Månedsmagasinet på Costa del Sol
Zafarraya og Sierra de Alhama – et herlig utfluktsmål

Zafarraya og Sierra de Alhama – et herlig utfluktsmål

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
IMG 0717
 
Zafarraya er et helt spesielt sted fordi det både er en høyslette, en by og et «hull». «Hullet» er den berømte «Boquete de Zafarraya» eller «boquete U» (U-åpningen) som ligger på veien mellom Vélez Málaga og Alhama de Granada. Vi befinner oss altså i La Axarquía, øst for Málaga. Veien opp til høysletten (A 402) stiger og snor seg nordover for på et tidspunkt å passere «hullet». Og her åpenbarer sletten seg. Sletten er et spesielt naturfenomen, og den er omgitt av fjell, så her er opplevelsesmulighetene mange, for det kan klatres i fjellene og vandres på sletten. Dessuten ligger det tre små byer med gode, autentiske spisesteder samt en nedlagt jernbane. Og til sist kan man krabbe opp på Sierra de Alhama – den «siste» fjellkjeden i naturparken «Sierras de Tejeda, Almijara y Alhama». Og endelig skal vi besøke det interessante platået «Mesa de Zalia».
 
IMG 0140
 
Lad meg starte med å fortelle at man i en hule i 1983 fant et stykke av en underkjeve av en neandertaler-mann som antas å være 30.000 år gammel. Funnet er det yngste som er gjort av en neandertaler, og det viser at neandertalerne og «moderne» mennesker levde samtidig i Europa for mange år siden. Funnet gjorde Zafarraya berømt for en kort stund, men det er absolutt ikke den eneste grunnen til å besøke stedet. Hulen der funnet ble gjort kan enkelt sees hvis man går bortover til høyre et par hundre meter fra miradoren på den nedlagte jernbanen som jeg kommer tilbake til. Rett før man når bort til den fine tunnelen må man kikke opp til høyre og der ligger hulen hvor Neandertalerne bodde. Det er mulig å krabbe opp til hulen, selv om det ser nokså uframkommelig ut.
Sletten er i seg selv et helt spesielt fenomen. Den var en gang bunnen av en sjø som lå omgitt av høye fjell. Man mener at vannet en dag for millioner av år siden brøt gjennom ved U-åpningen, og dermed ble sjøen tømt. Tilbake lå en deilig flat slette (tidligere sjøbunn) på 58 km2 som i dag ligger under U-hullets nivå. Sletten ligger i 900 meters høyde og kan nok dermed kalles en høyslette. Under sletten ligger det sandsten som, som en annen svamp, suger opp den væten som faller som regn. Sletten blir derfor aldri oversvømt. Det er snakk om fruktbar, flat jord, og det er jo litt av en sjeldenhet i et så fjellrikt land som Spania. Derfor har det blitt dyrket på sletten siden tidenes morgen, og den dannet og danner fortsatt, basis for en god landbruksøkonomi. Hele sletten blir dyrket opp og store lastbiler transporterer grønnsakene videre til konsumentene.
 
IMG 0144
Men varetransporten har ikke alltid foregått med lastbil. På starten av 1900-tallet ble det bygd en jernbane fra Ventas de Zafarraya (den landsbyen som ligger ved «hullet»), og på den fraktet man grønnsakene ned til Torre del Mar der banen gikk videre til Málaga. Jernbanen ble nedlagt i 1960, og i dag er det meste av strekningen en superfin grusbelagt vandresti der man også gjerne kunne hatt kjørt med bil.
Jeg elsker å vandre på den nedlagte jernbanen, for maken til flott strekning skal man lete lenge etter. Banen løper nedenfor Sierra de Alhama, men i ca. 800 m.o.h., og det er et fabelaktig utsikt over landskapet fra denne skjønne, flate strekningen. Det flate stykket fortsetter ca. 6 km, så hvis man trenger å «strekke ut» bena uten de vanskelige høydemeterne, er denne strekningen den beste jeg kan komme på i farten. Herfra kan man se ned over Viñuela-sjøen og havet mot sør, mot majesteten La Maroma mot øst og vakre fjellandskaper mot vest – ja helt til Sierra de las Nieves og Ronda-fjellene. Dessuten har man så Sierra de Alhama mot nord, og denne fjellkjeden gir deilig le, så man ofte kan vandre uten for mye vind på denne herlige strekningen.
En superfin dagsutflukt er å dra avsted i to biler, og så sette den ene nede ved det fine Hotel Viñuela (www.hotelvinuela.com) som ligger på sjøens østside. Dernest kjører man opp til «hullet» og setter sin bil på p-plassen på venstre hånd, akkurat når man har kjørt under den gamle jernbanebroen ved grensen mellom Málaga- og Granada-provinsene. Herfra går man så opp til broen og bruker litt tid på å beundre femstjerners-utsikten fra miradoren der oppe hvor det er en fin plansje. Så går man ellers bort til høyre via jernbanen og snart passerer man gjennom en rustikk tunnel som er hugget ut i klippen. Man følger nå bare banestrekningen hele veien ned til hotellet. Av og til må man holde godt øye med veiføringen, for jernbanen er innimellom blitt brukt som kjørevei, og så må man være oppmerksom på når banestrekningen ikke lenger følger kjøreveien. Det er 15 km å vandre, og det hele går enten rett fram eller nedover. Det er da en ren fryd. Og så har hotellet atskillige kaker/desserter som man kan forlyste seg med når man ankommer.

IMG 0149

Den aller fineste turen er likevel den som går opp til et utsiktsplatå samt en form for hule som ligger høyt oppe på den vestlige siden av «hullet». Til denne turen parkerer man på den samme p- plassen som før og går opp til miradoren. Nå vender man ryggen til utsikten og retter blikket opp til venstre. Med gode øyne kan man se et tre-platå med rekkverk oppe på fjellkammen. Man kan også se et skilt (som er blitt forsøkt brent). Her starter stien opp til fjellkammen og i første omgang kommer man opp til det tre-platået som man kunne se nede fra miradoren. Når man står der og kikker lenger opp, kan man se enda et tre-platå, så det er bare å fortsette opp, opp, opp. Det er ca. 330 høydemeter å overvinne, så oppstigningen kan nok gi svett på pannen, men til gjengjeld er det et helt spesielt sted man kommer opp til. Fra det øverste tre-platået kan man se ned over hele sletten mot øst og også ut over hele landskapet mot vest. Det er et vilt og litt gyselig sted å stå. Hvis man går litt til venstre rett før man kommer opp til platået, kommer man til et sted med et flott hull som betyr at man kan se tvers gjennom fjellkjeden og ned på jernbanestien. Hurra for et spesielt sted. Jeg har aldri sett noe lignende.
Når man har kommet ned igjen (og har glemt matpakke), kan man svært passende gå inn på restauranten skrått overfor p-plassen. Den heter «Aquí te quiero ver» (Her vil jeg se deg), og de serverer autentisk spansk mat for alle pengene. «Mor» og «bestemor» står i kjøkkenet, og her har jeg spist et av mitt livs beste måltider. At måltidet ble så godt, skyldes nok ikke bare kokekonenes ferdigheter, men også den omstendigheten at vi, da vi ankom kl. 15.00 om ettermiddagen, hadde vandret ca. 20 km. siden kl. 08.00 om morgenen fra Alcaucín uten kaffe (!) og ikke annet enn et par fruktbarrer og litt vand. Koffeinhungrende og utmattede av sult og tretthet ankom vi midt i spisetiden og så til vår tilfredshet at «el comedor» var full av glade, spisende gjester. Innen vi hadde fått sagt god dag stod det en kjempeporsjon fersk salat med brød foran nesene våre. Derpå fulgte en ordentlig porsjon spagetti, så stekt torsk med poteter, så ostekake og til sist kaffen. For denne herligheten betalte vi i februar 2014 9 € per person. Vi var rørte til tårer. Stedet var også vårt overnattings-hostal, og for et enkeltværelse betalte vi 15 €. Jeg kan derfor anbefale dette autentiske og ydmyke stedet på det varmeste. Om søndagen serverer de stekte kyllinger, og det er populært. Men så koster menyen også 10 €. En søt og vennlig familie bestyrer herlighetene, så ikke et øye er tørt.

IMG 0158

Men tilbake til vandringene. Man kan vandre hele veien rundt kanten av sletten. Man parkerer igjen på p-plassen ved hullet, går opp til miradoren og går deretter til venstre og følger jernbanesporet bort til den gamle stasjonsbygningen der det også lå et hotell. Husk å beundre den autentiske «jernbanearkitekturen» fra 20-tallet. Deretter følger man en sti i østlig retning, og akkurat før man passerer enda et godt, autentisk spisested «Al Andaluz», dreier man av mot venstre og krysser over sletten så godt man kan. ved kanten av slettens nordlige side følger man nå en grusvei mot venstre, som etter hvert fører bort til flekken El Almendral. Herfra går man videre til «hovedbyen» Zafarraya, som man hele tiden kan se. Vel ankommet til Zafarraya, bør man gå opp til ruinene av den gamle kirken som ligger øverst i byen. Kirken ble ødelagt ved det store jordskjelv i 1884, og er aldri blitt gjenoppbygget. Til gjengjeld står den som et vakkert og betagende monument over forfallets uvesen. Til sist vandrer man veien tilbake til Ventas de Zafarraya der bilen vil bli hilst velkommen etter 15,5 kilometers vandring.
Man kan også vandre opp på Sierra de Alhama, og denne turen kan også anbefales på det varmeste. For å komme til starten på turen, kan man kjøre ved «jernbanen» ca. 3 km., inntil man på høyre hånd får øye på et skilt med «El Hoyo del Toro». Her parkerer man og tar nå den fint avmerkede stien som leder opp på ryggen av Sierra de Alhama. Selv om vi skal opp på en fjellrygg, er det «bare» ca. 450 høydemeter og stien er lett å følge, så det er bare om å finne fram din indre fjellgeit. Når man kommer nesten helt opp, står det et skilt med «Tajo del Cabrero» til venstre og «Hoyo del Toro 1,3 km.» til høyre. Vi går til venstre og ankommer straks et deilig gresskledt platå som ligger på kammen. Herfra kan vi se ned på den andre siden av fjellkjeden, og det er et flott syn. Det ligger en liten lund med trær og alt er fint her oppe, så vi tar fram våre matpakker og spiser til akkompagnement av utsikten. På veien tilbake kan jeg ikke dy meg for å gå hen mot El Hoyo del Toro som ser ut til å være fjellryggens høyeste punkt. Etter et par hundre meter kan jeg likevel konstatere at stien er svært vanskelig å gå, ja man må nærmest krabbe på alle fire, så jeg gir opp og haster nedover etter Erik.

IMG 0168

Før vi forlater Zafarraya må det nevnes at det like sør for Sierra de Alhama ligger et merkelig platå med navnet La Mesa de Zalia. Man kommer opp på platået ved å kjøre nedover mot Vélez fra «hullet» og så ta den første riktige veien som går av mot høyre – et skilt viser Periana og Málaga. Etter bare et par hundre meter kommer man opp til en rygg med en ruin, og her parkerer man på venstre hånd litt etter ruinen. Det er en liten vikeplass der man kan stoppe. Man kan nå se platået over til venstre så man går bare den veien. Man kan bare følge en liten tosporet sti som starter akkurat der hvor man har parkert. Den vestlige kanten av platået har et stort dropp ned mot landskapet, og det er et superinteressant sted å stå. Vi føler oss svært dratt av denne merkelige «mesa» og vi går i sørlig retning for å nå bort til den ytterste, sørlige spissen hvor det står et kors. På veien finner vi helt spesielle klippeformasjoner og et kjempestort stykke forstenet trestamme. Faktisk vrimler det med forsteninger på «mesa´en» – jeg har aldri sett så mange forsteininger på et sted. Innimellom vokser det en slags bonderoser, og det hele oser av skjønnhet, mystikk og uberørthet. Vi må ha den forsteinede trestamme med hjem, så vi sliter og maser for å transportere den 10 kilogram tunge steinen tilbake til bilen. Vi er svært fascinert av La Mesa de Zalia – ja, i det hele tatt er området omkring Zafarraya et høyst interessant utfluktsmål som man må bruke flere dager på å utforske.

Gå inn på www.elsebyskov.com og se kart over de forskjellige rutene.
Av Else Byskov, fotos av Erik Gadegaard og Else Byskov

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

NORSKE

PLUSS+

SPAR 20%

00
Dager
00
Timer
00
Minutter
00
Seunder

Spar 20% på ditt første år med NorskePluss+

Bruk koden:

pluss2021

Søk på Det Norske Magasinet