Månedsmagasinet på Costa del Sol
Mojácar – en av Spanias vakreste landsbyer

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
Toledo
NORSKE
PLUSS+

Toledo

Mojácar ligger litt nord for Almería og det er knappe 300 km. dit fra Málaga. Den er med på listen over de vakreste landsbyene i Spania, og selv om den ligger nede på en 27. plass er den absolutt et besøk verdt. Byen ligger på et lite fjell kun få km. fra kysten og husene klamrer seg til fjellet på vakkert vis. Gatene er smale og kan ikke kjøres på av biler, så en slentretur gjennom byen og bort til de mange miradorene er en herlig opplevelse. Utsikten ned over havet mot øst og sletten mot nord og vest er betagende, og det hersker en spesiell og fin stemning over byen. Besøk mojacar.es og forbered besøket.
Når man kjører mot Mojácar langs A7 er det en god idé å ta avkjørsel 494 mot Carboneras, for det er en grønn rute som er spesielt flott på den andre siden av byen. Rett etter Carboneras passerer man en gigant av et lukket hotell, og det er det beryktede Hotel Algarrobico, som over 20 år etter det ble bygget fremdeles er et uløst problem. Hotellet har 21 etasjer og 411 rom, og ideen var at man skulle anlegge en golfbane og 6 andre hoteller i området, så man kunne tiltrekke en masse turister og gjøre noe bra for sysselsettingen. Det lokale byrådet var derfor ikke sen med å gi de nødvendige byggetillatelsene, og det var først da millioner av euro var investert og hotellet sto ferdig at miljømyndighetene gikk inn og stanset prosjektet, da de med miljøloven i hånden helt klart kunne påvise at loven var blitt overtrådt. Man måtte slettes ikke bygge der, da det var en naturpark, og dessuten var det bygget altfor nært sjøen. Nå startet en tautrekking som fremdeles ikke er avsluttet. Byggherren hadde handlet i god tro, da han hadde alle tillatelser i orden fra de lokale myndighetene. Men i deres iver etter å få gang i prosjektet hadde de bare glemt miljøloven. Eller kanskje tenkt at ´no pasa nada´.
Nå kan man altså se denne hvite elefanten av et hotell ligge og fylle opp i landskapet, og akkurat nå står striden i Andalucías høyesterett om erstatningens størrelse. Byggherren krever 200 millioner € og staten har tilbudt 40 millioner euro. Det er langt mellom partene, og spørsmålet er hva som kommer til å skje med denne skandalerammede bygningen.
Vi kikker litt bedrøvet på denne kolossen, som bestemt ikke pynter i landskapet, men veien går videre og snor seg opp i høydene bak hotellet, og om ikke lenge har vi Mojácar i sikte.
Vi har valgt å bo på paradoren, som hadde et tilbud på 70 € pr. dobbeltværelse og 25 € for 2 stk. frokost. Hotellet ligger vakkert til nede ved stranden og ble totalrenovert i 2008, så det er et meget fint hotell.
Selve byen Mojácar ligger ca. 4 km. fra kysten på et lite fjell, og det første vi gjør, er å oppsøke turistkontoret for å få et kart over byen. Kontoret ligger like ved kirken, så det er lett å finne. Og nå begir vi oss ut på en byvandring i de smale gatene. Her oser det av hygge og opprinnelighet, og byen er da også så gammel at den har vært bebodd siden bronsealderen 2000 år f.Kr. Siden kom fønikerne, kartagerne, grekerne, romerne og araberne. Byens nåværende utseende og gatenes plassering skyldes araberne, som holdt på byen inntil 1488. Byens tegn er den kjente Indalo – en strektegning av en mann med utstrakte armer, med en bue over hodet – et symbol som angivelig skulle gi beskyttelse. Man ser dette symbolet overalt i byen, og historien forteller at når kvinnene var ferdige med å kalke husene, så tegnet de dette symbolet på yttermuren for å beskytte huset mot onde øyne og lynnedslag.
Borte på turistkontoret har de sagt at vi først og fremst skulle se museet: Museo La Canada. Det er et lite museum, som bare består av et eldre bolighus. Her kan man se hvordan en noenlunde velstående familie levde i starten på 1900-tallet. Damen med tilnavnet La Canada var husets overhode, og nå kan vi se hvordan hun bodde på to etasjer og med kjeller til både griser, geiter og høns. Det er et sjarmerende besøk, og huset eies nå av et spansk / russisk ektepar, som selv bor oppe i 1. etasje og lever av å vise huset frem. Den russiske damen er meget søt og taler flytende spansk med en tykk russisk aksent. Hun viser stolt frem alt og beretter og forteller. Et besøk her bør ikke forsømmes.
Nå går vi bort til kirken Iglesia de Santa María og kikker inn. Oppe ved alteret ser vi en hel vakker og lys vegg med en glad Kristus, så stemningen her inne er mindre dyster enn i mange andre kirker. Det dystre islettet finnes dog på den høyre veggen, hvor man ser foto av to brødre som ble skutt av republikanerne under borgerkrigen. Begge brødrene var prester og det er en kjent sak at republikanerne var sterkt imot all religion og prestestyret. Her ble vi så igjen minnet om borgerkrigens redsler.
Ute foran kirken ser vi en flott marmorstatue av en kvinne med en vannkrukke på hodet. Hun bærer et skjerf som dekker hennes munn, ja hun biter i stoffet for å dekke munnen. Det er to versjoner av hva dette betyr: den mannssjåvinistiske versjonen sier at mens hun biter, så kan hun ikke snakke og takk for det, mens den mer sannsynlige versjonen sier at hun dermed kunne beskytte munnen mot uttørking i varmen. Hvordan det nå enn er, så er hun på vei ned til kilden, som ble anlagt i 1488. Det var nemlig (naturligvis) kvinnenes jobb å hente vann, og det bar de elegant på hodet i en 8-liters beholder, som var plassert på et opprullet tørkle. Vi beundrer den flotte statuen og tar deretter en snartur ned forbi den vakre kilden, som i dag er en av byens hovedattraksjoner.
Og nå er vi sultne. Like oppe ved kirken har vi funnet Casa Irene, som serverer god, autentisk mat til rimelige priser, så vi er glade.
Nå rusler vi rundt i byen et par timer og avlegger de forskjellige miradorene et besøk. Herfra har vi en flott utsikt over den omkringliggende sletten. Vi triller også ned rundt rådhusplassen og forbi diverse kunstsentre og kunstutsalg. Når byen har tiltrukket diverse kunstnere skyldes det at den i 1945 hadde mistet 2/3 av sin befolkning. Man tilbød derfor gratis hus til alle dem som hadde lyst til å slå seg ned og renovere husene. Dermed kom det en del kunstnere fra Nord-Europa som benyttet seg at dette fine tilbudet, og byen fikk et kunstnerpreg som det fremdeles har i dag. De kjente danske kunstnerne Klaus Rifbjerg og Lise Malinovski hadde boliger i eller utenfor byen.
Nu trekker paradoren i oss, og vi kjører ned til havet og innlosjerer oss. Det er meget fine rom og et funn til prisen, men som alltid er parador-maten ikke noe å skrive hjem om. Vi kunne naturligvis ha funnet et annet sted å spise, men takket være latskap gjorde vi ikke det, og nok en gang kunne vi konstatere at Parador-kjeden er fin og hotellene et besøk verdt, men mat kan de ikke lage. Trist nok.
Men vi gleder oss til i morgen, hvor vi skal ut på en spennende vandretur gjennom nedlagte gruveganger og tuneller. Les videre i neste nummer av Det Norske Magasinet.
Av Else Byskov, fotos av Erik Gadegaard og Else Byskov

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet