Månedsmagasinet på Costa del Sol
Hvem tror du at jeg er?

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
Halloween
NORSKE
PLUSS+

Halloween

Den eldre herren sitter til stadighet på en svart smijernsbenk på Fuengirolas langstrakte strandpromenade, localizacion Los Boliches. Han har gjennom årene blitt observert jevnlig av oss forbipasserende, der han sitter, alene, i sin kamelhårsfrakk, helt ytterst på sin utvalgte benk. 

Hvem er han? Hva slags liv lever han? Hva tenker han på der han sitter med hodet støttet i sin solbrune hånd? 

Folkesnakket har gått, det har vært spekulert og diskutert, og forslagene har vært like forskjellige som menneskene som har undret seg: Er han …

En velstående cordobeser som venter på sin hestekar? 

En tøysekopp av en vitsemaker som venter på sitt neste offer? 

En dyptloddende, lettere nedtrykt forfatterspire?

Et angrende, konevraket fyllesvin? 

En sorgtynget mann som nettopp har mistet sin kone til koronaen?

En fraløpt, kjærlighetssørgende brudgom?

En barnløs mann som nettopp har fått vite at han er far likevel? 

En mann hvis barnebarn har fått ham til å se verdens nød?

Ingen av disse spekulantene har til nå fått ham i tale, han er et enigma, et mysterium. 

Jeg setter meg på en smijernsbenk litt lenger unna for å vurdere menneskene som glir forbi meg på fortauet:

Den ungen damen med ildrød genser, moteriktig hullete bukseknær og gullsandaler, er hun forlovet, gift eller singel? Intelligent, snill, egoistisk, ensom? Er hun en bankansatt, barnehageassistent, jurist, trapeskunstner, korrekturleser?

Den middelaldrende damen med viltre grå krøller, klassiskbeige drakt, brune snøresko og sølvskimrende gåstol: Er hun tysk eller dansk? Tyrkisk, engelsk eller islandsk? Ser hun på reality-TV hele dagen, eller leser hun tung skjønnlitteratur? Kanskje gjør hun begge deler? Er hun en perfekt husmor og en varm elskerinne? Hvor i kroppen sitter smertene hennes?

Unggutten som farer forbi på skateboard, svinger så lett og ubesværet at en kan bli misunnelig av mindre, har han det godt hjemme? Liker han skolen? Liker skolen ham? Hva med jentene, har han draget? Skjuler han kanskje en sykdom under den tilsynelatende friske fremtoningen? En bokstavdiagnose eller en diabetes er en tanke. En blodsykdom, eller kanskje bare noe så enkelt som en glutenallergi? Hva drømmer han om? Har han vært i Norge? Vet han forresten hvor Norge er?

Nå kommer det fem personer inn i mitt synsfelt, de spaserer rolig og bedagelig, side om side, bruker hele fortauet, har all verdens tid, virker det som, og vet å ta plass. Pent kledd, alle fem, det oser av godt snitt og kostbar kvalitet. Mine fordommer får fart på seg her, dette  være nordmenn. Eller svensker. Av herrefolk er de i hvert fall. Eller kan jeg ta feil? Er de heller en delegasjon velgjørere på luftetur etter en enkel lunsj før de skal tilbake til et arbeidsmøte om miljøvern eller flyktninghjelp? Eller er de deltakere på en medisinsk konferanse om virusbekjempelse?

Vet man hvem et menneske er kun ved å bruke synet?

Jeg snur blikket mot meg selv, forbi den mystiske mannen på benken og ser meg med de forbipasserendes øyne. Hvem ser de? Jeg rekker ikke å tenke mulighetene til ende før det jubler i meg: Don’t worry, be happy! Andre mennesker har ikke peiling! 

Det er bare jeg som vet hvem jeg.

Og knapt nok det.

Av Beate Winther

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet