Cazorla - byen og parken

El parque natural de Las Sierras de Cazorla, Segura y Las Villas er Andalucías største naturpark på 209.920 hektar (ca. 2010 km2) og er dermed nesten like stor som den danske øya Fyn. Naturparken er så spesiell at den har blitt utpekt til Reserva de la Biosfera, noe som er en betegnelse man gir til naturområder som er særlig bevaringsverdige og som rommer spesielle arter. Cazorlaparken har 34 endemiske plantearter, noe som vil si at disse plantene ikke vokser andre steder på planeten enn akkurat her. Naturparken er en smal dal som ligger mellom fjellkjedene Cazorla og Segura, og to av Spanias største elver, Guadalquivir og Segura, har sitt utspring her. Her er en imponerende og variert natur med et rikt dyreliv, så det er en helt spesiell opplevelse å besøke dette området. Området ble innviet som naturpark i 1986, men det ble beskyttet av Franco mange år før, fordi diktatoren elsket å dra på jakt her. Ja, han betraktet nærmest området som sitt private jaktrevir, så man kan til en viss grad takke El Caudillo for at området i dag er nesten uberørt. Vi hadde denne gangen valgt å bo i byen Cazorla i en ombygd vannmølle, og det var et skikkelig vakkert og sjarmerende sted.

Naturparken ligger i Jaen-provinsen, og for å komme dit kjører man over Granada til Jaen og dernest forbi byene Baena og Úbeda. Byen Cazorla ligger på vestsiden av Cazorla-fjellkjeden. Området nedenfor byen er helt dekket av olivenmarker, så byen lever av en blanding av olivendyrking og turisme. Husk å kjøpe med rikelig med olivenolje hjem. Les om naturparken på www.andalucianatural.com

Vi hadde fått et tips om at vi måtte prøve å bo på et ”casa rural” som heter Molino La Farraga, rett i utkanten av byen, og det utsatte vi slett ikke. Denne ombygde mølla ligger rett ned til Cazorla-elvens dramatiske løp og rett ut til naturparken, så den kunne ikke ha en vakrere beliggenhet. Dessuten er hagen anlagt med en masse vannkanaler, så man føler at man har kommet til paradis med all rislingen fra vannet og de mange vakre blomstene. Med til hagens herligheter hører også en masse frukttrær og et skjønt badeområde, så husk badetøy. Værelsene er smakfullt innredet, og fordi prisen for et dobbeltrom er 70 € per natt, inkludert frokost, må det sies å være et funn. Se www.molinolafarraga.com. Du finner fram til stedet når du i Cazorla kjører mot ”el casco histórico” og mot Plaza de Santa María. Her kjører du opp og forbi kirkeruinen og opp til en plass der man kan parkere langs elven. Her viser et skilt mot El Molino, og du må gå de siste knapt 100 meterne. Så snart du når frem, blir du mottatt med åpne armer av det dyktige vertsparet Julian og Diana.

Da vi ankom en fredag sent på dagen, var det lunt, og vi hadde en ualminnelig vakker kveld på La Plaza de Santa María der mange fortausrestauranter. Når du sitter der under platantrærne og det er 28 grader selv om solen for lengst har gått ned og man er omgitt av folkeliv og en hyggelig stemning, ja da er det vanskelig å finne noe å klage over.
Neste dag stod vi opp til en skyfri himmel, og nå er det selve naturparken vi skal besøke. På turistkontoret i utkanten av byen kan man få utlevert gratis kart over parken. Det er masser av utfluktsmål – bl.a. kan man se Guadalquivirs kilder – men vi hadde valgt å dra til parkens mest spektakulære vandretur langs elven Borosa. Denne turen starter nede i bunnen av Cazorla-dalen etter at man har passert byen Arroyo Frío. Ved el centro de visitantes de Rio Borosa er det en parkeringsplass – rett ved siden av et damvokterverk. Her setter vi bilen og går et par hundre meter bort til det stedet der turen starter.
Turen går langs elven, så det er ikke så mye å ta feil av. Til å begynne med går man på en fin, bred sti som går lystig rett fram. Etter en liten halvtime kommer vi fram et veikryss der det står et skilt som viser fram til ”el pliegue del Rio Borosa”. På fjellsidene kan man se hvordan klippelagene har blitt trykket sammen av veldige krefter. Deretter fortsetter man langs elven til man kommer til La Cerrada de Elías. Her har elven skåret seg rett ned i klippen, noe som betyder at det ikke er plass til noen sti. Derfor har man bygd en trebro et par meter over elven, og det er helt spesielt å gå her langs den loddrette klippeveggen.
Etter La Cerrada vider elvebreddene seg igjen ut, og stien fortsetter inn gjennom et vakkert, vilt landskap. Vi ville egentlig ha vandret helt opp til noen interessante tuneller som fører vann fra den andre siden av Segura-kjeden, men etter å ha passert et imponerende vannfall som velter seg ned i dalen, ombestemmer vi oss. Vi spiser matpakken ved elvekanten og nyter denne helt spesielle utflukten.
Nå går det raskt på tilbaketuren, og selv om vi ikke syntes at det gikk oppover, ser vi nå at det gjorde det til en viss grad. Tilbaketuren tar bare knapt to timer. I Arroyo Frío finner vi en bar der vi kan få litt mat og drikke.
Tilbake i Cazorla kan vi nyte resten av ettermiddagen, og til kveldsmat har den flinke Julian laget deilig mat til oss så vi behøver ikke å forlate området med den dagen.

Rett ved siden av hostallet renner som sagt Cazorla-elven, og Julian har sagt at vi må prøve den nye stien som er anlagt langs elven. Fordi stien starter på den andre siden av elven rett nedenfor møllen, er det en smal sak å komme fram der turen starter. Vi sjekker derfor ut søndag morgen og takker de flinke vertene for et skjønt opphold.
Turen opp langs elven er en av de vakreste og grønneste turene jeg har vandret i Spania. Elven velter ned over klippene med små og halvstore vannfall, og den har skapt små dammer som har et rikt fugle- og insektliv. Planter av alle mulige slag velter opp av jorden, så her er det en frodighet som man sjelden ser. Faktisk er denne turen opp langs Cazorla-elven en helt enestående perle av en liten vandretur på knapt 5 km med ca. 150 høydemeter å overvinne. Dit MÅ man bare dra!
På et tidspunkt kommer vi opp til et sted der veien deler seg, og nå må vi gå mot venstre, mot noen hus. Over en port står der RTF med store bokstaver, og her skal vi bare gå videre. Ved det neste veikrysset må vi ta til høyre der det er en dør i klippen, for denne veien fører opp til restene av den nå nedlagte Ermita de San Sebastian. Her oppe er det en fabelaktig utsikt ned over Cazorla på den ene siden og opp mot naturparken på den andre siden. Et helt fantastisk utsiktspunkt.
Utsikten nedover mot Cazorla domineres av El Castillo de la Yedra, og fordi denne borgen rommer et hjemstavns- og borgmuseum, må vi avlegge et besøk her.

Turen tilbake til byen fra la ermita går ned forbi døren i klippen og så skarpt til høyre der et skilt peker ned til Cazorla. Ved det neste veikrysset må vi ta stien til venstre som går rett ned til El Molino, og i løpet av null komma fem er vi tilbake ved bilen.
Nå gjelder det borgen som har en guidet omvisning hver time fram til kl. 14.00. Vi rekker den siste omvisningen kl. 13.00, og selv om hjemstavnsmuseet kanskje ikke rommer noe oppsiktsvekkende, bortsett fra noe husgeråd og enkelte redskaper, så er borgdelen både betagende og uhyggelig. En fryktelig legende knytter seg nemlig til denne borgen.
Da Cazorla fortsatt var på arabiske hender, levde det en kalif her som hadde en vakker datter som han elsket overalt på jord. En dag kom en budbringer til borgen med det triste budskapet om at kristne tropper bare var en dagsmarsj unna og at de kom svært mannsterke. Kalifen innså at han måtte flykte, men han fryktet for datteren og var redd for at hun ville bli voldtatt eller gjort til slave av de barbariske kristne. Han bestemte derfor at det sikreste var å etterlate henne i borgen i et lite rom som så skulle mures igjen utenfra, slik at man ikke kunne se at det her var et skjulested. Datteren ble forsynt med masser av mat, vann og tepper, slik at hun kunne klare seg en god stund. Kalifen trodde at de kristne raskt ville forlate byen igjen og at han derfor etter en ukes tid kunne komme tilbake og slippe henne fri. Men kalifen og hans følge ble raskt inhentet av de kristne troppene som slo alle i hjel. Det var derfor ingen som kjente til den innesperrede datteren. Legenden vil ha det til at hun levde svært lenge av fuktigheten som rant nedover veggene og at hun etter en stund utviklet en fiskehale fordi stedet var så slimete. Hun kom på folkemunne til å hede La Tragantía. Hennes ånd spøker fortsatt i borgen, og hvert år til St. Hans kan man høre hennes jammerskrik over hele borgen. Huttetu!
Den historien kan jo få det til å løpe kaldt nedover ryggen på hvem som helst, og det føles som om borgen rommer både mystikk og uhygge. Det er helt klart en annen stemning her enn inne ved de hyggelige landbruksredskapene, og mystikken når nye høyder når guiden øverst oppe i tårnet viser oss en gulldør der kan synge. Jo mer døren åpnes, jo høyere synger døren – og det er ikke bare en vanlig knirking, men en gåtefull og mystisk sang. Det er alt sammen svært betagende og mystisk.
Og på denne måten beriket med en god historie, er vi klare til å snu nesen hjemover mot kysten. Denne gangen tar vi veien over Quesada, Pozo Alcón og Bacor Olivar og kommer ut på motorveien ca. 90 km. øst for Granada.