Hansen

Rett innenfor den brunlakkerte inngangsdøra med nettingruter lå den marmorerte trappa. Det var ned disse få trappetrinnene kona til Hansen ble båret siste gang jeg så henne. Nabofruene tisket om at fru Hansen hadde kreft. På den tiden var det nærmest forbudt å snakke om noe så skrekkelig som kreft, det var pesten, det aller verste.

            Fru Hansen kom aldri mer opp den trappen igjen. I tiden som fulgte trodde alle i gården at Hansen tok det veldig pent, for han var like hyggelig og blid som alltid. Men den som kjente Hansen godt, så at langt inne i øynene hans gjemte han på en stor sorg.

             Hansen var min store helt. For en som aldri har truffet Hansen, kan det kanskje virke merkelig at en gammel mann som Hansen kan bli helten til en liten jente. Men hvis du vet litt om hva slags stoff virkelige helter er laget av, ja så er det ikke så rart likevel.

            Inn til venstre, på første avsats i oppgangen, bodde vi. Til høyre, rett inn, bodde Hansen. Hansens navn og personalia lød som et dikt i mine ører: Trygve Theodor Møbius – og så plutselig: Hansen, et etternavn som halvparten av familiene på Røa hadde, det som kunne ha hørt ut som en flau fjert, lød her som et vennlig solstreif etter en fanfare. Og fødselsdatoen hans: 22.2.1888 – toogtjuendeiandre-attenåttogåtti – 2-2-2-18-8-8! Hansens personalia alene var en prins verdig.

            Alle var glade i Hansen. Jeg kommer aldri til å glemme hvordan han danset polka i oppgangen på 70-årsdagen sin. Hvordan mamma og Hansen gikk den lange turen ned til Majorstuen hver vår for å kjøpe blomster til blomsterkassene sine; mamma med sine brannrøde bukser og gulblomstrete bluse, Hansen som galant herremann med lindress og stråhatt og spaserstokk med sølvhåndtak. Mamma var veldig glad i blomster, men ingen kunne måle seg med Hansen. Hansen fikk det til å se ut som det var en hel blomsterhage på den lille blokkverandaen.

            Og når vi skulle reise på sommerferie, kom Hansen med godteposer til oss tre nabounger. «Togmat,» sa Hansen. «Det er jo ikke bare lokomotivet som trenger drivstoff!» Det godteriet som kom fra Hansen, var helt spesielt. En gang hadde han laget polkagriser på kjøkkenet og puttet opp i tre gamle såpeesker som han hadde malt himmelblå og dekorert med en stor solsikke. Og hver jul fikk vi hver vår kjempestore marsipangris! Midt iblant en stor tull med papirspon lå den feite grisen, med rosenrøde kinner og spinkle fyrstikkbein. Allerede samme julekvelden pleide jeg å jafse i meg hele grisens bakpart. Det var verre med hodet; grisen så jo så søt ut!

            Men det var ikke på grunn av godteri og marsipangriser at jeg var så betatt av Hansen. Det var Hansen selv. Trygve Theodor Møbius Hansen var en lang, slank og elegant herremann, en frankofil, kalte de voksne ham – for han elsket alt som hadde med Frankrike å gjøre. Hansen snakket fransk flytende, gikk med vide, gulbrune cordfløyelsbukser, smårutete, eksklusive skjorter og svart alpelue; han elsket rødvin og Maigret og var en stor beundrer av de franske impresjonistene.

            Veggene inne i Hansens treroms leilighet var fulle av hans egne malerier. Hans store lidenskap var å kopiere de store mestrene, spesielt var jeg fascinert av selvportrettet til Vincent van Gogh, der han vender sitt avskårne øre vekk. De voksne sa at Hansen slett ikke var noen dårlig amatørmaler. Da fortalte Hansen at ordet amatør slett ikke var noe nedsettende uttrykk, det kommer av ordet amare, som betyr å elske. En amatør elsker det han driver med.

            Etter som jeg ble eldre, var jeg mer inne hos Hansen enn i leiligheten vår om kveldene. Det begynte likt hver gang: Jeg tasset over gangen i sokkelesten og ringte på døra til Hansen. Så tok det litt tid, for nå hadde Hansen begynt å høre litt dårlig, og da var det ikke bestandig at han var helt sikker på om det hadde ringt på. Når han så hvem som sto utenfor, satte han opp et strålende smil og sa: «Nå, kanskje du har lyst til å komme inn?» Og da svarte jeg: «Ja, hvis det passer, så.»

            Det passet alltid. Det hendte at Hansen hadde sittet i stolen sin og duppet av når jeg ringte på døra, men da «var det jammen godt at du vekket meg, en kan jo ikke sitte og sove bort hele kvelden, heller!» Og hvis Hansen satt og malte og hørte på radio, var det plass til meg der også. Kanskje sto han på kjøkkenet og laget i stand en liten paté, men da kunne jeg jo hjelpe ham, for eksempel med å vaske opp, eller hente smør eller melk ut av kjøleskapet.

            Da jeg var liten, elsket jeg å lage tegninger til Hansen. I perioder gikk jeg rene skytteltrafikken over gangen for å levere mine små kunstverker. Og Hansen var alltid like glad for tegningene. Han hengte dem ikke opp, som andre voksne gjorde, han gjorde noe som var mye finere: Han samlet alle tegningene i en stor, flott mappe som han oppbevarte i skjenken i stua. Han var veldig nøye med å skrive datoen på alle tegningene. Noe av det fineste jeg visste var å sitte sammen med Hansen og bla i de gamle tegningene. Han hadde stadig nye ting å fortelle. Noen ganger husket han på ting som hadde skjedd den gangen jeg kom med tegningen, og hva jeg hadde sagt at den skulle forestille.

            En gang – jeg tror jeg var ni år – malte Hansen et bilde av meg. Jeg måtte sitte modell i flere uker. Han sa at jeg hadde så pent hår og hals som en svane! Ofte snakket han om de berømte malerne, hvordan de malte en solnedgang eller fikk til en hånd, han dro ut store bøker og viste meg. Eller han leste høyt fra en av krimbøkene sine, en av dem som handlet om detektiven Maigret. Og han leste alltid på fransk.

            Så satt jeg der da, i stua og så på at Hansen malte, eller vi satt i sofaen sammen og så på de gamle tegningene mine, eller vi sto ute på kjøkkenet og stelte noe i stand. Oftest var vi i stua. Så spurte Hansen: «Kanskje du har lyst på noe å drikke?» Det hadde jeg alltid, så Hansen gikk ut og hentet et vinglass med Solo til meg. Selv fant han fram rødvinskaraffelen sin: «Jeg må jo ta et glass rødvin, til ære for gjesten min!»

            Hansen og jeg snakket om alt mulig, jeg husker ikke så godt, nå så lenge etterpå, akkurat hva det var vi snakket om. Men sånn er det med gode venner som snakker om alt. Da er det ikke så viktig hva de snakker om.

På den tiden hadde jeg en rar og morsom hobby: Jeg «samlet på» å kunne si «Jeg elsker deg» på flest mulige språk. Av alle de språkene jeg kunne si «Jeg elsker deg» på, var det fransk jeg mestret best. Hansen hadde øvd med meg, og nå følte jeg at måten jeg sa det på, var både fransk og sant: Je t’aime!

            Når det var tid for å tusle inn til meg selv igjen, hadde vi et fast rituale. På skrivepulten hadde Hansen en bordalmanakk, en sånn som man vender datoarket for hver dag. På fire språk skrev jeg etter hvert besøk:

            Beate har vært her i dag.

            Beate has been here today.

            Beate ist heute hier gewesen.

            Beate à eté ici ce jour.

Det var ikke få kalenderblad som hadde den samme hilsenen, skrevet med min barnslige skrift under Hansens sirlig nedskrevne huskelister, som

            Tannlegen 14.30

            Melk

            Roquefort

            Sigarer

            Lyspærer

            Torget

eller

            Kirkegården

Hvert nyttår skiftet han ut den gamle bunken med datolapper og la inn en ny blokk for det nye året. Så brukte han baksiden av de gamle lappene som handlelapper.

            Det året jeg fylte 13, skjedde det noe. Pappa fikk ny jobb i Tromsø, så hele familien måtte flytte. Det var fælt å flytte fra klassen og alle vennene i nabolaget. Men verst var det å måtte flytte fra Hansen.

            Den siste kvelden før vi skulle reise nordover, var jeg inne hos Hansen med en presang. Jeg hadde vært i bokhandelen og kjøpt en bok: Fine, franske viner, het den, og inni hadde jeg skrevet:

                        Av de finere franske vinene

                        foretrekker jeg gul Solo!        

                        Hilsen Beate

Da gikk Hansen i skrivebordsskuffen og fant fram et ark. «Og denne er til deg,» sa han og rakte meg lappen. Der hadde han skrevet:

                        Ha takk for de små visitter

                        Tilbake alene jeg sitter

                        Og vennlige tanker deg sender

                        Når jeg kalenderbladet vender

                         Der står ikke lenger fra deg:

                        «Beate has been here today.»

BIO: Beate Winther er en norsk forfatter og fotograf som bor i Norge om sommeren og Spania om vinteren. Hun har jobbet som lærer og forlagsredaktør og har utgitt 6 barnebøker, den siste, «Ikke ta Haiku!» kom ut i mars. Beate er en lidenskapelig hverdagsfotograf. I disse dager skriver hun på en roman for voksne.