Månedsmagasinet på Costa del Sol

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Har vi dratt til USA nå? Nei, nei… Vi er fremdeles i Andalucía, og vi har funnet regionens villeste og mest fabelaktige kløft: Cacín-kløften. Det er elven Cacín som har gjort alt gravearbeidet, og det har den gjort usedvanlig bra. Jeg har aldri opplevd en villere og mer spektakulær kløft, og selv om det blir tatt 1000 bilder, kan ingen foto yte kløften rettferdighet. Den bare MÅ oppleves i all sin pryd og prakt. Men det er ikke en tur for sofaslitere og pyser. Her er det en bratt stigning man skal kravle opp, det er steder hvor man skal rappellere ned ved hjelp av tauverk, og steder hvor man skal hive seg opp ved hjelp av vaiere eller tau, det er hengebroer, mudderpøler, smale fjellhyller og overhengende klipper, så det er nok av utfordringer. Men når vi er to pensjonister som kan gjøre det, så kan alle med arm- og lårmuskler være med, så lenge man ikke har for mye høydeskrekk. Bli med på Andalucías garantert villeste utflukt.


Cacín-elven renner på Maromas nordside og flyter mot nord, inntil den renner ut i Genil-elven, som senere renner ut i Guadalquivir. Underveis har den gravd ut denne ekstreme kløften. En del av kløften er blitt oversvømt når Los Bermejales-reservoaret ble laget, så det er kun et parti av kløften man kan besøke. Men for et parti! Det må være det flotteste som er igjen, og det er fremdeles mye av den: Vi gikk 6,5 km nede i kløften før vi gikk opp og gikk tilbake til bilen langs en fin grusvei. Totalt er ruten, som er en rundtur, på 13,9 km med 4-500 høydemeter. Vi brukte 6 timer på turen (pauser ikke regnet med), og det er bare umulig å gjøre det raskere, fordi det går opp og ned nede i kløften og til tider skal man bruke tau. Når det kommer vandregrupper fra England for å vandre i Andalucía er denne ruten ukens høydepunkt. Ja, kløften er godt kjent, men den skal kun vandres i bra vær. Stakkars dem som prøver å gå ruten i regnvær. 

Den romerske broen går over kløften.

Turen starter ved østsiden av Bermejales-demningen. Hvis man kommer fra Málaga kjører man over Vélez Málaga, opp over Ventas de Zafarraya, i retning av Alhama de Granada og kjører av mot Arenas del Rey via A 4150, deretter A 4303 og til slutt A 338, som fører over demningen. Hvis man kommer fra sør (fra Almuñecar) tar man A 4050 inntil man kan svinge av mot Jayena via A 3302. Før Fornes dreier man mot Ventas de Huelma via A 3307 og endelig tar man A 338. Man parkerer på P-plassen like ved demningen (på østsiden) og så tar man stavene fatt. Man SKAL ha staver med, og selv om de er i veien når man skal fire seg opp og ned i tau, så er de helt uunnværlige, for til tider er stien bratt og ´humpete´. Stien er betegnet som ´difícil´ (vanskelig), så det er ikke en sti man skal spøke med. Ta med rikelig med vann og mat, for turen kan bli lang… 6-7 timer. Start derfor tidlig. Man skal ikke starte på selve ruten senere enn kl. 11 om vinteren, for så rekker man ikke tilbake til bilen før det er blitt mørkt. 

Noen trapper fører bort fra P-plassen, og dem tar vi oppover. Vi kommer nå opp til en kirke: Iglesia de la Inmaculada, og her står det et par skilt som viser ruten. Vi går bort forbi kirkens fasade, og nå kan vi begynne å skimte kløften, som ser ut som et stort arr i landskapet. Det er en mirador med litt tekst, og herfra fortsetter stien i nordlig retning. Etter kort tid begynner nedstigningen til kløften, men den er ikke bratt og den er lett å gå på, så det går lett. Nå står vi nede i bunnen, og her i starten er alt lett. Cacín-elven risler lystig på vår venstre hånd, og helt vilt er det ikke enda. Rett før vi blir altfor avslappet møter vi den første utfordringen: en stige med 10 trinn. Herregud tenkte jeg, det er da lett. Men nei: stigen er vaklevoren og ustabil, og den går helt loddrett. Man kan ikke gripe rundt trinnene, men man skal klamre seg til et rekkverk som sitter for langt ute fra kroppen. Dermed blir balansen forstyrret, så det er kun med nød og neppe at jeg får halt meg opp.  Men opp kom vi begge og videre går det, men straks etter møter vi det første bratte stedet, hvor vi skal kravle opp ved hjelp av tau. Men det var nå ikke så vanskelig. Vanskeligere var det litt senere, da vi skal rappellere ned et tau. Det hadde jeg aldri gjort før, men det gikk dog forbausende lett. Deretter var det nok 4-5 steder mer med tau og vaiere, men igjen: gå på, så går det fint. Et sted foretrakk jeg å skli på baken ned i stedet for å bruke tauet, men det er jo individuelt hva man foretrekker. 

Else på enda en bro.

På et tidspunkt fører stien nesten helt opp til kanten, og her er det et lite område hvor vi satt og spiste snacks og drakk medbragt kaffe. Her kan man se et par murstenskjegler på klippesiden, og på dette stedet kan man komme ut av kløften, hvis man vil. Men det vil vi ikke, så vi tar stien ned i bunnen igjen. Jo lenger frem vi kommer, jo flottere og mer spektakulært blir det. Kløften er så stor at man blir helt oppslukt av den og føler seg bitteliten. Naturen utfolder her et scenario, hvis make ikke finnes. Hadde det vært ethvert annet sted enn her skulle man betale adgangspenger, men heldigvis er dette enestående stedet fremdeles halvt ukjent, og takk for det. 

Med all den kravlingen opp og ned kan vi ikke komme raskt frem, og på et tidspunkt tok en kilometer oss en hel time. Men så er det slutt med tau og vaiere, og så går det litt raskere. Et sted skal vi balansere på en fjellhylle, men det er ikke langt ned, og vanskelig er det ikke. 

Et sted er det et meget høyt ´trinn´ som vi skal forsere for å komme opp på en hylle, hvor det ikke er tau. Det er nok 1 meter opp, men vi klarer det ved at jeg setter meg halvveis på den loddrette delen og står på Jespers hender. Det gikk lett og da jeg var oppe kunne jeg hive Jesper opp med en stav. Stedet er altså kun vanskelig hvis man er alene, men det må man under INGEN omstendigheter være. Kun en dust går ned i denne kløften alene. Det MÅ man bare ikke gjøre. 

Etter utfordringen med fjellhyllen kommer vi inn på et stykke hvor den veldige klippen velter ut over stien. Her inne vokser det morsomt nok brudeslør – den planten man i gamle dager brukte til buketter. Det er en gåte hvordan den kan vokse her i mørket. Flott ser det i alle fall ut. 

Lidt lenger borte kommer vi til en mudderpøl, som man skal forsere på trestokker som er lagt ut. Og så kommer det to hengebroer, en fast bro og en hengebro. Frem og tilbake over Cacín-elven går det, inntil vi når et sted hvor det er tre skilt. Selv om det ene skiltet peker videre mot nord og det står at stien fortsetter, så tar vi den stien som her går oppover – ut av kløften. Vi har enda ikke spist våre matpakker og nå er det nok. Oppe på flaten kan vi se restene av en bolig som en gang lå her under et stort klippefremspring, og Jesper mener at jeg skal la meg fotografere i vinduet. 

En stor nese med to nesebor.

Her oppe fra kan man se den broen som på folkemunne kalles ´den romerske bro´, og som går over kløften. Den er fin. Nå kan vi se grusveien som vi skal tilbake langs. Den går litt nordover, men vi jukser og skjærer tvers over en mark, så vi sparer en halv km. Om det er umaken verdt kan diskuteres, for det er småsleipt og mudder på marken. Da vi endelig kommer opp på veien igjen finner vi en sementblokk som vi setter oss på og spiser. Bak oss kan vi skimte byen Cacín, som jeg en gang besøkte for mange år siden. Det er ikke en by som det kan skrives mye om. 

Og så går det raskt tilbake langs en grusvei i de ca. 6 km. som gjenstår for å komme tilbake til bilen. Når vi kikker mot vest – bort mot kløften – kan vi ikke se noen kløft. Det ser ut som om markene bare fortsetter, som om det ikke var noen kløft der. Men det skal vi hilse og si at det er. 

Tilbake ved bilen etter 6 timers vandring (netto – vi talte ikke med pausene) er vi glade for å komme ned og sitte. Og så er det bare tilbake til La Herradura, hvor Anne og Erik venter. De hadde dessverre ikke fottøy til denne heftige utflukten, som vi aldri glemmer. Og som hele familien skal være med på, når de kommer. En større naturopplevelse er det vanskelig å finne. 

Jeg har lagt ruten på Wikiloc under navnet The Cacín Gorge. Her er en lenke: https://www.wikiloc.com/wikiloc/spatialArtifacts.do?event=setCurrentSpatialArtifact&id=44284897

Av Else Byskov, foto av Jesper Gram-Hansen og Else Byskov

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet