Det har fått overskrifter i samtlige av landets aviser: Bankias ledelse, styre og andre innflytelsesrike medarbeidere har flittig brukt Bankias firmakredittkort. I alt er det brukt 16 millioner euro – uten å oppgi noe til skattevesenet. Men det er kun prikken over i’en for den turbulente banken. Da Bankia gikk på børs i 2011, ble en million investorer nemlig ført bak lyset i det som betegnes som årtiets største kupp.
Klokken ringer og de store smilene er på plass. Det er den 20. juli 2011, og Bankia lanseres på børsen i Madrid. Anført av den tidligere så suksessrike økonomiministeren Rodrigo Rato og godt bakket opp av den daværende økonomiministeren, Elena Salgado, synes Bankia å kunne bli den nye storspilleren i spansk bankverden. Aksjeemisjonen lyder på 10 milliarder euro i aksjer til 3 euro og 75 centimos stykket. Det er et godt tilbud, og det blir handlet flittig på børsen den dagen. Men bare få måneder senere har de store smilene stivnet. Bankia-aksjen er nesten verdiløs.
Sparebanken velter
De ellers så solbrune ansiktene ble raskt kritthvite da lederne og styremedlemmene i finanssektoren møttes etter sommerferien i 2008. Finanskrisen var begynt og traff så hardt at de spanske banksjefene lå søvnløse om natten. Særlig i sparebankene var situasjonen ille. Regjeringen og EUs redningsplan gikk, kort fortalt, ut på å få de spanske sparebankene fusjonert og dermed gjort større, sterkere og mer effektive i drift. Det gjøres ikke på 24 timer, så flere sparebanker fikk en økonomisk innsprøytning for ikke å gå konkurs. Hadde de gått konkurs, hadde det fått uoverskuelige konsekvenser for både kunder, aksjonærer og hele den spanske finansverdenen. Andre skritt i redningsplanen gikk på å få sparebankene dårligste aktiva – primært konkursrammede byggeprosjekter – over i den nystartede ”Banco Malo” (den dårlige banken). Dermed ramlet de verste ”likene” ut av skapene i sparebankene, og dermed kunne bankene igjen se en fornuftig framtid. Som tredje og siste skritt måtte sparebankene lanseres som banker på børsen for å få sprøytet inn den nye, nødvendige kapitalen.
Etter hvert som redningsplanen og omstruktureringene kom i gang, stod det raskt klart at det var sparebanken Caja Madrid som hadde det verst. Sparebanken hadde først og fremst drevet heftige utlån til virksomheter innenfor bygg bransjen og som nå ikke kunne innfris. Den økonomiske mirakelmannen bak den store boom´en i spansk økonomi under José María Aznar fra 1996-2004, Rodrigo Rato, ble kalt hjem fra sin toppjobb i Verdensbanken for å bli ny direktør for den skrantende sparebanken. Han fikk Caja Madrid fusjonert med seks andre sparebanker som sammen blev til banken Bankia. Alle hadde tillit til at han hadde fått ryddet opp i de dårlige aktivaene før Bankia gikk på børs. Det var i alle fall en selvsikker og storsmilende Rodrigo Rato som sammen med økonomiminister Elena Salgado møtte opp på børsen 20. juli 2011. De anbefalte begge varmt å investere i Bankia.
Altfor gode selgere
Foran børslanseringen hadde Bankias salgs- og marketingavdeling arbeidet døgndrift. Spesielt i Madrid fikk børsnoteringen via reklamekampanjer en utrolig stor eksponering. Uansett hvor man gikk, hvilke aviser man leste eller hvilken radiostasjon man hørte på, ble man minnet om Bankias børsnotering og om den gode investeringen det ville være å kjøpe aksjer. På samme tid fikk rådgiverne i de mange bankfilialene den findressen og smurt stemmebåndene. Og telefonlinjene i bankens telemarketingavdeling glødet som aldri før. Bankias nesten ti millioner kunder skulle kontaktes og informeres. Men med ett klart formål: Å selge. På rekordtid fik Bankia solgt aksjer til én million av sine kunder. Imponerende. Kanskje litt for imponerende, for mange visste tilsynelatende ikke hva de hadde kjøpt.
Kundene taper alt
”Min mann og jeg har vært kunder i Caja Madrid i 30 år. Vi har spart opp 220.000 euro som vi alltid har hatt stående på en høyrentekonto. Så ringer vår lokale filial og tilbyr oss å sette beløpet på en ny type konto som vil sikre oss en avkastning på sju prosent i framtiden. De nevnte ingenting om aksjer,” forteller Olga Cuesta og fortsetter: ”Vi måtte bare skrive under. Og det gjorde vi. Det er selvfølgelig vår feil, men gjennom 30 år har jeg flere ganger skrevet under på andre dokumenter fra banken uten å lese det som står med liten skrift. Det er et spørsmål om tillit. Jeg drømte ikke om at de satte mine penger i bankaksjer på børsen.”
Få måneder etter aksjeemisjonen ble Bankias regnskap og aktiva offentliggjort. Det var store, røde tall overalt. Olga Cuestas aksjer og sparing falt til nesten ingenting.
En lignende historie får vi fra Mari Cruz Gil Cerezo over telefonen fra Madrid. Hun er 61 år, og har siden hun flyttet til Madrid som 19-åring, vært kunde i Caja Madrid.
”Siden 2004 har jeg hatt min beskjedne oppsparing på en høyrentekonto, mens min mor hadde noen aksjer. Da hun dør, går aksjene i arv. I juli 2011 selger jeg dem, eller rettere; jeg tror jeg selger dem, for jeg skriver i blind tillit under på at mine sparepenger investeres i aksjer sammen med min avdøde mors. Banken kjørte meg rundt i manesjen”, forteller Mari Cruz Cerezo som i juli 2011 hadde aksjer for 29.000 euro. To måneder senere kom regnskapene fram. Så falt verdien til ca. en hundrededel.
Engelske Nigel Robertson fra San Pedro (Marbella) hadde hørt ordet aksjer fra sin bankrådgiver, men var blitt garantert en fast høyrente på sju prosent. Og at det var risikofritt.
”Da regnskapene ble offentliggjort, kunne jeg plutselig ikke selge mine aksjer som ellers hadde en verdi på 139.600 euro. De var plutselig forsvunnet eller rettere sagt; ingenting verdt. Og jeg manglet kapital. Litt tragikomisk kunne og ville banken gjerne gi meg et lån på 40.000 euro,” forteller den engelske Bankia-kunden som siden da har hatt problemer med økonomien og helsen. Hans sak ligger fortsatt til behandling, mens de to førstnevnte kundene fikk reddet sine uønskede investeringer av Jesús María Ruiz de Arriaga. Han er advokat og en av artikkelens hovedpersoner.
Gir bankene ris
Hans advokatfirma Arriaga Asociados leder opp mot 5.000 av de ca. 8.000 sakene som i dag er anlagt mot Bankia. Han påstår at han vinner 90 prosent av sakene og at det bare koster en kommisjon, hvis saken vinnes.
”Vi har en kjøpslov som beskytter forbrukeren. Ved aksjekjøp må kjøperne fylle ut og underskrive et dokument der kjøper blant annet innrømmer at han kjenner den risikoen som er involvert i det å handle på børsen. Dette dokumentet var i nesten alle tilfeller forhånds utfylt av Bankia. Det kan lett bevises, og dermed er handelen ugyldig,” forklarer den spanske advokaten.
Han forklarer at sakene sjeldent kommer opp for en dommer, fordi Bankia velger ikke å forsvare seg når de ser sakspapirene, for det krever også ressurser. I stedet tilbakebetaler de bare investeringen.
”Det er under én prosent som har valgt å saksøke banken. Mange tror vel det er dyrt, vanskelig og nærmest umulig å vinne en sak mot en stor bank, men slik er det ikke,” bebuder Arriaga mens han kommer med en helt annen teori:
”Mange ofre ved slett ikke at vi eksisterer. Våre annonser i avisene blir ofte avvist. Enten får vi vite at vi ikke kan annonsere eller at vi må endre budskapet og ikke nevne Bankia med ord. Vi vet fra en enkelt avis at Bankia har truet med å stanse all annonsering hvis det skrives eller annonseres mot deres interesser. Dessuten hører det med at staten er storaksjonær i Bankia, takket være de store kapitalinnsprøytningene staten har gitt. Det er bare spekulasjoner, men det forundrer meg ikke hvis det har blitt lagt et politisk press på de store mediene for å la Bankia være i fred,” sier advokaten i et intervju med den spanske tv-kanalen La Sexta som er kjent for ikke å være redd for at gå imot myndighetene.
Og det er vanskelig å lukke munnen på den ellers så høflige advokaten. For ham har Bankia-saken betydd tusenvis av nye kunder og en raskt økende omsetning. Men Arriaga står fast på at for ham er det viktigste å beskytte folk som har blitt lurt.
”Bankia-saken er århundrets største kupp. Banken innførte teknisk betalingsstans da de gikk på børs. Det visste både banken, den spanske nasjonalbanken og regjeringen. Bankia manglet 10 milliarder euro for å overleve. De pengen hadde ikke regjeringen på dette tidspunktet, så derfor gjorde man en emisjon på de 10 milliarder. Bankia kjente sine kunder, deres innskudd og visste akkurat hvilke kunder de lettest kunne selge aksjer til – uten å nevne ordet aksjer. Derfor er mange av ofrene eldre mennesker. Det er bestemt ikke noen tilfeldighet,” avslutter advokaten.
Bankia har ikke på noe tidspunkt uttalt seg om saken. Den nåværende økonomiministeren Luís de Guindos, har i en kort pressemelding beklaget hvis noen investorer føler seg ført bak lyset. Hans forgjenger, Elena Salgado, som var med på børsen 20. juli 2011, ble kastet ved siste valg og er helt ute av spansk politikk og rampelyset. Rodrigo Rato ble presset til å gå av etter den kontroversielle børslanseringen, men ute av rampelyset er han bestemt ikke. For sist uke kom det mer dårlig nytt om hans tid i banken.
De svarte kredittkortene
Bankias kredittkort er grønne. Men når man som styremedlem får tildelt et firmakredittkort og fritt kan bruke 4.000 euro i måneden uten å måtte dokumentere hva man brukte pengene på til og uten at det blir oppgitt på selvangivelsen, er det som å tjene svarte penger. 89 ledere og styremedlemmer har i perioden 1999 til 2012 hatt et slikt kort. Om det er mange penger eller ikke kan diskuteres. Det kan derimot ikke debatteres at det er ulovlig og umoralsk. En børsnotert bank med et styre som får svarte lommepenger? Og en bank som taper 10 milliarder av investorenes penger, samtidig som ledelsen flittig bruker firmakredittkortene? Det er ikke bra. Rodrigo Rato har sammen med sin forgjenger i Caja Madrid, Miguel Blesa, måttet betale tårnhøye kausjoner for å unngå å bli varetektsfengslet, mens saken pågår.
På børsen i Madrid stiger og faller kursene. Det samme kan sies om Rodrigo Ratos karriere. Som økonomiminister under Aznar gikk han helt til topps. Helt dit hvor hvor han kunne kysse himmelen og danse med englene. I dag tyder alt på at han har danset sin siste dans.
