Månedsmagasinet på Costa del Sol
Arbeidsløse fanget i et dysfunksjonelt system

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
arbejdsloese
Med over fire millioner arbeidsløse er det kanskje vanskelig å forstå hvorfor de spanske politikerne ikke får renset opp i systemet, skapt effektivisering og ikke minst lytter til dem som står ansikt til ansikt med de arbeidsløse til hverdags. Flere ledd i kjeden fra lovforslag til arbeidet på gateplan er hoppet av, og det setter en stopper for de mange positive utviklingsmulighetene som ellers finnes i de forskjellige regioner.
 
Kulden har kommet til Spania, og mens mange mennesker mister jobb og hjem i en usikker tid, synes politikerne å se passivt på uten forståelse for konsekvensen av de lovforslagene de innfører. På ”arbeidsformidlingen” IMFE (Instituto Municipal para la Formación y Empleo) i Málaga merker de helt konkret hvordan systemet har brutt sammen og politikernes manglende forståelse for situasjonen de arbeidsløse står i.
”I 2012 ble den nye arbeidsmarkedsreform innført, og det har skapt betydelige endringer som ikke fungerer” forteller avdelingsleder i IMFE, 50 år gamle Joaquín Artacho Campaña.
 
Reformen fratar arbeidstakeren rettigheter
Da Mariano Rajoy inntok statsministerposten i november 2011, fulgte det med en del systemendringer. En av de omfattende reformene som ble gjennomført, var innenfor arbeidsmarkedet der lovendringer skulle få fart på hjulene. Det inkluderte blant annet at virksomhetene enklere og uten omkostninger kunne avskjedige medarbeidere som hadde vært i firmaet mindre enn ett år, i tillegg til at avskjedslønnen også ble regulert. Den offisielle forklaringen fra PP(Partido Popular) lød i sin tid på: ”Det vil skape flere arbeidsplasser fordi virksomhetene nå blir motivert til å ansette nye medarbeidere i motsetning til tidligere da det var for dyrt å avskjedige medarbeidere.” Her henvises det til de såkalte finiquitos (dokument som underskrives av begge parter når arbeidsforholdet opphører og der virksomhetene må betale avskjedslønn til den tidligere medarbeideren), noe som gjør en avskjedigelse særdeles dyr for virksomheten.
 
Altså kunne arbeidsgiverne nå avskjedige nye medarbeidere i løpet av ett år, uten konsekvenser. Arbeidstakerne gikk en usikker tid i møte med risiko for å bli sparket eller med trusler om det, inngikk mange spanjoler lønnsavtaler som etterlot dem med svært vanskelige levevilkår. På tross av regjeringens gode intensjoner, spekulerte flere eksperter derfor på, blant annet Julia López, professor i Arbeidsrett fra Universitat Pompeu Fabra, Barcelona, om regjeringen i virkeligheten ønsket å senke lønningene og dermed skape en intern devaluering slik at de spanske virksomhetene ble mer konkurransedyktige.
 
”De basale rettigheter er ikke endret, men det er skapt en gråsone som i stadig større grad visker ut normer og konvensjoner anerkjent av ILO (International Labour Organisation),” uttaler López i et intervju fra 2014 og tilføyer:
”Det er feil å holde fast på troen om at konkurransedyktighet skapes gjennom nedskjæringer i lønningene.”  
 
I en epost-kommentar fra Clemente Pignatti, økonom og forsker fra ILO, heter det da også:
”Reformen fra 2012 siktet, med rette, mot å bryte arbeidsmarkedspolariseringen og oppfordret til å leie arbeidskraft i krisetider. Men selv om det ser ut til at reformen har hatt en positiv effekt på den generelle jobbskapingen i Spania, er den største svakheten på det spanske arbeidsmarkedet (de midlertidige jobbene) fortsatt ikke blitt håndtert. Eksempler fra andre land viser at dårligere betingelser for arbeiderens rettigheter for å komme arbeidsmarkedets problemer til livs, er forfeilet. I stedet burde reformen bli rettet mot å forbedre arbeidstakernes muligheter for ansettelse (aktiv arbeidsmarkedspolitikk) og utligne manglene innenfor de ansatte medarbeidernes muligheter (kollektiv lønnsforhandlinger, sosial sikring, etc.).”   
 
Tap av lønn og rettigheter kunne blant annet la seg gjøre fordi reformen også ga arbeidsgiverne mulighet for at forhandle lønn med den enkelte medarbeider i stedet for med tillitsvalgte eller fagforeningene slik som tidligere.
 
Nå var det derfor opp til den enkelte lønnsmottaker å stille lønnskrav, og ble prisen for høy stod en kø av kvalifisert arbeidskraft klar til å senke den. Den nye reform skapte en ”prøveperiode” på ett år der trygden gjennom Seguridad Social som trådte i kraft hvis en person ble arbeidsløs, også ble satt ut av spill. I Spania er de dagpengene du får utbetalt nemlig knyttet til medarbeiderens tid i virksomheten, og her må du ha vært ansatt i ett år før du begynner ”å spare” opp til trygden. Altså gir reformen virksomhetene lov til å gjøre som det passer dem det første året.
 
Ettervirkninger og den vanskelige tilværelsen
Reformen har altså vært med på å frata lønnsmottakerne betydelige rettigheter som har ført til at stadig flere personer befinner seg i en håpløs situasjon der de ikke får noen hjelp overhodet. I følge de siste tallene fra Ministeriet for arbeid og sosialvesen (Ministerio de Empleo y Seguridad Social) ligger andelen arbeidsløse som mottar en form for økonomisk støtte på litt over to millioner personer. Altså er det bare halvparten av Spanias arbeidsløse som får økonomisk hjelp. De resterende må selv finne midler for å overleve. Derfor jobber så mange svart eller er avhengig av de suppekjøkken og nødhjelpsorganisasjoner som støtter de fattige familiene i landet.   
 
”Som arbeidsløs kan du være på dagpenger og trygd i maksimum 18 måneder i Spania. Deretter er det forskjellige former for økonomisk hjelp som du kan søke, hvis du for eksempel er over 45 år, over 55 år, er enslig mor, under 25 år, etc., men her er hjelpen i gjennomsnitt på ca. 400 euro – altså nærmest ingenting,” forteller Joaquín Artacho Campaña fra IMFE.
 
Gjennomsnittsutgiftene for en enkeltperson i Spania er estimert til å ligge på rundt 800 euro i måneden, hvis det bare er snakk om husleie og mat. I tillegg kommer transportutgifter, forsikringer og diverse ekstrautgifter. Derfor ligger det reelle tallet på nærmere 1.200 euro for en verdig tilværelse i Spania. Store deler av befolkningen tjener likevel langt under dette beløpet, og nesten 30 prosent av innbyggerne befinner seg på fattigdomsgrensen med en gjennomsnittslønn på 663 euro i måneden. Mer enn 3,2 millioner anses som svært fattige med en inntekt på 332 euro i måneden – og mer enn 11 prosent av den spanske befolkningen kan ikke betale basale utgifter til varme og lys.
 
Det er ikke bare økonomisk at de lave lønningene og den omfattende arbeidsløsheten påvirker spanske familier. Også sosialt har det store konsekvenser fordi harde levevilkår bringer med seg ettervirkninger som vold, skilsmisser, overvekt, selvmord og kriminalitet som blir framprovosert fordi ingen i familiene har overskudd til eller mulighet for å endre den vanskelige situasjonen. Flere par bor derfor også sammen etter skilsmissen eller bruddet fordi de ikke kan klare husleien alene – særlig ikke hvis barn er involvert.
 
System på stand-by spenner bein på utviklingen
En annen ettervirkning av arbeidsreformen er at den aktive arbeidsmarkedspolitikken nærmest har stagnert de siste fire årene. Det har personer som Joaquín Artacho Campaña særlig kunnet merke.  
”I Spania fungerer det slik at regjeringen gir pengene til de autonome regjeringene som har ansvaret med å fordele dem til de forskjellige kommuner og kontrollere at de går til de rette formålene. Men i dag blir regionenes andel av penger til jobbskaping basert på resultater, hvilket vil si; Ingen positiv utvikling, ingen penger. Men fordi mange lokalregjeringer som for eksempel Junta de Andalucía, ikke har penger til nye investeringer, er det heller ingen framskritt – og uten framskritt får de ingen hjelp fra regjeringen. Det har skapt kollaps innenfor den aktive arbeidsmarkedspolitikken der alle de jobbskapende prosjektene har gått i stå. Det er en vond sirkel som har ført til stenging av flere utdannelsesinstitusjoner som skolen Escuela de Hostelería La Cónsula der pengene rett og slett ble brukt opp,” forteller Campaña.
 
De ellers så gode jobbskapende prosjektene stenger derfor fordi pengene går til andre utsatte sektorer som sykehus, skoler, eldreomsorg, etc. Og når valget står mellom å investere i jobbskaping eller sykehus, er det ingen tvil om prioriteringene.
Hos IMFE i Málaga er det et stort problem fordi det gjør det vanskelig å få tingene til å henge sammen. Et av de gode prosjekter som har blitt satt på stand-by, er de såkalte “skoleverkstedene” (Escuelas Taller) der unge under 25 år kan komme i lære som tømrere, murere, etc. Et kurs bestående av seks måneders skolegang og seks måneders praksis der de arbeider på prosjekter rundt omkring i byen og etterpå ofte ansettes i det byggefirmaet de har gått i lære hos.
 
Et annet eksempel på det ødelagte systemet er et nytt tiltak som skal skape en form for virksomhetspraksis. Her har regjeringen bedt de autonome regjeringene om å innføre det nye systemet, men i tilfellet Andalucía trekkes saken i et byråkratiske langdrag fordi det ikke finnes penger i kassen.
”Før et forslag fra regjeringen blir implementert i de forskjellige kommunene, må det også behandles i de regionale regjeringene og ofte ender det der. For det er den perfekte unnskyldningen for å trekke ut saken, til det på nytt finnes penger,” sier Campaña og tilføyer:
Det er det som skjer for øyeblikket med den nye virksomhetspraksisen. Vi har ventet i svært lang tid på penger fra Juntaen, men ”saken er fortsatt under behandling”, sier de.
Dessuten kan Joaquín Artacho Campaña fortelle at det ikke bare er å få penger og prosjekter fra A til B som er med på å bryte ned systemet, men også den utilstrekkelige kontrollen med regnskapene.
”For et par år siden ble et lignende prosjekt som ”virksomhetspraksisen” innført, men det var alt for enkelt å fuske med regnskapene, og dermed lagde virksomhetene falske ”elev-avtaler” som de så mottok penger for å finansiere. Og problemet er at det heller ikke er midler for å kontrollere systemet, noe som gjør det både mulig og enkelt å svindle.”
I Spania haster det med reformer, ikke minst på det administrative området der systemet feiler stort. Det er ikke noen effektiv kontroll med de arbeidsløse, i tillegg til at det kan ta flere måneder å få godkjent prosjekter og andre forbedringer fordi papirene må gjennom så mange institusjoner. På gata etterlates personer som Joaquín Artacho Campaña som daglig kjemper for å få endene til å møtes og som bare har et ønske:
“Det ville kledd politikerne å lytte til oss som sitter med de arbeidsløse hver dag, i stedet for å innføre flere ubrukelige reformer.”
Av Christine Petersen, christine@norrbom.com

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet