Sevilla – menneskene, historien og minnesmerkene - En guidet tur inn i kulturhistorien.

Hvorfor har Sevilla slik dragning på nordmenn? Er det fordi vikingene, som de første, tok seg til rette her i år 850, eller er det fordi den vakre prinsesse Kristina av Tunsberg bodde her i fire år på midten av 1200-tallet, eller kanskje fordi man alltid har hatt litt sans for hertuginnen av Alba, ikonet som bodde her til sin siste dag eller rett og slett fordi byen er vakker og trivelig med alle sine historiske minnesmerker og livlige kaféer og barer?

Norsk Forening i Nerja

Foreningen har ofte hatt Sevilla på reiseprogrammet, og sist høst var ikke et unntak. Da la vi ut på en tur som omfattet både Italica, Sevilla og Osuna. I bagasjen hadde vi både historien om vikingene som var på raid her, og historien om Kristina. Vikingene ble slått tilbake, noen ble imidlertid igjen, og i følge mytene, lærte de spanjolene å lage spesielle ostetyper. Det som ble mer synlig etter hvert var at flere høyreiste, lyshårete med blå øyne så verdens lys for første gang i dette området. Noe senere kom nygifte prinsesse Kristina hit som en del av et storpolitisk spill med faren kong Håkon Håkonsson og kong Alfonso X i hovedrollen. Det sto om tronen i det tysk-romerske riket, og Alfonso aspirerte og håpet ved hjelp av allianser å nå fram.

Italica

Men først skulle vi til Itálica, en viktig by i romersk historie i Andalucía. Med en utmerket guide ble historien svært levende. Byen ble bygget for seiersvanteveteraner fra den 2. puniske krig – krigen mot fønikerne – i år 206 f.Kr. Ruinene viser et velordnet samfunn, med en viss lagdeling i folket. Boligene var rikt utstyrt, med vakre mosaikkgulv, som er godt bevart og kan sees den dag i dag. Perlen er et relativt godt bevart amfiteater, som sin tid rommet 25 000 tilskuere, omtrent tre ganger så mange som de som bodde der. Det betyr at Itálica hadde betydning langt utover nærområdet. Hva som overrasket oss var fortellingen om elva som forsvant. Itálica ble jo anlagt på bredden av floden Guadalquivir. Den brøyt seg nytt leie og vannveien som var viktig for all godstransport, flyttet flere kilometer sørover.

Sevilla, Latin-Amerika og Giralda

Buss med guide er en god kombinasjon, og en guide er nærmest et «must». Vi startet med Plaza de España som også er en god idé. Dette praktfulle, lange byggverket, ble donert av USA i forbindelse med den spansk-amerikanske verdensutstillingen i 1929. Plaza´en, parken og bygget utgjør en harmonisk enhet, og detaljene med bl.a. presentasjonen, i mosaikk og bilder av alle provinsene i Spania er en studie verdt. Den etterfølgende bussturen gjennom parken og bulevardene der vi fikk se de ulike latinamerikanske landenes utstillinger til jubileet i form av egne bygg med svært ulike og spennende arkitektur, var også en stor opplevelse.

Mange nye inntrykk skal fordøyes, og hva er mer naturlig enn å «søke tilflukt» i de mange trivelige kafeene og restauranter i nærheten av Giralda, minareten ved katedralen, som vel er en av hovedattraksjonen i byen. Katedralen er det største gotiske bygg i Europa. Minareten med de store klokkene er fra maurertiden. Det er lett å komme seg til toppen, her er det ingen trapper, bare en kjerreveg med brostein. Minareten ble bygget ved hjelp av esler som bar byggematerialene oppover langs denne innvendige spiralvegen – praktisk og for oss nysgjerrige turister, kraftbesparende.

Triana

Kveldene i Sevilla er lune og deilige på høstparten. Vi tok turen over elva til bydelen Triana. Kanskje ikke så mye besøkt som andre deler, men utrolige sjarmerende, mindre hektisk, og med mer igjen av det opprinnelige. Triana var området dersjømenn, pottemakere og sigøynere slo seg ned. Bydelen ble kjent for sin produksjon av keramiske fliser og var hovedleverandør til mange kjente byggverk. Den fostret også kjente tyrefektere og flinke flamenco-dansere. De små, åpne gårdsrommene med vannposter og ildsteder hvor maten ble tilberedt, er fortsatt der og minner om svunne tider.

Alcazar og Casa de Pilatos og hertuginnen av Alba

Etter en helaften i Triana var det på´n igjen, fremdeles med en god guide. Vi startet vandringen i Alcazar, i den flotte hagen og i det kongelige palasset. Vi har sett mange flotte byggverk etter hvert med utrolige utsmykninger. Alcazar føyer seg inn i rekken. Vi vet snart ikke hva som imponerer oss mest. Alcazar er en av klenodiene i mudèjar-stil. Det ble påbegynt i år 913 e.Kr., og har vært under utvidelse og endring siden da. Palasset er fortsatt i bruk!

Så flyttet vi oss over til de mer private gemakker. Casa de Pilatos har vært eid av aristokrater siden femtenhundretallet. Det ga oss et godt innblikk i hvordan «de på toppen» levde. Rikdommen ga mulighet til mange uttrykk. Her var flere små innelukkede hager, vakre patioer og arkader, slanke søyleganger, byster og skulpturer, i en overdådighet av skjønnhet. Palasset var delt i to, fikk vi vite. Vinteravdelingen var i annen etasje, med små vinduer, lavere takhøyde, tepper på vegger og gulv og store ildsteder. Sommeravdelingen var nede, med stor takhøyde og flisegulv. Forklaringen er enkel, somrene i Sevilla er varme, opptil + 50 C, og vintrene kan være ubehagelig kalde. Smart og godt gjennomtenkt. Oppvarmingen var nok tross alt noe mangelfull.

De enorme veggteppene med historiske motiver imponerte oss. Vi skjønte i alle fall en ting da guiden fortalt hvor lang tid det tok og hvor mange som deltok – at her var det stor tilgang på kvalifiserte håndverkere.

Etter denne runden var det lett å la tankene fly over til hertuginnen av Alba som var i medias søkelys helt til hun døde i 2014, 88 år gammel. Navnet, hertuginnen av Alba, høres jo enkelt og liketil ut, men hva gjemmer seg bak? Hertuginnen hadde over 40 adelstitler og kneiste alene på tronen i europeisk aristokrati, ingen over ingen til siden. Spesialister på aristokratisk etikette forklarer at hvis dronning Elisabeth II og hertuginnen av Alba hadde møttes, var det dronningen som pent måtte neie. De møttes aldri.

Mange vil nok huske de sjarmerende reisebrevene fra Spania som Toppen Bech og Terje Sølsnes laget for  programposten «God morgen Norge» på NRK 1. De ligger forresten fortsatt i NRK-arkivet. To av brevene ble laget i Sevilla, og ett av dem er viet hertuginnen. Hun som sjelden lot seg intervjue ble sjarmert av den lysluggede nordmannen og slapp TV-teamet inn i sin private bolig, eller riktigere formulert – sitt store palass.

Osuna

Sevilla har mye å by på. Det er klokt å ta det inn i porsjoner. Inntrykkene er mange, og vi valgte å bremse litt med hyggelige og lange spisepauser på restauranter med personlig preg. Her ble dagens opplevelser entusiastisk diskutert.

Neste dag gikk turen hjemover over de andalusiske sletter og til nye opplevelser på veien. Vi tok en avstikker til Osuna, universitetsbyen på en høyde over slettene. Med 6.000 studenter og en befolkning på 18.000, tror vi på utsagnet om at studentene satte sitt preg på byen. Igjen, bare beundring når vi går gjennom de ærverdige bygningene på universitetsområdet. Undervisning har foregått her siden 1500-tallet, og det midt på landsbygda. Her snakker vi om medfødt kulturforståelse. Osuna er også kjent for sin gode olivenolje som i store mengder eksporteres til Kina. Ellers trekker osunianerne frem at Cæsar vant sitt siste store slag rett utenfor «stuedøren» deres. Ifølge Cæsar selv det vanskeligste slaget han har ledet, han var til og med redd for sitt eget liv!

Er det rart at vi er glade i Andalucía, hele området er jo som en stor, åpen historiebok.