Hva er et ”Runners knee”?

Runners knee er en vevsirriterendetilstand (inflammasjon) på yttersiden av kneet. Den oppstår på grunn av et leddbånd som ”gnager” på den nederste og ytterste delen av lårbensknokkelen. Leddbåndet starter på yttersiden av rumpeballen og hoften og fortsetter på yttersiden av låret ned til underbensknokkelen. Hver gang kneet bøyes og strekkes, vil leddbåndet gli over lårbensknokkelen.
Hvis det forekommer en overbelastning av området mellom leddbåndet og lårbensknokkelen, oppstår irritasjon og dermed ”runners knee”.
Skanden er den nest hyppigste skaden hos løpere, men utgjør også mellom 15-25 prosent av overbelastningsskadene hos syklister.

Risikofaktorer og symptomer
Flere faktorer kan utløse irritasjoner i vevet, bl.a. dersom man er hjulbeint, har en ankelskjevhet, ved lange løpedistanser, intervalltrening, muskelsvakhet rundt kneet eller hofte/bekken, samt ved løping nedover bakker.
Runners knee fører til smerter på yttersiden av kneet, særlig nært et punkt to-tre cm over leddlinjen (området mellom lårbensknokkelen og underbensknokkelen). Det kan eventuelt føles en liten hevelse i samme område som skyldes at det ved irritasjon dannes en slimsekklignende struktur mellom leddbåndet og lårbensknokkelen. Det kan høres et lite klikk fra leddbåndet ved 30 graders bøyning av kneet eller gi utstrålende smerter mot hofta eller ankelen.
Ved akutt skade oppstår symptomene ofte et stykke ut i løpet. Fra et par dager til noen uker etter at skaden har skjedd, fører det ofte til smerter på starten av en løpetur. Når man blir varm, blir det bedre, for så å komme igjen mot slutten av løpeturen, noe som feilaktig kan få pasienten til å tolke dette som at ”skaden må løpes bort”.
Diagnosen runners knee kan i mange tilfeller stilles ved legeundersøkelse, eventuelt med en ultralydundersøkelse eller i spesielle tilfeller ved en MR-skanning.

Behandling
De fleste vitenskapelige undersøkelser konkluderer med en behandlingsperiode på fra seks til åtte uker. Erfaringsmessig tar behandlingen likevel ofte litt lenger tid.
Det er dokumentert effekt ved styrking av hoftemuskler, bekkenmuskler, smertestillende medisin, innsprøytning med binyrebark hormon og operasjon.
Det er forskjell på behandlingsrutinene, alt etter som runners knee er akutt (mindre enn to uker med symptomer), eller om det er kronisk (symptomer i mer enn to måneder).
Det gjelder å redusere belastningen, og det er i prinsippet forbudt å bøye og strekke kneet.
Hvis det er hevelse i området eller andre tegn på irritasjon av vevet, kan man behandle skaden med is eller man kan vurdere innsprøytning med binyrkebarkhormon eller smertestillende medisin.

Rekonvalesens
Når irritasjonen av vevet har avtatt, kan man begynne å gjøre utstrekningsøvelser. Den best dokumenterte øvelsen er den der man står oppreist og fører det friske beinet inn over det skadde beinet. Deretter lener man armer og kroppen framover, mot den friske siden. Utstrekning av hofte og ankel muskler/leddbånd er også bra. Utstrekning kan forlenge eller gjøre leddbåndet smidigere, men ikke med sikkerhet forkorte skadeperioden.
Når utstrekningen av leddbåndet kan foretas uten plager, kan man starte med styrkeøvelser. Det er viktig at øvelsene styrker hofte-, bekken- og musklene i kneet. Det er best dokumentasjon for styrking av den mellomste rumpemuskelen (gluteus medius).
Når styrkeøvelsene kan gjennomføres uten plager, kan man langsomt vende tilbake til idretten.

Forebygging
Løpedistanse, hyppighet og varighet har betydning for utviklingen av runners knee. Som tommelfingerregel skal man ikke øke løpebelastningen med mer enn 10 prosent i uka. Det er ikke endelig bevist om utstrekning, innlegg eller endring av fottøy kan forebygge, men erfaringene viser at mange opplever bedring ved korreksjon av malalignment, dvs. den feilstillingen som opptrer dersom man er plattfot. Feilstillingen kan oftest rettes opp med et innlegg.