Den nye hengebroen over Río Almanchares

Det er snakk om en del av etappe 7 av Gran Senda (som går fra Cómpeta til Canillas de Aceituno – ca. 25 km.) og den nye attraksjonen (kalt El Saltillo) ligger bare 3,4 km. fra Canillas de Aceituno sentrum.

Vi starter i Canillas og parkerer i P-kjelleren ved innkjørselen til byen. Derfra går vi videre til byens hyggelige, sentrale plass hvor rådhuset ligger, og rett til venstre for rådhuset starter ruten. Det står et stort skilt som (veldig berettiget) advarer om stiens vanskelighetsgrad, bratthet og dens utfordringer for fysisk form og nerver. Det er klart ikke en tur for folk med høydeskrekk og dårlig kondisjon. Man bør absolutt ha fjellsko/støvler på, for stien er til tider kjempebratt og glatt. Dessuten bør man ta med gåstaver for å stabilisere seg. Men har man disse tingene i orden, venter det én en femstjerners naturopplevelse som vekker alle sansene.

Ruten faller i store trekk sammen med hva jeg kaller ”El Caminito de la Reina” og som ble beskrevet i Det Norske Magasinet i april nummeret 2016 (https://www.norskemagasinet.com/4406-el-caminito-de-la-reina-dronningens-lille-sti). Nå har stien blitt forbedret og markert med røde/hvite merker pluss logoen for Gran Senda. Den store attraksjonen er den 50 meter lange hengebroen som har blitt bygd over Almanchares´ dype kløft og som ble innviet den 26. oktober 2020. 

Det er lett å finne rutestarten, for den er bra avmerket. Bare følg skiltene fra rådhusplassen gjennom byen og ut på den fine stien som går høyt over byen langs vannkanalen som forsyner byen med vann fra nettopp Almanchares elven. Til min store glede konstater jeg at stien har blitt forbedret og utvidet, hvilket betyr at de bratteste stedene er borte så den er mye lettere å ferdes på. Jeg er spendt på når broen dukker opp. Først etter det lille gule vannhuset at jeg får øye på den langt der nede. Wow, tenker jeg. Det er forferdelig langt ned. Den opprinnelige ruten, som ender ved en liten foss, der hvor Almanchares buldrer ned på sydsiden av Maroma, har to metalstiger hengt utenpå den loddrette fjellveggen. Det er mellom disse to stykkene at nedstigningen til hengebroen begynner. Et skilt viser veien. Madre Mia! Den stien ser skummel ut, tenker jeg, men ned skal jeg jo! Og det er med stivt blikk på hver finger, for denne bratte nedstigning krever 155% konsentrasjon, hvis man ikke skal skli og falle ned det loddrette fjellet. Jeg kommer allikevel ned i fin stil og rett der hvor broen starter, står det en spenstig herre som ser vennlig ut. Jeg spør straks om han vil ta et bilde av meg på broen. Det vil han gjerne. Det viser seg at jeg har møtt reporteren Ola Josefsson fra Svenska Magasinet. Han er ute i det samme ærend som meg selv – å inspisere og skrive en reportasje om broen og stien. Verden er liten!  

Vi utveksler informasjon og Ola kan fortelle om det tragiske dødsfallet som fant sted bare noen få dager etter broens åpning. En kvinne falt fra stien og slo seg i hjel. Det var i den siste svingen rett før man når broen at kvinnen snublet og styrtet til avgrunnen. Hun var død på stedet. En av teoriene er at hun kikket på telefonen sin og derfor ikke var 155% konsentrert om hvor hun satte føttene. Det er bare en teori, men la den allikevel tjene som advarsel om ikke å kikke på telefonen når man er på klatretur – spesielt ikke i vanskelig terreng. Et øyeblikks manglende oppmerksomhet kan ha fatale konsekvenser. Det er bare alt for risikabelt og en trist måte å ende på. Etter at Ola har gått, holder jeg et minutts stillhet for den ukjente kvinnen og håper at alle som ferdes på stien vil konsentrere seg om å komme sikkert ned. 

Jeg har litt høydeskrekk, men jeg tar meg sammen og går over broen som nå er mennesketom. Det har ellers vært 7-8 andre folk her, men nå har de snudd og jeg krysser broen alene – helt uten problemer. På den andre siden fortsetter stien til Sedella ca. 4 km. unna, men det får bli til en annen gang. Stien mot Sedella er også veldig bratt og ser dødelig ut, men den SKAL prøves ved første mulige anledning. 

La meg si med en gang at broen er fantastisk og en fryd å gå på. Kløften under broen er utrolig vill. Almanchares har gjort litt av et gravearbeid og bør få 5 stjerner for sine kunstneriske utgravninger som har skapt en storslått og litt grøssen naturskjønnhet som bare må oppleves. 

Så gjenstår det å gå tilbake den veien jeg kom. Ruten ble knapt 8 km. tur-retur med cirka 200 meters høydeforskjell. Det er ikke noen hemmelighet at jeg var helt høy over denne eksepsjonelle utflukten, som frydet meg helt inn i roten av min vandresjel.