Månedsmagasinet på Costa del Sol
Alcalá la Real – et utsøkt mål for en weekendutflukt

Alcalá la Real – et utsøkt mål for en weekendutflukt

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Alcalá la Real ligger i Jaén provinsen, litt nord for grensen med Granada. Byen har siden grunnleggelsen vært en grenseby med en stor festning for å beskytte regionen mot fortidens fiende, Granada. Bare ca. 20 km. unna ligger Granadas svar på Alcalá i form av byen Moclín, kalt Granadas skjold som også har en kjempefestning. Så rett over grensen kunne de to festninger kikke på hverandre og holde hverandre i sjakk. 

Heldigvis er de fiendtlige tidene forbi, og i dag kan vi fryde oss over at vi kan besøke den enorme festningen i Alcalá, som troner over byen fra sin bakketopp.

Idet vi nærmer oss Alcalá, blir landskapet mer og mer bevokst med oliventrær for Jaén provinsen er Spanias største produsent av olivenolje  – med rundt 60 millioner oliventrær. Provinsen alene produserer mer olivenolje enn hele Italia, verdens nest største olivenprodusent. 20% av all olivenoljen som forbrukes i verden kommer fra Jaén, hvor det produseres over 600.000 tonn i året. Ikke så rart at det er oliventrær så langt øyet kan se.  

Byens velstand bygger klart på generasjoner med olivendyrking. Oliventreet ble brakt til Spania av fønikerne omkring 1000 år f.Kr., så de har hatt god tid til å etablere den produksjonen vi ser i dag. 

Vi følger skiltene inn mot byens centro histórico. For enden av Calle Los Álamos kjører vi ned i et P-huset Los Álamos, og der blir bilen under hele besøket for parkeringen ligger rett i smørøyet.  Vi kommer ut og spør etter byens turistkontor, som heldigvis ligger rett rundt hjørnet på Carrera de las Mercedes. I motsetning til turistkontorer i de fleste andre spanske byer, har dette åpent fra 10 til 18.00, syv dager i uken. Det sier litt om byens holdning til turister: vi ønsker at dere kommer og føler dere velkomne. Vi får utlevert et bykart og oppdager at hotellet vårt ligger bare 50 meter unna på gaten Veracruz. 

Turistkontoret ligger i det gamle Palacio Abacial, hvor de har innrettet byens museum. Siden vi er her, besøker vi like gjerne det fine muséet, som på en enkelt etasje får vist byens historie fra neandertalerne til de moderne tider via ibererne, romerne, vestgoterne, maurerne og de kristne. På den måten ligner historien de fleste andre spanske byers, men ingen annen by har et borgkompleks som kan måle seg med Alcalás.   

Innen vi ser borgen, stikker vi innom hotellet vårt: Hotel Palacio de Veracruz. Vi kom på en lørdag og det hadde bare åpnet på tirsdagen, så vi fikk lov til å være med på å innvie det. Boutiquehotellet har bare åtte rom, hvorav to er suiter. Vi hadde bestilt et dobbeltrom med balkong og pga. åpningstilbud var prisen bare 60€, hvilket var et funn for et så nydelig rom med bad. Det har tatt 3 ½ år å ombygge hotellet, så det har pågått lenge og innehaverne var tydeligvis veldig ivrige etter å få gjester. Hotellet ligger i det historiske sentrum og var et komediehus i middelalderen. Det er ingen tvil om at ombygningen har vært kostbar, for det er ikke spart på materialer og detaljer. Jeg kan varmt anbefale en overnatting der: https://palaciodelaveracruz.com/

Et par hundre meter opp bakken ligger borgen, så nå tar vi bena fatt og går for å se på herligheten. Vi kjøpte fellesbillett til både muséet og borgen på turistkontoret som kostet 3 € for pensjonister. Borgen Fortaleza de la Mota hadde syv porter, men i dag er bare den sydlige porten åpen – hvilket den er til kl. 19.30 hver dag. 

Man mener at festningen allerede ble påbegynt av maurerne i år 713, bare to år etter at de første maurere kom over Gibraltarstredet for å erobre Spania, hvilket de gjorde på bare 7 år. Ikke tro at alle disse erobrende maurere var gode venner og hvis de var det, så ble de raskt uvenner. Derfor var det nødvendig med festninger overalt. Disse festningene var altså ikke bare bygget for å forsvare mot de kristne, men først og fremst for å forsvare mot de andre kalifatene. Det var først på 1000-tallet at hovedfienden ble de kristne. Uansett, så var Alcalá (som på arabisk betyr høytliggende borg) ikke bare en festning men også en by. Den var befestet med en dobbel bymur. Mellom de to murene bodde det håndverkere og handelsmenn. Bak den neste muren fant man el barrio militar (militærområdet), et boligdistrikt (medina) med tavernaer og forretninger, et stort tårn med enda en mur hvor kalifen bodde, samt en moské som senere ble ombygget til en kristen kirke. 

Hele anlegget ligger på en flat høyde med prektig utsikt til alle sider. Bl.a. kan man mot øst se det flate klippepartiet kalt Los Marcos, som vi skal utforske i morgen. 

Vi gikk rundt  festningen i et par timer og synes det var en femstjerners opplevelse. Pga. Corona kunne vi ikke komme helt opp i tårnet (!!??), men vi kunne besøke rommet på 1. etasje, hvor det sto noen figurer i datidens klesdrakter. Inne i kirken hadde gulvet tydeligvis vært en begravelsesplass, så moskeen ble altså bygget over kirkegården, som senere ble ombygget til en kristen kirke. I dag er det ingen religiøse symboler igjen. Det vises en video hver dag kl.16 og kl. 18, men vårt besøk var dessverre over ved 17 tiden og vi kunne ikke vente, for våre ganer var helt uttørrete og det var ikke en dråpe vann å få på borgen. 

Vel nede i byen tok vi flytende hevn på baren El Parque midt i parken Los Álamos. Her sitter man i en grønn hage og blir bevertet for bare en slant. Det ble raskt vårt favorittsted i Alcalá. 

Efter en hvil på hotellet spiste vi kveldsmat på den italienske restaurant Dos Soles på gaten Fernando el Católico 13 – et steinkast fra parken. Her får man deilige pastaretter og her feiret vi at vi nå hadde bodd i Spania i 30 år.   

Neste morgen måtte vi igjen ned i El Parque for å spise frokost, for hotellet er så lite at det ikke er plass til kjøkken. På El Parque får man den beste ´pan con tomate´ vi har smakt, oppskåret og påsmurt fra kjøkkenet. 

Og nå skal vi ut på vår vandretur, kalt Los Zumaques – SL-A 253 (Man kan Google tittelen og laste ned et kart som man kan trykke opp). Ruten er på 7 km. Både på hotellet og på turistkontoret hadde vi spurt hvor ruten startet og fikk to forskjellige forklaringer som begge var bare tull (heller si noe feil og ikke tape ansikt, enn å innrømme at man ikke vet noe!). Men vi gikk etter Eriks stifinnernese og kan meddele at rutens start finnes for enden av gaten Calle Virgen de la Cabeza, rett overfor et romersk vannhus kalt Nacimiento de Agua de San Marcos. På skrått overfor finner man et stort skilt over ruten Los Zumaques og her starter stien som vi straks beveger oss ut på. 

Zumaque er navnet på en busk med røde bær og de er det mange av på fjellpartiets nordside. Men først går vi østover, hvor vi har en spektakulær utsikt over borgen og byen. Det ser ganske fantastisk ut. Ruten er vel merket med grønne og hvite striper og på begynnelsen går den rett frem på en grusvei. Snart kommer vi til området med buskene, og ser at stien forlater grusveien og beveger seg opp på fjellet via en smal sti. Det er ikke altfor bratt, og vi møter andre mennesker som også er ute for å nyte naturen på denne vakre solfulle septemberdagen under Andalucías blå himmel. På et tidspunkt kommer vi til et T-kryss uten avmerking, men det betyr bare at man kan gå begge veier får vi høre av andre turgåere. Innen kort tid står vi oppe på kanten av Los Tajos, som det heter når man snakker om en bratt fjellvegg. 

Oppe på platået har man bygget et rekkverk til vern mot stupet. Ruten går tvers over platået og snart er vi tilbake på vårt utgangspunkt ved vannhuset. Selv om ruten fortsetter opp til den sydlige delen av platået, kaller vi det slutt for nå har vi gått 7 km og er sultne. Vi får herlig salat og patatas panaderas på El Parque og er overlykkelige med vår tur til Alcalá la Real. 

Av Else Byskov

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

NORSKE

PLUSS+

SPAR 20%

00
Dager
00
Timer
00
Minutter
00
Seunder

Spar 20% på ditt første år med NorskePluss+

Bruk koden:

pluss2021

Søk på Det Norske Magasinet