Månedsmagasinet på Costa del Sol
Fun in Avenida Acapulco

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
Toledo
NORSKE
PLUSS+

Toledo

Avda Acapulco B
 

avda acapulcoVinkelrett på Jesusgata stikker Avenida Acapulco opp som en slakk himmelstige – veien hjem til mitt paradis, ørneredet helt øverst og nærmest himmelen. Selvfølgelig. Den er så travel, Jesusgata, med biler og busser og togskinnene som en hvelving over alt og alle. Men så er den også så sentral, med adkomst til Feriaplassen og videre til sentrum den ene veien og flyplassen og Malaga den andre, og ned den andre veien, lange sandstrender, der solen skinner for oss mer enn ofte, heldiggriser som vi er.

Det siste benet av korset, i retning himmelen, er altså gaten over alle gater i mitt iberiske liv. Jeg elsker Avenida Acapulco med hele sitt upretensiøse mangfold. For få år siden var Acapulco en travel ferdselsåre, med toveistrafikk, smale fortauer og parkering på begge sider av veien. Men så tok kommunen tak og fikk gaten bokstavelig talt endevendt (oj, for et vedvarende søl det var!). Gaten fikk enveistrafikk, brede fortauer og ble vakkert palmebeplantet; ansiktsløftningen var formidabel. Gaten var fin før, nå ble den flotters.

Allerede på første høyre hjørne tar Senora China imot meg, innehaveren av gatens Chinese Heaven, butikken med et skyhøyt varetilbud, men med behagelige bunnpriser. Og fru Kina er alltid like søt og kvitrende, uansett hvor lite vi forstår hverandre. Med ord, vel å merke, siden hun snakker minimalt med spansk, som meg, og like lite engelsk som jeg snakker kinesisk. Av ‘tiendas con otras cosas’ har vi en brillebutikk (prislappen ble dobbel Specsavers, men pytt, det skal koste å støtte lokal varehandel), apotek (der undertegnede er en altfor god kunde – AU! GJESP!), to eiendomsmeglere (har kjøpt av den ene) og en mystisk urtebutikk med et cannabisblad som logo …
Av ‘tiendas de comida’ forefinnes det på det noen hundre meter lange gatestrekket en slakter (som selger fantastiske pinchos, Frisch von Fass), frukt & grønt (også den med kinesiske eiere, nå forøket med et skråøyd vidunder-barnebarn), en ferskfisk-handel og den uunnværlige supermercadoen (før Eroski, nylig erstattet av Dia, skrekk og gru, ferskvarekvalitet helt under pari).

Og for den som har lyst på en forfriskning og/eller en matbit – og det har man jo hele tiden – finnes det i Avenida Acapulco, og nå skal jeg telle … 8 kafeer og 3 restauranter! Noen av etablissementene frekventerer vi ofte, andre sjelden eller aldri. To favoritter må nevnes: 1) kafeen helt nederst gaten, som serverer ektemannen en sterk, brennhet kafe con leche på hans daglige morgenturer med hunden. Og 2) restauranten El Tropezon, tvers over gaten for oss. Restauranten ser ikke ut, den er så utrendy som det går an. Slitne plaststoler ute, slitne pinnestoler inne, TV på full stim og varekasser stablet rett bak ryggen din i det allerede trange lokalet. Men kun 8 små euro skal de ha for en full dagens treretters, vin og kaffe inkludert. Og maten, den er overraskende velsmakende og serveringen fortreffelig.

I gaten vår befinner også Den svenska skolan seg, der fnisende ungjenter med blondert hestehale, perler i ørene og kortkort shorts strømmer med en hale av råkule ungsvenske herremenn med tilbakestrøket langsveis og attityd ut av skoleporten og ned gaten, minst fire i bredden. Øverst i Acapulco holder Curvas til, treningssenteret solo por mujeres (der jeg stadig vurderer å få justert kurvene mine …), mens innenfor den svarte porten, nedenfor El Tropezón, skjuler det seg en idyllisk landsby av småhus, «Pueblo Cristina». Heldige vi, for der bor våre venner, den norske forfatteren Alf R og hans kone Tove, og spanske Miryam, god venninne, translatørstudent og oversetter av undertegnedes barnebok «Regnbuespurven» – El gorrion de arcoiris.

Da har jeg nådd fram til gullkrukka for enden av regnbuen – porten til Edificio Valencia. Jeg roter fram husnøklene fra dypet av håndveska og låser meg inn i egen gård. Det summer av kjente stemmer allestedsfra, de fleste er spanske, vi hilser Hola! og Buenas tardes! og småskravler med de som påtreffes, som den nydelige damen som bor under oss, hun sørger stadig dypt over tapet av datteren, som døde av brystkreft for et par år siden. Vaktmester Ramon vinker og hilser, travelt opptatt med vedlikehold av grøntanlegg, basseng, sitrontrær og avokadotrær og de fine rosene langs bassengkanten. En rolig, vennlig stemning hersker, lite kjas og mas, helt til irske Pauline dukker opp med sine to hvite terriere. Pauline jobber som kokk og er alltid sliten etter en har arbeidsdag, men alltid blid. Vi snakker om været og jordskjelvene og bad hairdays og trange klær og, i det siste – Carmen som bor rett under henne. Carmen rister tepper ut fra verandaen så det drysser møkk ned i Paulines kaffekopp. Hun skyver på møbler til stadighet så det skjærer i Paulines ører, og nylig kjøpte hun filtknotter til å ha under stolbena til Carmen, som sa damen surt: «Neste gang får du gi meg en bedre gave!»
Carmen freser fremdeles. Møbler flyttes fremdeles.

Jaja, litt malurt i begeret må forventes. Avenida Acapulco er uansett en glad gate, som så mange på vår elskede Solkyst.

Av Beate Winther

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet