Jardin de Cactus, Kaktushagen på Lanzarote

Noen sier at det er så vakkert, så vakkert på Lanzarote. Nå er jeg enig, i hvert fall er det svært vakkert i Kaktushagen som jeg besøkte. 

Jeg har vært på øya en gang tidligere, men da så jeg bare sort lava overalt. I Nasjonalparken, vulkanparken Timanfaya, lå et vulkanmuseum. Der trykket jeg på knappen som lot oss høre buldret når lavaen bryter seg fram. Uhyggelig.  

Den verdenskjente kunstneren, arkitekten, og på hjemmebane også politiker, Cèsar Manrique, bygget sitt hjem, Taro de Tarmina, på og inne i den aller nyeste og sorteste lavaen. De siste vulkanutbruddene skjedde på 1700 – tallet og på midten av 1800 – tallet. Manrique omkom 1992 ved en ulykke. Da ble dette helt spesielle og vakre stedet hans en stiftelse og en turistattraksjon. Det var denne kunstneren som hadde ideen og anla den kjente Nasjonalparken. Og som har stått for det meste av det man i dag kan oppleve på øya .  

Nettopp hjemkommet fra en dagstur på Lanzarote, kunne jeg lese at kong Philipe omtrent samtidig var på snarvisitt på øya. Han kastet glans over en minneutstilling for øyas store helt, nettopp denne Cèsar Manrique.  Han ville vært 100 år nå i 2019.

Det er sikkert vel kjent at Lanzarote ikke har grunnvann, ingen sjøer eller elver. Det regner kanskje litt i vintermånedene, som den kvinnelige guiden vår sa: ”Noen minutter, det kommer jo noen dråper.” 

Vi har hørt om skipbrudne som tørstet i hjel i søken etter vann, om pirater som kom om natten og terroriserte de få bøndene som klarte å holde liv i seg. Bøndene måtte skjule husene sine, dekke takene til med den sorte lavasanden. Mange erobrere, den ene verre enn den andre, sloss om den tørre øya. Vi har også hørt om tankbåter som kom dit med livgivende vann, og om vanskelighetene under borgerkrigen på grunn av blokade av havnen.   

Det blåser alltid på øya, og den fuktige havluften avgir vann. ”Dersom vinden stopper, stopper også Lanzarote,” har folk sagt til alle tider. Ved sindige innretninger klarte de å samle dugg, dekke jordbruksland med lavasand for å holde på det lille vannet, og bygge utallige vindbrytere av lavastein, såkalte Socus. Alt dyrkbart må beskyttes mot vinden. Disse gamle metodene er slikt man nå kan lese om, eller høre guider fortelle om. I dag er dette noe bare iherdige bønder eller andre driver på med på hobbybasis. Nå kjøpes dyrebart vann fra avsaltnings-anlegget som kom i 1964. Tar jeg ikke feil, mener jeg å ha hørt at vannet kjøpes til samme pris som drivstoff. 

Og med vannet, kom turistene.

Slik Lanzarote framstår i dag, kan øya og vi turister, takke den allsidige Manrique for. Han så mulighetene øya hadde å by på, han ville gjøre den vakker og attraktiv, både for de som bodde der, og for framtidige turister. Han forsto at høyhus ikke var tingen. Det finnes bare et høyhus der, visstnok satt opp ved en tabbe. Han bestemte høyder, farger, størrelser på hus og tomter og severdigheter på hele øya. 

Jeg vil fortelle litt fra besøket hos Manriques siste store prosjekt, Jardin de Cactus, Kaktushagen.

Hagen ligger nord på øya, i nærheten av de eldste lavafjellene, antagelig 4000 år gamle. Vi kunne se at noen av lavasidene hadde begynt å rase ut. Men de ga en fantastisk bakgrunn for hageområdet, som lå nedsenket i landskapet. 

I årevis hadde bønder gravd opp lavasand her, og utrettelige arabiske kameler hadde luntet av sted med massene. Like utrettelige bønder spredde sanden ut over åkrene sine for å hindre uttørring av dem. 

Til slutt ble dette graveområdet så stort, at det så ut som et gedigent krater. Vertikale lavaformasjoner sto igjen som monolitter. Da var det at Manrique med hjelp fra en like stor kaktuselsker – gartneren Guillermo Benigmo Perdomo – bygget opp den vidunderlige hagen. Den sto ferdig i 1992. Ved inngangen så vi Manriques aller siste skulptur, en kaktusblomst i smijern. 

Vel inne i hagen møttes vi av et fantastisk syn. Veggene var bygget opp i terrasser, vi skimtet høye monolitter, små spaserveier og utallige sorte bed med et vell av kaktuser og sukkulenter.

Det ble opplyst at det finnes 1300 forskjellige planter her. De aller fleste kom fra kaktuskontinentet Amerika. I månedsskiftet oktober og november fantes kaktuser med de vakreste blomster. Jeg ser for meg at de forskjellige artene blomstrer til forskjellige tider, slik at det alltid vil være noe ekstra fint å se på. I Amerika sies det at alle kaktuser har en tendens til å ville blomstre samtidig. Kanskje det er likedan i Manriques hage? Det skal jeg spørre om neste gang jeg er der. I kaktusboken jeg kjøpte der, finnes navn og bilder av disse blomstene, men det står ingen ting om blomstringstiden. 

Det gjorde sitt til at alt var utført så stilig, som f. eks. to små vannfall som skapte liv og bevegelse i det hele.

Der fantes en liten dam. Med kaktusene og sukkulentene og en monolitt midt i dammen, ble det til et utspekulert kunstverk. I bakgrunnen tronet en gammel vindmølle. Den hadde i sin tid vært brukt til å knuse mais og korn. Så hadde den stått til nedfalls et sted innpå øya, og fikk flytte til hagen og bli vakttårn. Det hendte at den ved den riktige vindretningen, løftet  litt på vingene sine, og duren av kvernen kunne høres. Herfra var det en enestående utsikt over hagen. I hvert fall for de som gikk alle stiene opp dit. 

Det er vanskelig å beskrive de forskjellige plantene, men noen gjorde inntrykk, for eksempel en liten bøyd kaktus med sløyfe på hodet, minnet om et lite barn. En stake av en kaktus med to kuler ved bakken, minnet om et fallossymbol. Spesielle var de røde armtykke, blomstrende kaktusene som krøp i bedet. Og de runde godslige piggete kaktusene som sto på rekke og rad og hilste på oss. Noen  hadde fått lov til å vokse seg store som trær. De sto samlet slik at de ikke skulle ødelegge for de mindre. 

De som virkelig er interesserte i kaktuser og sukkulenter, kunne sikkert gått i timer og studert og fotografert. Her fantes ufattelig mange forskjellige former, farger, størrelser, utvekster, hår, pigger og glatte.

Jeg tenker at det må ligge et enormt arbeide bak å holde et anlegg i slik perfekt stand. Den sorte lavasanden i bedene, så ut som noen nylig hadde raket der. Ikke et visnet blad, blomst, pigg eller døende plante var å se noen steder. Stiene laget av lavastein, var børstet helt rene.

En tur på toalettet? Disse hadde Manrique plassert inne i lavaveggen.  Hans morsomme bilder av dame- og mannsfigurer, møtte deg på veggen ved inngangene. 

Diskret i lavaveggen fantes en kaktus-suvenirbutikk. Utvalget i varer var ganske lekkert, innbydende som alt ellers. Forfriskninger fantes også å få kjøpt på den lille kafeen på av lavaterrassene. Det var nærmere 30 grader i luften, visstnok unormalt varmt for årstiden. 

Guiden vår kunne fortelle om tidligere kaktusdyrking. Vi så at i nærheten av Kaktushagen var det små og store hager og områder med grønne piggete kaktus, fikenkaktus. Det høstes mye deilig fiken her, men i gamle dager ble det i stor skala dyrket røde lus på disse, for å produsere det vakre og kostbare cochinilla- fargestoffet. Det er hunnlusen som er full av farge. Men før de plukkes, tørkes og knuses, må de få tid til å legge en masse egg på kaktusen. Denne karminrøde fargen ble med tiden framstilt syntetisk. Dessverre for Lanzarote, de mistet en viktig inntektskilde. 

Guiden nevnte at noen faktisk fortsatt dyrket disse lusene og framstilte litt ”ekte” karminfarge. Men dette skjedde ikke i kaktushagen.      

Reisefølget, venner fra Norsk Forening Costa del Sol, var fornøyd over å kunne få besøkt denne severdigheten på Lanzarote. Det er  verd en tur til øya bare for å få lov til vandre der i hagen. Og ikke minst er historien om alt strevet innbyggerne må ha hatt for å opprettholde liv, ganske overveldende.  

Guiden vår fortalte at hun lengtet bort, mange av beboerne ville også gjerne flytte. Hun selv kunne tenke seg å flytte til Norge, ”The most beautiful country”. Men det fantes få muligheter for det, bl. a. oppleves arbeidsmarkedet som vanskelig. Dette er det ikke lett for oss utenforstående å forholde seg til. Vi så bare stolthet og glede på vår lille tur.