Vil spanjoler noensinne komme i tide?

Sør-europeernes løse forhold til tid er nærmest akseptert som en universell sannhet, men er det virkelig slik?

Spanjoler er verdenskjente for å være langt fra punktlige. Landet beskrives ofte som et evigvarende mañana-samfunn hvor alt og alle henger etter timeplanen. Selvsagt finnes det unntak, men i vår lille by helt sør i landet har uttrykket «å komme i tide» temmelig tøybare grenser. Vi visste dette før vi flyttet hit, men det er noe helt annet å leve med befolkningens más o menos (mer eller mindre) åpne-for-fortolkning tidsrammer.

Av den grunn foretok jeg en liten, høyst uformell undersøkelse i nabolaget: Hvorfor møter spanjoler – eller i alle fall andalusiere – aldri opp til tiden de har lovet?

På vei …

Tidsmålere har eksistert i tusenvis av år, så punktlighet burde være en innarbeidet vane for menneskeheten. Likevel: Selv om alle har én mekanisk eller digital klokke på seg, selv om barer og apotek har veggur, og kirkeklokkene ringer hvert kvarter for å minne oss om tidens gang, kan man aldri forvente at et møte starter på avtalt klokkeslett. Dette gjelder ikke bare vennetreff – hvor selv vi skandinaver tillater oss noen minutters slingringsmonn – men tannlegetimer, advokatmøter, bryllup, begravelser og offisielle avdukinger.

Allerede etter et par uker på den iberiske halvøya lærte vi systemet: Lover håndverkeren å komme innen en time, dukker han opp utpå kvelden eller dagen etter. Lover han å komme over helgen, ser du ham om fjorten dager, og lover han neste måned, kan du like gjerne glemme hele saken.

Utallige ganger har jeg hørt altmuligmenn svare i telefonen at Estoy en camino (jeg er på vei), mens de sitter på baren med sin daglige aguardiente. Det er ikke vond vilje. I deres hode er de allerede på vei. Kroppen henger bare litt etter den verbale imøtekommenheten. For andalusiere handler dette om intensjon. Løftene er ærlig ment. Deres fysiske vesen har bare ikke rukket å ta igjen deres overutviklede verbale imøtekommenhet.

Samtidig må vi erkjenne at andalusiernes temperament er mer lidenskapelig og spontant enn vårt nordiske sinnelag. Akkurat som vi ser forsinkelser som uhøflige, ser de kanskje vår trang til å være for tidlig ute som en mangel på livsglede.

Kanskje handler det ikke bare om kultur, men om grunnleggende forskjeller i livsrytme?

La hora española

Vil man unngå stress, må man akseptere at andalusiernes tidsoppfatning er helt annerledes enn vår. Alle vet at alle kommer for sent – og når alle følger samme spilleregler, er det ikke et problem. I vår lokale turgruppe spøkes det om la hora inglesa kontra la hora española. Det viktigste er ikke å starte presis, men å ha kunnet nyte en solid andalusisk barfrokost sammen før turen.

Det spanske språket avslører også tankesettet. En avtale a mediodía kan bety både klokken ett og klokken to. Tiden er alltid avrundet i deres favør, og spesielt på engelsk, hvor noon betyr klokken 12.00 on the dot, kan dette lede til stor misnøye.

For å øke forvirringen, betyr ordet mañana både morgen og i morgen, og bare preposisjonen klargjør. Por la mañana betyr om morgenen, mens mañana indikerer neste dag. Likevel er det ingen garanti, for alle vet at mañana er det mest misbrukte ordet i det spanske leksikonet, og som uttrykket går: Mañana never comes.

På samme måte betyr ordet tarde både ettermiddag og sen/sent. Hvis et møte skal skje a las diez de la tarde, betyr det klokken ti på ‘ettermiddagen’, eller 22.00 for oss. Hvis du er heldig. Siestaen eller kaffen prioriteres, selv om jobben venter. Resultatet? De kjører som gale og ankommer likevel … tarde.

Mens vertinnen står i dusjen

Sosiale arrangementer følger enda friere regler. I Skandinavia gir vi vertinnen fem minutters slingringsmonn, men i Andalucía må man beregne langt mer tid. Da vi ble invitert til vårt første lunsjselskap, ankom vi et kvarter for sent – og var først. Vertinnen hadde ikke engang gått i dusjen, og bordet var ikke dekket, selv om de nærmere 40 gjestene begynte så smått å ankomme. Etter at verten hadde tilbudt alle drinker, ble sagkrakker og finerplater hentet frem og bordet bygget på stedet. Deretter begynte forberedelsene av maten, som ble klar et par timer senere.

Det mest ekstreme tilfellet av forsinkelse vi har opplevd, var en overraskelsesfest i en landsby utenfor Ronda. Vertinnen – den søteste, rundeste og korteste andalusiske ordføreren man kan forestille seg – hadde bedt oss komme klokken 20. Det skulle gi oss god tid til å gjemme bilene langt oppe i gaten og forberede oss på å hoppe ut fra gjemmestedene våre og rope ¡Sorpresa!

Da vi ankom, trodde vi vi hadde kjørt feil, for her var det ingen tegn til fest. Vertinnen åpnet døren i gamle treningsbukser og meddelte, helt uanfektet, at vi var de første som hadde kommet.

Som skandinav, gift med en sjelden punktlig meksikaner, tilbød vi oss straks å hjelpe til med forberedelsene. Jeg blåste opp ballonger inntil jeg var blå i ansiktet, mens de andre dro til nærmeste bar for å hente isbiter og drikkevarer. Ingen hast – vi hadde ennå 52 minutter før hedersgjesten skulle ankomme. Snart var Felicitaciones-banneret hengt opp og grillen som skulle mette de mange sultne gjestene, var tent.

Med en halvtime igjen, ringte vertinnen gratulantens kone for å be henne somle på veien. Et kvarter før hedersgjesten skulle komme, dukket gjestepar nummer to opp. Vertinnen ringte kona igjen, som svarte på kodespråk fordi hun kjørte med celebranten ved sin side. Til hans store forargelse ville hun stoppe for å kjøpe sigaretter før de skulle hente den stakkars, ensomme ordføreren som de hadde invitert på middag.

Kun tre av syv par hadde ankommet klokken 20, og kun takket være alle avledningsmanøvrene var hedersgjesten fortsatt ikke til stede.

Det er kanskje unødvendig å si, men celebranten fikk endelig sitt sorpresa-øyeblikk, og virket genuint overrasket. Et par timer senere ankom den siste gjesten med bursdagskaken, som skulle ha blitt brakt ut med tente lys for en lang stund siden, men vi var visst de eneste som merket dette.

Så hva er overraskelsen på en andalusisk overraskelsesfest? Overraskelsen ligger ikke i at alle gjestene dukker opp, men i at noen i det hele tatt dukker opp før hedersgjesten …

Hvem vet om spanjolene noen gang vil komme tidsnok? Under alle omstendigheter er det ikke lurt å flytte til et latinsk land hvis man forventer punktlighet. Her i Sør-Spania må man lære å ta livet med ro og bestille et glass rødvin mens man venter.