Månedsmagasinet på Costa del Sol

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
Toledo
NORSKE
PLUSS+

Toledo

Grazalema er en av Andalucías mange vakre naturparker og vi har vært der mange ganger, men denne gangen fant vi et superfint hotell og var ute på to spennende vandreturer, som var temmelig hårreisende. Og selv om man ikke vil vandre, er det allikevel en nydelig utflukt, for La Cueva del Gato er helt spesiell og den kan besøkes uten vandring. Hotellet El Molino del Santo er et slikt man bare drømmer om å finne, så hvis man har lyst på luksus, fantastisk mat og vill natur, så er det bare å komme seg avgårde.
Hotellet Molino del Santo har lenge stått på vår ´to-do´ liste, for dets gode rykte har nådd langt, så det var med en viss forventning vi ankom til Benaoján – stasjonsbyen, vel å merke – for det er her hotellet ligger. Hotellet har vunnet en del priser, bl.a. som “Best Countryside Hotel in Spain” og “Most Romantic Hotel in Spain” og det har de siste 5 årene vunnet priser hos Trip Advisor.
Vi ble ikke skuffet, for hotellet ligger i en ombygget mølle, som malte både mel og oliven til olje, men som stanset produksjonen en gang i 1950-årene. Det ligger ved en sideelv til Guardiaro, som er en av Andalucías vakreste elver. Et engelsk ektepar kjøpte møllen i 1968 og har siden drevet stedet som luksushotell med gourmetmat. Stedet har blitt utvidet og ombygget mange ganger, slik at det i dag fremstår som vakkert, romantisk og veldrevet. Den velholdte hagen er fylt med flotte blomster, og det fine dam-området er utrolig attraktivt. For et dobbeltrom med frokost betalte vi 107 € og det var bestemt god valuta for pengene. Gå inn på https://www.molinodelsanto.com å se stedet.
Vi kastet oss straks etter ankomst ut på en vandretur, og egentlig ville vi bare ha vandret de to km. opp til den berømte Cueva del Gato, men da vi kom ned på stien som løper langs Guardiaro og jernbanen og skulle til å svinge til venstre, så vi et skilt med Jimera de Libar 7,8 km. til høyre. Denne stien er en del av den av meg meget omtalte Gran Senda de Málaga, og det kunne vi ikke stå i mot. Så vi tok til høyre og bega oss ut på denne stien. Det var det sånn sett ikke noe galt i, bare det at vi kun hadde med vann til 4 – 5 km. og ikke til 15-16 km., som det ville ende med hvis vi skulle gå til Jimera og tilbake. Vel, det tenkte vi ikke videre over og vandret nokså glade avsted i den kraftige varmen. Stien løper ca. 100 m. over elven på den østlige siden, og langs elven er en av Spanias vakreste togruter anlagt: ruten fra Ronda til Algeciras. Den har vi skrevet om i et tidligere nummer av Det Norske Magasinet. Men nå fikk vi altså lov til å vandre i dette nydelige terrenget, som til tross for tog-sporet er helt uforstyrret, for det går kun seks tog i døgnet – tre i sydlig retning og tre i nordlig. Stien går opp og ned og er en riktig flott sti – en femstjerners sti. Nå hadde vi satt oss i tanke at vi VILLE nå frem til stasjonen Jimera de Libar. Men etter 8 km. var den fremdeles ikke i sikte, og nå var vi gått tom for vann. Vi måtte derfor ned til stasjonsbyen for å skaffe mer vann. Etter 8,5 km. nådde vi stasjonsbyen, som er ganske liten. Vi spurte den første mannen vi så om det fantes en butikk… ja, den åpner kl. 18. Nå var kl. 16.30 og vi hadde 8,5 km. hjem til hotellet. Kommer det kanskje et tog snart, spurte vi forhåpningsfulle, for det hadde tatt oss tre timer å gå 8,5 km., og vi var presset for tid før det ble mørkt. Mannen kjente togtidene i hodet og kunne fortelle oss at det går et tog mot Ronda om 15 min. Vi jublet! Og ganske riktig… kl. 16.45 kjørte toget inn på perrongen, og etter mindre enn 15 min. var vi tilbake i Benaoján. Vi kan derfor helhjertet anbefale at man tilpasser denne vakre vandringen slik at man ankommer Jimera på et tidspunkt hvor man kan ta toget tilbake. Husk penger til toget: 4,90 € for to billetter.
Tilbake på hotellet gikk vi direkte ned i baren for å få lesket våre tørre ganer, og etter en liten hvil kunne vi nyte et herlig måltid i restauranten, som til og med kunne by på en vegetarmeny. Jo, de moderne tider er kommet helt ut på landet i Spania.
Neste dag gjaldt det så La Cueva del Gato. Denne hulen er berømt fordi den er en kjempemessig åpning inn til et hulekompleks som kalles Sistema Hundidero- Gato. Dette systemet er en lang form for tunnel, som løper 4,5 km. fra sør (Cueva del Gato) til en annen åpning ca. 3 km. nord for Montejaque. Det er ikke på noen måte en tur man bare kan dra ut på. Man skal ha en spesiell tillatelse og være medlem av en huleforsker gruppe (Federación Andaluza Espeleología).
Men man kan kravle opp til hulens inngang og kikke inn. Uha, uha… jeg kan dy meg… det er bekmørkt der inne, og man skal kravle og klatre over store steiner. Men huleåpningen er imponerende, og selv midt på dagen flyr det en masse flaggermus ut og inn.
Etter hulebeundringen vil vi gjerne finne en vei som kan føre oss opp til landsbyen Benaoján, som ligger litt oppe i landskapet i motsetning til stasjonsbyen, som ligger nede ved elven. Men vi kunne ikke finne en rute på Wikiloc, så kanskje er det ingen. Men, se nå der, det går en sti opp til venstre når man står med ryggen mot hulen, og den ville vi gjerne prøve. Stien så ut til å ende oppe ved et hegn som skjermer jernbanen, men det var også en mindre synlig sti som gikk videre opp. Den tok vi, og selv om vi visste at det ville være klokest å snu, så fortsatte vi. Man får vel blod på tann. Høyt oppe så vi noen påler og tenkte i et anfall av vill optimisme at der oppe var det nok en sti. Så vi fortsatte opp en skrent som var så bratt at jeg fryktet for om vi kunne klare å få fotfeste. Det var helt vilt og vi var glade for at våre barn ikke kunne se oss henge der på en vill skrent i vår fremskredne alder. Holy Moses! Vi ville blitt skjelt ut! Men det var ikke annet å gjøre enn å fortsette, for det var for bratt til at vi kunne gå ned. Plutselig utbryter Erik et jubelrop, og han er nådd opp på en fin sti. Hurra! Og den er brolagt og alt. Det viser seg at den også er en del av Gran Senda, så vi ble reddet på målstreken for andre dag på rad. Nå var det en smal sak å finne veien ned til Benaoján pueblo ved å gå til venstre, og dermed kom vi ned til puebloen og kunne vandre gjennom og beundre den. På veien nedover mot stasjonsbyen dukker det en sti opp på høyre side, og den tar vi. Den går rett ned til hotellet, hvor vår bil fremdeles står parkert. Det var en herlig tur!
Nå drar vi rett bort og ser på inngangen til La Cueva de la Pileta, som vi besøkte for 25 år siden, og som ligger like i nærheten. Man skal kravle litt for å komme opp til hulen, men der oppe kan vi se at ingenting ser ut til å ha endret seg siden den gang. Man skal fremdeles ringe til mannen som eier hulen for å komme inn, det er fremdeles ikke installert lys inne i hulen, og åpningstidene er fortsatt avhengige av eierens forgodtbefinnende. Vi snakket med flere amerikanere som hadde reist langt for å se de meget berømte hulemaleriene der inne, og de hadde litt problemer med å forstå det med åpningstidene. Tja, hva kan man sige…? Det er Spania, og dette berømte nasjonale klenodiet er fortsatt privateid. Artig og pussig er det i alle fall. Jeg husker besøket i hulen som meget spesielt, meget uhyggelig og mørkt. Uha, ikke igjen, tenker jeg. Men er allikevel glad for å ha vært der.
Så gjenstår det bare å nevne at El Molino del Santo er lukket fra november til mars. Det åpner igjen 15. mars 2019.

Av Else Byskov, foto av Erik Gadegaard og Else Byskov

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet