Månedsmagasinet på Costa del Sol
Til baskernes hjerteland, Guernica

Til baskernes hjerteland, Guernica

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
Halloween
NORSKE
PLUSS+

Halloween

En tidlig morgen tok vi turen med toget fra Bilbao inn mellom fjellene til baskernes hjerteland. I Guernica (Gernika på baskisk) forlot vi den stille, 130 år gamle stasjonen og trådte litt forsiktig ut i historien.

Den lar ikke vente på seg. Midt på den første plassen, Pasealeku, står en 1,2 tonn tung bronsestatue av to soldater, den ene med våpen i hendene, den anden med det baskiske flagget. Tøff kost for en morgenstund. Den er oppsatt i 2018 til minne om byens soldater som kjempet i Den spanske Borgerkrigen (1936-39. I all dens tyngde forteller den om de grusomheter som har funnet sted her. Påminnelsen om krigen og bombardementet er allestedsnærværende.

Bomberegn og underkuelse av baskerne

Krigen hadde herjet ett års tid da bombingen av Guernica fant sted. Den demokratisk valgte republikanske regjeringen kjempet mot Francisco Francos styrker i denne delen av Baskerlandet. Baskerne er ikke lette å kue, det var de heller ikke for Franco. Han ville gi dem en lærepenge og inngikk derfor en avtale med Hitler og Mussolini, som kunne prøve hhv. Luftwaffes Condor Legion og Aviazione Legionaria ved å bombardere baskernes viktigste by. 

Operation Rügen, som den ble kalt, ble et eksperiment i terror og verdens første teppebombing. 

Helvete brøt løs den 26. april 1937. Kl. 16.30 lød kirkeklokkene fordi man da hadde sett bombeflyene. Folk søkte til tilfluktsrommene, men ikke alle kom frem og ikke alle rom kunne motstå bomberegnet, som fortsatte til kl. 19.45. Befolkningen var forsvarsløse bortsett fra pistoler og gevær.

Det største tilfluktsrommet hvor byens turistinformasjon er i dag, skulle ha vært forsterket med stålplater, men de nådde ikke frem i tide. På den motsatte siden ble det gravd tunneler inn i fjellsiden, hvorav den ene er restaurert og innrettet som museum. 

Vi går litt lutende inn, overværer en audiovisuell fremstilling av hvordan det var å sitte her, da himmelen i over tre timer regnet med bomber.

Luften må have vært stinn av frykt. Støyen må ha vært infernalsk. Man blir stum ved tanken. 

Øyenvitneberetning, tre timers massakre

Allerede dagen efter bombardementet kunne omverdenen lese om det i avisen The Times.

Den britiske journalist George Steer som var i Baskerlandet, dro til Guernica og skrev blant annet: ”Kl. 02.00 i dag besøkte jeg byen, det var et forferdelig syn, flammer fra ende til annen. Flammene kunne ses i røkskyene over fjellene 10 mil unna.”

Han gjorde også leserne oppmerksomme på byens viktighet: ”Guernica, baskernes antikke by og sentrum for deres kulturelle tradisjoner, ble i går ettermiddag fullstendig ødelagt av luftangrep. Bombardementet av denne åpne byen, langt bak frontlinjen, varte nøyaktig tre timer og et kvarter, da en mektig flåte av tyske og italienske fly ikke stoppet med å slippe bomber på opp til 1.000 pund over byen. Kampflyene fløy lavt og skjøt med maskingevær etter de av sivilbefolkningen som hadde søkt tilflukt på åkrene.”

Han fortsetter med å fortelle om hvordan han så hus styrte sammen inntil gatene ble store hauger med murblokker. De innbyggerne som slapp unna bomber og kuler, flyktet over fjellene mot Bilbao. Andre ble i byen for å lete efter pårørende, lik som politi og brannvesenet søkte etter folk. 

George Steer har vært den eneste som har kunnet beskrive hendelsen i detaljer. Naturligvis har overlevende også kunnet bidra, men ikke i et skrivende fugleperspektiv som han. Francos folk forsøkte å legge skylden på den republikanske venstrefløy, men takket være George Steer er den sanne historien kommet frem. 

Målet var baskernes ånd

Guernica var egentlig ikke et militært mål. Utenfor byen fantes det en våpenfabrikk, men den ble ikke rammet, selv om omkringliggende gårder og saueflokker på fjellsidene også ble bombardert.

Målet var i stedet å demoralisere baskerne og å ødelegge deres sivilisasjons vugge.

Den 26. april 1937 var en mandag. Det var den ukentlige torgdagen i Guernica, så folk fra nœrliggende området var i byen for å kjøpe og selge frukt og grønnsaker m.m. Det er forskjellige formeninger om hvor mange mennesker som omkom. Noen mener at det var 7.000 innbyggere pluss 3.000 flyktninger og handlende i byen. George Steer noterer at Bilbaos dagblad den 27. april skriver, at ’det er heldigvis få ofre’, men selv så han den samme natten alt annet enn få. Noen historikere har fått det til ’bare’ 153 omkomne, mens det offisielle tallet i dag lyder på 1654 sivile ofre.

Alle kirkene, bortsett fra Santa María, ble lagt i grus. Prestene bad med alle, også med republikanernes sosialister, anarkister og kommunister. 

Franco valgte utvilsomt nettopp Guernica som bombemål på grunn av dens store betydning for baskernes identitet, men allikevel fikk de ikke ødelagt hverken parlamentsbygningen, Casa de Juntas eller eiketrærne. Betydningen er håndgripelig. 

Råd og ed under eiketrærne

Både bygningen og trærne står på en bakke litt fra sentrum. Parlamentsbygningen er fra 1800-tallet, da man flyttet parlamentet innendørs. I dag huser den Vizcaya-provinsens råd og fungerer samtidig som et vitne om Baskernes kultur og deres historie.

Man kan gå fritt omkring, og det gjør vi.

Historien har utspilt seg her i uendelige tider. I hvert fall siden året 1366, da byen ifølge annalene skulle være grunnlagt, men baskerne er en urbefolkning, hvis historie går ennå lengre tilbake. Det er trolig at eiketreet, omkring hvilket lokale herskere holdt deres råd og konger ble tatt i ed, ble anvendt lang tid før. 

Det eldste kjente treet sies å være fra 1334. Under dette avla Spanias monarker løfte om å respektere de lokale, demokratiske rettighetene (fueros). Det ga innbyggerne en viss grad av autonomi, som omfattet hele Baskerlandet. Området kom med tiden til å tilhøre Castilla, og derfor har også De katolske Monarker svoret ved eiketreet (Ferdinand i 1476, Isabella i 1483). Det er stadig her at nye ledere av den baskiske lokalregjeringen, den såkalte lehendakaria, tas i ed. 

Det eldste treet sto her til 1742, da det ble erstattet av en etterkommer. Dette treet holdt til 1892, og det er det som nå står i et åpent mausoleum. Treets etterkommer stod her i 1937, og ble ’pensjonert’ i 2004 på grunn av soppvekst, og døde kort tid etter. Det som står her nå, er ’født’ i 2000 og plantet i 2015. 

Trær kommer og går, det gjorde vi også, nemlig til Picassos fortolkning av bombardementet, som ses bare fem minutters gange fra Parlamentsbygningen og eiketrærne.

Picassos Guernica

To dager etter bombardementet brakte den franske avisen l’Humanité en oversettelse av George Steers beretning. Den leste Pablo Picasso som befant seg i Paris, og det inspirerte ham til å male nettopp Guernica som en manifestasjon av hans landsmenns redsel.

Før bombingen hadde regjeringen bestilt et stort veggmaleri hos ham til den spanske paviljongen ved verdensutstillingen i Paris som han allerede hadde ferdiggjort. Det var et maleri av en tyrefektning, som Pablo var veldig begeistret for. Det var dette maleriet på gigantiske 3,5 x 7,8 meter, som han nå malte om. 

Maleriet er ekspresjonisme, kubisme og surrealisme. Det er et uttrykk for hans raseri over de redsler som hans landsmenn ble utsatt for, og et manifest mot Franco og nazismen. Som sådan var det egentlig modig av han. Det var han også, da han i sitt studio i Paris fikk besøk av Tysklands ambassadør til Vichy-Frankrike, Otto Abetz. Denne så et postkort av Guernica, lagd av et fotografi, som Picassos daværende kjæreste, Dora Maar, hadde tatt av maleriet. Abetz spurte, sikkert forarget: ”Er det Dem som har laget dette?” Til dette svarte Picasso: ”Nei, det har jeg ikke! Det har De!”

Maleriet ble sendt på turné, en tid deponert på Museum of Modern Art i New York for så å komme til Spania etter Francos død og demokratiets gjeninnførelse. Maleriet henger nå på Reina Sofía-muséet i Madrid. I FN bygningen i New York minner en kopi daglig Sikkerhetsrådets medlemmer om krigens grusomheter. 

I Guernica er maleriet gjengitt i form av en mosaikk av fliser i sorte og grå farger, som et avisutklipp, fult av tause skrik fra forvridde mennesker og dyr. Det virker enda sterkere her, hvor det hele skjedde.

Seier over fortiden

Begivenhetene i 1937 blir ikke glemt. Det forsikres også en utenforstående om bare ved et besøk i Guernica. Franco ville kue baskerne, hvilket han vel lyktes med for en tid; men det kapitel opphørte helt ved hans død i 1975.

Det er ellers en typisk nordspansk by, hvor også rosado serveres kjølig. Innbyggerne lever et normalt liv, dog med konstante påminnelser om krig, ødeleggelse og ønske om en annen fremtid. Den er ikke stor – hele kommunen teller 17.000 innbyggere, så man kan greit gå fra sted til sted. Togstasjonen, som parlamentsbygningen og eiketrærne, unnslapp også mirakuløst bombene. Den går vi nå tilbake til, uten å helt kunne trå ut av historien. 


Bombardementet kort fortalt

  • Fant sted den 26. april 1937, uavbrutt fra kl. 16.60 til 19.45.
  • Antall omkomne menes fra offisiell side å være 1.645.
  • Flytypene var tyske Heinkel He 111. Dornier Do 17 og Ju Behelfsbomber samt italienske Savoia-Marchetti SM 79 og Regia Aeronatica Fiat CR 32. 
  • Flyene medbragte minimum 250 kg og 50 kg bomber og 1 kg brannbomber. Omkring 3.000 av de sistnevnte ble spredd over byen. I tillegg kom maskingeværilden. 
  • Strategien var å kaste små bomber over byen og skyte på folk for å få dem til å gjemme seg i tilfluktsrom og kjellere, og deretter treffe dem med store bomber.

George Steers beretning

  • Oversettelsene i denne artikkelen er forkortet. Den fulle beretningen er fritt tilgjengelig på nettet.
  • Filmen Guernica fra 2014 er basert på hans historie.
  • Om begivenhetene skrev han dessuten boken The Tree of Guernica.

Eiketær siden 1334

  • Det eldste kjente treet menes å være fra 1334. 
  • Her svor monarker å respektere de lokale, demokratiske rettighetene (fueros). 
  • Også De katolske Monarker har svoret ved eiketreet (Ferdinand i 1476, Isabella i 1483).
  • Den nåværende lehendakaria, Iñigo Urkullu, ble også tatt i ed her.
  • Det eldste treet, kalt Árbol Padre, sto her til 1742.
  • Dets etterkommer, kalt Árbol Viejo, holdt til 1892.  Det er dette som nå står i et mausoleum. 
  • Det neste, Árbol Hijo, stod her i 1937,  men ble ’pensjonert’ i 2004 på grunn av soppvekst og døde kort tid etter. 
  • Ytterligere to fulgte, men de var ikke levedyktige. 
  • Det som står der nå er ’født’ i 2000 og plantet her i 2015. 
Av Jette Christiansen

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet