Milepæler er en god anledning til å stoppe opp og tenke gjennom saker og ting. Det gjorde nylig Spanias største avis, El País, da kong Juan Carlos I abdiserte og hans sønn i juni ble kronet som Felipe VI, Spanias neste konge.
Da Spania i 1975 endelig ble kvitt diktatoren Francisco Franco etter 36 år med et brutalt styresett, skulle kong Juan Carlos I styre et land som lå langt bak sine europeiske naboer både når det gjaldt demokrati, utdanning, leveforhold og en rekke andre sosiale og økonomiske parametere som forteller noe om situasjonen i ett land.
I dag, 39 år senere er Spania – til tross for at vi fortsatt merker etterdønningene etter den økonomiske krisen som startet i 2008 – et land det knapt er mulig å kjenne igjen.
Her er noen eksempler som El País trekker fram:
Da Juan Carlos entret den spanske kongetronen, fikk 83 prosent av spanske barn skolegang, mens bare 28 prosent av kvinnene hadde lønnet arbeid og 26 prosent av den spanske befolkningen var sysselsatt i jordbruket.
I dag har – selvsagt – får alle spanske barn grunnleggende utdanning, mens drøyt halvparten av alle spanske kvinner har lønnet arbeid og 22 prosent av spanjolene arbeider innenfor den store og viktige, spanske landbrukssektoren.
Da Juan Carlos kom til makten i 1975 kostet en bolig i gjennomsnitt 45 euro per kvadratmeter. I dag har boligprisene tatt 50-ganger´n og ligger i dag på 2.376 euro.
Mens Spania i 1975 hadde knapt 700.000 registrerte biler, ligger tallet i dag – 39 år senere – på vanvittige 31 millioner biler.
Og i det spanske luftrommet og mellom dagens 46 spanske flyplasser flyr nå årlig nesten 190 millioner passasjerer. Til sammenligning hadde Spania i 1975 bare 38.000 flypassasjerer.
Spania ble medlem av Den europeiske union i 1986, og 1. januar 1999 gikk landet med i euro-samarbeidet og byttet den gamle pesetaen ut med de nyere euromyntene. Dette har vært viktig for Spania som kom sent i gang med å åpne seg for mer moderne tider, – selv om mange også mener at krisen i 2008 kunne vært lettere håndtert om Spania hadde beholdt pesetaen og en nasjonal pengepolitikk.
Ifølge El País hadde landet i 1975 en inntekt fordelt på antall innbygger – omregnet i euro – på 6.000 euro. I dag er beløpet firedoblet og ligger på 24.400 euro.
Også lønningene har økt kraftig i Juan Carlos Is regjeringstid, med gjennomsnittslønninger i 1975 på 132 euro mot dagens 1.634 euro. Spansk minstelønn er i dag 645 euro, i 1975 lå den på 50 euro.
Men slike summer kan lett bli uinteressante om man ikke også sammenligner med prisen på mat og andre levekostnader.
Ett brød, én liter melk, én kinobillett og én liter bensin kostet i 1975 – igjen omregnet til euro – henholdsvis 0,05 euro, 0,13 euro, 0,60 euro og 0,14 euro.
I år ligger prisene på 0,77 € (brød), 0,63 € (melk), 6,97 € (kino) og 1,43 € (bensin).
Likevel er ikke alt er like rosenrødt, for Spania sliter tungt med alderssammensetningen. Den spanske befolkingen eldes svært raskt. Når ungdomskullene i dag er langt mindre enn de var i 1975, er trolig forklaringen usikkerhet og en skyhøy spansk ungdomsarbeidsledighet, – over 50 prosent!
Totalt for den yrkesaktive befolkningen ligger ledigheten på over 25 prosent, – selv om ting nå kan tyde på at det går mot bedre tider igjen.
Men regnestykket går ikke opp. Det blir stadig færre yrkesaktive spanjoler som kan betale skatter og dermed være med på å finansiere pensjonene, helsevesen og sosial goder til en stadig større gruppe spanske pensjonister. Det bør være et tankekors både for Spanias nye konge og for spanske politikere.
God lesning!
Arne Bjørndal
arne.bjorndal@me.com
