Jeg sydde også gammeldags drakter til mine søsteres Nancy-dukker, det var den tids spanske Barbie-dukker.
To gange forsøkte Lena å komme inn på skolen som motedesigner, men uten hell. I stedet begynte hun å studere kunsthistorie på universitetet i Stockholm. Etter et år gikk hun Nyckelviksskolans tekstillinje, og deretter et halvt år på Stockholms tilskjærerakademi.
– Jeg hadde vansker med å tilpasse meg Sverige, for jeg har et latino-temperament og det svenske klimaet gjorde meg deprimert. Jeg er nødt til å se sola, så i 1985 flyttet jeg til Madrid der jeg siden har bodd.

Spansk gjennombrudd
Hennes første møte med film- og tv-verdenen var den store spanske tv-serien La Forja de un rebelde, der hun arbeidet gratis de første månedene og senere fikk en beskjeden betaling.
– Jeg ble kjent med en kvinne i filmbransjen. Henne begynte jeg å arbeide med, og vi lagde flere filmer sammen.
En av de største opplevelsene kom i 2003 da hun blev nominert til en Goya for sine kostymer til filmen ”El viaje de Carol”.
– Den gang var jeg overbevist om at jeg ikke ville vinne. Min beste venninne vant med ”El embrujo de Shanghai” av Fernando Trueba, og jeg hadde vært hennes assistent, forteller Lena som etter hvert er blitt et anerkjent navn innenfor spansk filmverden.

Fransk markedsføring
At Lena ennå ikke er blitt ”oppdaget” utenfor Spania kan henge sammen med at spansk film ikke blir markedsført særlig godt internasjonalt.
Eksempelvis har franske film tradisjonelt et bedre rykte internasjonalt enn spanske.
– Frankrike har klart å få rikmenn til å investere i kultur ved å gi dem skattefritak. Det er en måte for staten å støtte kulturen. Det kunne Spania lære noe av. En annen forskjell er at franskmennene er bedre i markedsføring. Ta for eksempel vin. Fransk vin har ry for å være best, fordi franskmenn klarer å selge det budskapet. Det forstår ikke spanjolene, men det er i ferd med å endre seg, sier Lena.
Hun har festet seg ved at den spansk/meksikanske filmen ”Pans Labyrint” fikk stor suksess med sin tre Oscar-statuetter i 2007.

Spania er på vei
På skuespillersiden har Hollywood også bitt seg merke i flere spanske talenter.
– Antonio Banderas åpnet døren til Hollywood, og det har hjulpet andre spanske skuespillere som Penelopé Cruz og Javier Bardem, samt mindre kjente navn som Carmen Maura og Maribel Verdú.
– Blant instruktørene var Pedro Almodóvar den første spanjol som fikk et større, internasjonalt gjennombrudd. Siden har flere fulgt etter med Alejandro Amenábar og Alex de la Iglesia som to av de mest framtredende.
Mens Hollywood har fått øynene opp for skuespillere og instruktører fra Spania, er det fortsatt ingen kostymedesignere som har tatt spranget inn i det amerikanske filmmekka. Men kanskje er det bare et spørsmål om tid før andre enn Rita Hayworth har blikket rettet mot Lena Mossum.
———————————————————————————————————————————————-

Lena Mossum

47 år
Har norske foreldre
Er oppvokst i Sverige og Madrid
Har bodd i Madrid siden 1985
Designer filmkostymer
Vinner av Goya-filmprisen 2008
Goya-nominert 2003(El viaje de Carol)

Lenas favoritter
Film Some Like it Hot
Skuespiller Robert De Niro
Skuespillerinne Meryl Streep
Instruktør Woody Allen
Spansk film El Verdugo
Spansk skuespiller Javier Bardem
Spansk skuespillerinne Carmen Maura
Spansk instruktør Alejandro Amenábar

Lenas filmografi
My Life in Ruins (2008)
La Possibilité d’une île (2007)
Las 13 Rosas (2007)
Alatriste (2006)
Goyas gjenferd (2006)
La Caja (2006)
Bienvenido a Casa (2006)
Una Rosa de Francia (2006)
Kingdom of Heaven (2005)
El Principio de Arquimedes (2003)
El Misterio de Galíndez (2002)
Visionarios (2001)
El viaje de Carol (2001)
Sexy Beast (2000)
El Portero (2000)
Paris-Timbuktu (1999)
Dollar for the Dead (1998)
Torrente (1998)
Talk of Angels (1998)
El invierno de las anjanas (1998)
Backroads (1997)
Little Bird (1997)
Carla’s song (1996)
Land and Freedom (1995)
Amor Propio (1994)
Acción mutante (1993) 
———————————————————————————————————————————————-

Opskriften på en Goya

Lena Mossums arbeid med filmen 13 Rosas ga henne Spanias mest prestisjefylte filmpris.

– Jeg satt og tenkte: Bare jeg nå vinner. Men så ble jeg nervøs. Hva om jeg vinner og så faller når jeg skal opp og ta imot statuetten. Foran alle de andre menneskene. Det har jo skjedd før. Så til slutt håpte jeg at jeg ikke ville vinne.
Med hendene flagrende i luften beskriver Lena Mossum, hvor nervøs hun var, da årets Goya-vinner skulle kåres i kategorien beste kostymer. Og hvor glad, hun likevel ble da hennes navn ble ropt opp.
– Det var en fantastisk følelse.

Grundig research
Da Lena Mossum fikk overrakt Spanias største filmpris, en Goya, for sine kostymer til filmen 13 Roser, var det toppen av et grundig forarbeid.
– Mitt arbeid er research for å kunne dokumentere denne tidas påkledning. Jeg skal hente viten og formidle den på kreativt vis. Når jeg skal forberede kostymer til en film, starter jeg med å lese manuskriptet. Det er viktig at jeg forstår den tida filmen foregår i. Dels for at jeg kan lage kostymene så korrekte som mulig, dels fordi skuespillernes første kontakt med filmen er med meg. Derfor skal jeg kunne forklare dem hvordan tiden var og hvordan det var å leve på den tida.

Forsvunnet uniform
Det er likevel ikke alt man kan finne i historiebøkene, så noen ganger må Lena Mossum være ekstra kreativ, når hun skal finne dokumentasjon. Som i arbeidet med 13 Rosas.
– Jeg leste alt hva jeg kunne komme i nærheten av, om Francos fengsler. Jeg skulle også gjenskape de uniformene som de kvinnelige billettselgerne på trikkene brukte fordi det var en av ”rosenes” arbeide, men de finnes ikke på noen museer. Uniformen ble bare brukt under borgerkrigen fra 1936 til 1939 og bare på tranvíaen i Madrid. Til slutt fant jeg en kvinne som var togkonduktør på den tida, og hun hadde et foto som hun gav mig, forteller Lena Mossum som har bodd i den spanske hovedstaden siden 1985.

Den rette balansen
Selv om de troverdigheten er viktig når en periode skal gjenskapes på det store lerretet, må tingene ikke alltid gjengis ned til minste detalj. 13 Rosas er bygget på virkelige begivenheter, og de 13 jentene i filmen levde under borgerkrigen, opplyser Lena Mossum mens hun finner fram originale svarthvite fotos av jentene. De har alle frisyrer som sidder tett inn til hodet.
– De var vakre på sin tid, men i dag ville de se litt rare ut fordi man så annerledes ut på den tida. Den gang brukte kvinnene sukkervann i håret, så håret ble som en hjelm. I filmen beveger håret seg litt mer, så vi har tatt oss noen friheter. Det gjelder å finne en balanse mellom hvordan kvinnene så ut på den tida, og den oppfatningen som nåtidas publikum har av hvordan kvinner må ha sett ut på den tida. Hvis vi hadde gjenskapt deres utseende helt presist, ville publikum ikke se kvinnene som vakre.

Gul ulykke
Lena begynner med en samtale med regissøren, så begynner hun å tegne.
– Jeg forsøker å nærme meg selve rollen og skuespilleren, jeg presenterer det for regissøren og deretter prater vi sminkøren. Det gjelder å skape en personlighet.
– Farger arbeider jeg mye med, for de er svært viktige for meg. Jeg bruker symbolene som ligger i de forskjellige fargene. For eksempel var det viktig for meg at noen av jentene hadde gule farger i tøyet, for i Spania forbinder man gult med ulykke, mens gult for meg er en farge som signalerer liv. Og disse jentene ville leve. Men de myrdet dem.

13 roser
Originaltittel: Las 13 Rosas
Nominert til 12 Goya-priser
Vinner av 4 Goya-priser 2008
Bl.a. Lena Mossum for beste kostymer

Filmen handler om 13 jenter som ble drept av Francos soldater kort tid etter at den spanske borgerkrigen var slutt i 1939. Jentene ble dømt til døden for mordet på en sivilgardist, selv om de var uskyldige. Den yngste av jentene var 18 år, den eldste 29. 1875__MainPicture__mMIGmcuJbZPaXdvZCjDsS.jpg

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet