Månedsmagasinet på Costa del Sol
Skrivekonkurranse – 3. premie

Skrivekonkurranse - 3. premie

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
skrivekonkurrence
Det fantastiske byggverket Alhambra i Granada har inspirert Solveig Tandberg til å skrive sin versjon av historien om de katolske kongenes gjenerobring i 1492.
 
Vi presenterer vinnerne av Det Norske Magasinets skrivekonkurranse
I januar inviterte Skrivegruppa i Norsk forening i samarbeid med Det Norske Magasinet alle lesere med på skrivekonkurranse. Temaet for tekstene skulle knytte seg til forholdet mellom nordmenn og spanjoler, til møtet mellom våre to kulturer eller situasjoner fra slike møter som har gjort eller gjør inntrykk, – virkelig eller som fiksjon.
Det er nå kåret tre vinnere som alle får diplom og 100 visittkort i premie.
Solveig Tandberg kom på tredjeplass i konkurransen. Her er hennes bidrag.
I mai- og juni-utgavene kan du lese bidragene fra andre- og førstepremievinnerne sammen med en kort presentasjon av forfatterne.
 

3. premie:

”Det finnes ingen verre skjebne enn å være blind i Alhambra”

Inskripsjon på Alhambras festningsmur
   
Jeg kom første gang til Fuengirola for vel 30 år siden. En dag kom jeg tilfeldigvis forbi Julians´ Library som tok i mot og solgte brukte bøker. Til min store glede fant jeg en bok om Isabella og Ferdinand, det katolske kongeparet. Grunnlaget for min interesse for spansk historie ble lagt der og da. Her i Andalucía og sikkert i nesten hele Spania er det maurernes tid som huskes best. I løpet av ti år, fra år 711 hærtok muslimene fra Nord-Afrika nesten hele Spania. Isabella og Ferdinand avsluttet denne epoken 2. januar 1492.
 
”Ferdinand, du hørte hva som ble sagt om Alhambra i Al-Andalus”? Isabella og Ferdinand satt og småpratet sammen. Kongeparet hadde hatt europeiske sendebud på besøk. Disse hadde besøkt sultanen i Alhambra. Med opphissede stemmer hadde de beskrevet prakten sultanen omga seg med og mottagelsen de hadde fått. Palassene og parkene og oppvartningen ble beskrevet i detalj.
 
”Ferdinand, sultanen skal ut av Spania”, Isabella tok litt sterkere i: ”Jeg orker ikke tanken på at sultanen sitter der på putene sine og spiser fiken og dadler, mens han tenker på hvem av haremskvinnene som skal komme til han om natten. Kristendommen må og skal tilbake til Granada”.
 
”Isabella, jeg er så enig, grensen er nådd, vi skal befri Spania fra disse maurerne. Planene er klare. Når Granada og hele kysten er blitt vår, er Spania befridd fra maurerne. Du, jeg har også hørt om disse unge jomfruene som finner veien til haremet. Og så blir de badet og stelt av blinde evnukker”.
 
”Ferdinand, er det det du tenker på? Jeg tenker på våre etterkommere og på den kristne tro. Jeg venter mitt femte barn.
 
Slik tenker jeg at den fromme Isabella og den litt sluere Ferdinand satt og pratet etter en lang dag. Akkurat slik som mannen min og jeg sitter og hygger oss, selv om vi kanskje heller prater om naboen, barnebarna og andre dagligdagse ting.
 
Etter strabasiøse år, blir det virkelighet det Isabella og Ferdinand i det uendelige hadde pratet om. Nå står de ved byen Granada. Alhambra lyser i solen.
Isabella tar seg av forsyninger, steller de sårede soldatene og holder kontakten med Gud. Ferdinand rir hele tiden i spissen for Castillia og Aragons hær.  
 
”Ferdinand, snart er hele Spania befridd”, roper Isabella så høyt hun kan i all larmen.  
 
”Isabella, nå kan du sette korset på Alhambras høyeste tårn”, roper Ferdinand tilbake. Ferdinand synes han kan se at hun gjør korsets tegn.
 
Og sultan Boabdil gir dem nøkkelen til festningen.
 
Jeg tenker ofte på Boabdil som mistet så mye. Jeg synes oppriktig synd på han der han stolt rider ut av Alhambra. Han snur seg en siste gang og kaster et blikk på det han forlater. Og på veien ned til kysten sukker han tungt; ”Maurerens siste sukk”.
 
Hver gang jeg sukker høyt og tungt, legger jeg til: Maurerens siste sukk.
 
Jeg skulle gjerne trøstet ham, hadde jeg levd på den tiden. Kanskje jeg kunne vært én av haremskvinnene?
 
Jeg vil hele tiden ha det til at det er Isabella, Castillias dronning, som er den sterke i denne krigen. Hennes katolske tro og ærgjerrighet er overordnet alt. I alle heltehistorier ønsker jeg at kvinnene er de smarteste. Ferdinand er bare slu og krigersk.
 
”Ferdinand, hva skal vi gjøre med denne Cristóbal Colón som plager meg sånn? Han vil ha utrustning til å finne sjøveien til India. Nå har han mast i flere år”.
Isabella og Ferdinand sitter og koser seg og drikker Málaga-vin i sitt erobrede Alhambra.
Isabella har alltid mange ting å tenke på. Castillia er blitt større og mer krevende etter at Granada falt, Middelhavskysten må forsvares, kirker og kors må settes opp, og så er det barnas framtid som må sikres ved giftemål.
Columbus har hun knapt tenkt på. Men til sist gir hun etter for hans ønsker, og han ”oppdager” Amerika. Rettere sagt, han gjenoppdager Amerika.  
 
I Isabella, Ferdinand og Guds navn ødelegges nå mye av maurernes kulturarv, og maurere og jøder må lide.
Kongeparet må også lide. Deres barn får tragiske skjebner.
 
Isabella og Ferdinand dyrkes her i Spania. Jeg har sett minnesmerker på de mest avsidesliggende steder. Kanskje er det fordi Isabella ga kirkene det meste av gullet Columbus hadde røvet. I Antequera for eksempel, knutepunktet mellom Granada, Sevilla og Malaga, finnes 29 kirker med rik utsmykning. Det ryktes at det meste er fra denne tiden. Uansett, den nye tiden i Spanias historie slutter aldri å fascinere meg.  
 
Juryen om bidraget
 
Teksten tar utgangspunkt i en inskripsjon på festningsmuren i Alhambra. Med originalt grep hopper teksten fra selvopplevd nåtid for jeg-personen til en fortid der forfatteren dikter opp og legger inn dialoger mellom den spanske dronningen Isabella og hennes ektemann, kong Ferdinand. Forfatteren skriver engasjert om maurertiden som en slags gullalder i spansk historie der nettopp festningsanlegget og kongeborgen Alhambra i byen Granada er et sterkt uttrykk for det.
Likevel merker man ikke det norske utgangspunktet for forfatteren; om møtet mellom nettopp den norske og spanske kulturen som jo var temaet for konkurransen. Juryen er overbevist om at forfatteren enkelt kunne ha tilføyd noen detaljer som ville tydeliggjort at hun ser den spanske historien gjennom norske øyne.
solveig-tandberg
Solveig Tandberg. Foto: Arne Bjørndal
 
– Utrolig artig å vinne

3. premievinneren Solveig Tandberg (76) tilhører gruppen av nordmenn med lang fartstid på kysten. Hun er ivrig deltaker på det mest i Norsk forening og synes det er ”utrolig artig og inspirerende” å komme på pallen i årets skrivekonkurranse.
 
Solveig er født og oppvokst i Bodø, men har bodd på Nesodden sør for Oslo siden 1977. Hun er utdannet sykepleier, nå pensjonert, gift og har ett barn.
 
Gratulerer ! Hvordan er ditt forhold til Spania?
– Min mor bodde her på kysten i 30 år, så for meg har det blitt mange turer opp og ned fra Bodø for å besøke henne. Vi kjøpte leilighet her i 1988, og som pensjonister pleier vi å være her 5-6 måneder i året. Vi har reist en god del rundt i Andalucía, og min mor tok meg mange ganger med til Alhambra. Jeg er utrolig fascinert av historien bak dette prektige byggverket og av alle utsmykningene. Jeg har lest mye om de katolske kongene Isabella og Ferdinand og er veldig opptatt av spansk kunst, kultur og arkitektur.
 
Hvorfor ble du med på skrivekonkurransen?
– Jeg er med i Skrivegruppa i Norsk forening og opplever den som veldig inspirerende. Det var gruppa som inspirerte og dyttet på for at jeg skulle sende inn  mitt bidrag i konkurransen.
 
Hva vil du fortelle med ditt bidrag?
– Jeg ønsket å fortelle om maurernes tid i Spania som jeg mener er en gullalder, den dramatiske historien om de katolske kongene; hvordan de kastet ut maurere og jøder og hvordan det gikk med deres egne barn.
 
Har du skrevet mye tidligere?
– Som sykepleier har det for det meste gått i rapporter og sanger til bruk i foreningen, svarer Solveig som sier at hun har blitt inspirert og oppmuntret av Skrivegruppa til å utvikle skriveferdighetene.
– Jeg ville blitt forferdelig lei meg om Skrivegruppa skulle opphøre!
 
Har tredjepremien inspirert deg til å skrive mer?
– Klart det har. Artig å vinne premie. Planen er etter hvert å trappe ned på en del av arbeidet i Norsk forening og bruke mer tid på å skrive og male som er en annen og viktig hobby for meg, svarer Solveig som sier hun ikke har noen egentlig yndlingsforfatter, hun liker mange av dagens bestselgere, men sluker rått biografier og bøker om historie.
Av Solveig Tandberg

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet